Vårens rettssak etter Pride-terroren 25. juni 2022 har minnet mange på at terrorangrep skjer når man minst venter det. Mens folk flest vet lite om hvilke farer som truer, sitter myndighetene ofte med kunnskap om hva som rører seg i radikale miljøer.

Før ble denne informasjonen holdt mest mulig hemmelig, men de siste årene har sikkerhetsmyndighetene begynt å dele stadig mer. Det kommer frem i en doktorgradsavhandling fra forsker Stine Bergersen ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

– Det brukes stadig mer tid og ressurser fra myndighetene på kommunikasjon rundt terrortrusler, sier Bergersen.

Går mer i detalj

Hun viser til den årlige åpne trusselvurderingen fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som et eksempel. Den ble innført i 2004. 

De første fem årene var den bare én side lang. Deretter økte omfanget til 10–15 sider, før den fra 2020 var på rundt 20 sider. Den samme utviklingen har den ugraderte trusselvurderingen fra Forsvarets etterretningstjeneste hatt.

– Men det er ikke bare at teksten har blitt lenger. Informasjonen har også blitt mye mer detaljert, sier Bergersen. 

– Før bestod den av en kort orientering om trusselnivået og noen få fakta. Nå gis det et mye større bilde. Det brukes det mer tid på å forklare og beskrive innenfor de rammene som finnes for de hemmelige tjenestene. Det inkluderer hvordan de har kommet frem til trusselvurderingen, sier hun.  

Hun forteller at det nå i tillegg legges mye jobb i å formidle budskapet i et språk og format som er forståelig for folk flest. 

I sin forskning har Bergersen systematisk gått gjennom offentlig kommunikasjon fra de tre myndighetsorganisasjonene som jobber direkte med terrorbekjempelse og -beredskap her i landet: PST, E-tjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). 

I tillegg har hun intervjuet sentrale kommunikasjonsfolk hos PST og E-tjenesten.

Hun har prøvd å finne ut hva målet med den offentlige kommunikasjonen er.

Vil bruke befolkningen som ressurs

– Det finnes ikke et åpenbart og konkret svar på hvorfor de bedriver denne kommunikasjonen, sier Bergersen.

Verken PST eller E-tjenesten er nemlig pålagt ved lov eller av overordnede myndigheter å for eksempel gi ut en åpen trusselvurdering. Likevel gjøres dette hvert år sammen med en godt regissert pressekonferanse som får stor dekning i mediene.

Hun forteller at ønsket om å kommunisere mer til befolkningen dermed delvis er noe som har oppstått internt i tjenestene.

Det sees blant annet på som et verktøy i arbeidet med å forhindre terror. I tillegg har formidling av trusselinformasjon blitt satt tydeligere på den politiske agendaen, for eksempel i Nasjonal kontraterrorstrategi.

– Det kommer stadig tydeligere frem for meg at denne informasjonen skal ha andre effekter enn bare det demokratiske og moralske ansvaret for å opplyse. Kommunikasjonen skal virke forebyggende, sier Bergersen.

– For det første har tjenestene en tanke om at det vil sette folk i stand til å ta bedre informerte avgjørelser for tiltak som kan beskytte seg selv, familien, bedriften, nabolaget eller den religiøse gruppen de tilhører.

I tillegg til å redusere sårbarheten for terrorangrep er det å bruke befolkningen som en ressurs i eget arbeid, mener Bergersen.

– Tanken er at ved å sørge for at informasjon kommer fram til de som trenger det, kan man avdekke radikalisering ved å belyse hvordan risikofaktorer for radikalisering kan se ut. Dermed kan en lærer, fotballtrener, forelder eller venn bidra til å fange opp prosesser med radikalisering lenge før de ville havnet på radaren til PST, sier hun.

I tillegg skal åpenhet bidra til større tillit til myndighetene. Slik kan flere være villige til å rapportere mistenkelig adferd til dem og lytte til råd og påbud.

– Vet lite om det når frem

Om det virker, er imidlertid vanskelig å vite.

– En overordnet konklusjon er at myndighetene vet lite om terrorkommunikasjon når frem til folk, hvordan den forstås eller tolkes og om den i så måte reduserer sårbarheten, sier Bergersen.

Derfor er det også vanskelig å si hvor mye og hvilken informasjon som er riktig å gi ut til offentligheten, mener hun.

– Dette dilemmaet står sentralt i all terrorkommunikasjon. I én situasjon er det kanskje en god idé å gi ufullstendig informasjon. I andre vil det som skaper minst negativ effekt, være å si ingenting.

– Noen ganger kan det for eksempel være viktig å ta kontroll over en uriktig fortelling som er i ferd med å feste seg i befolkningen. Men gjør man dette for ofte, vil det kunne skape en forventning om at dersom et rykte ikke avkreftes, er det å regne som troverdig. I tillegg finnes det begrensninger på hva myndighetene kan si noe om, blant annet på grunn av krav til kildevern.

Viktig å anerkjenne dilemmaene

Hun viser til den forhøyede terrorberedskapen sommeren 2014 (nrk.no) som et eksempel på at det kan være vanskelig å finne den rette balansen i hvor mye informasjon man skal gi befolkningen.

– 2014 er en helt spesiell case i norsk sammenheng. PST varslet om et mulig forestående terrorangrep i Norge innen få dager fra en gruppe med utgangspunkt i Syria. Men utover dette var de sparsomme med opplysningene. Budskapet var at folk skulle være årvåkne og rapportere hvis de så noe mistenkelig. Dette var vanskelig for mange å forholde seg til, sier Bergersen.

Hun mener likevel man skal vokte seg for å tro at det finnes noen fasit på hvor mye terrorkommunikasjon som er riktig, og når og hvordan denne skal utformes og deles. I tillegg er verden i kontinuerlig endring. Myndighetene må rett og slett føle seg frem og lære underveis.

– Ved å se på dette som dilemmaer, anerkjenner man at det vil være nyanser på begge sider. Man vil aldri ha et helt enkelt svar på om det er riktig å kommunisere eller ikke, sier Bergersen.

– Å bygge kunnskap blir lettere hvis vi anerkjenner at det ikke er mulig å komme fram til en suksessoppskrift på hvordan dette skal gjøres. 

Referanse:

Stine Bergersen: Conveying Complex Uncertainty: The Dilemmas of Communicating About Terror Threats (PDF). Doktoravhandling fra Faculty of Law and Criminology, Vrije Universiteit Brussel, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av PRIO

PRIO er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra PRIO:

• 

  Nordisk inntog i NATO kan bedre likestillingen: – Vi må ha et forsvar der begge kjønn kan jobbe

• 

  Nye tall viser rekordmange væpnede konflikter

• 

  Informasjonskampanjer for å hindre migrasjon har liten effekt

• 

  Israel bruker KI til bombing av Gaza: – Etisk svært problematisk

• 

  Den 30 år gamle «staten» forsvant i løpet av få timer: – Det var dette armenerne fryktet aller mest

• 

  Ny spørre­undersøkelse: Den norske forsvarsviljen er sterk

Les flere artikler fra PRIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER