Selvsagt får geniale mennesker geniale ideer, og både Einstein og Darwin fortjener all den beundring de kan få – de utrettet store ting. Men de levde altså ikke i vakuum, de badet snarere i en elv av ideer. (Foto: AP, NTB Scanpix)
Selvsagt får geniale mennesker geniale ideer, og både Einstein og Darwin fortjener all den beundring de kan få – de utrettet store ting. Men de levde altså ikke i vakuum, de badet snarere i en elv av ideer. (Foto: AP, NTB Scanpix)

Myten om det ensomme geniet

KOMMENTAR: Ingen ideer oppstår i vakuum. Eller i det minste svært få, skriver Erik Tunstad.

Published

Dagbladet bragte nylig følgende overskrift: «Fastslo at menneskene stammer fra apene 500 år før Darwin». Idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud fremmet den arabisk-muslimske 1300-tallstenkeren Ibn Khaldun, som sa at «verden er dannet ved omforming. Det startet med mineralene og utviklet seg gradvis oppover - den gradvise omdannelsesprosessen leder fram til mennesket ... (via) apenes verden …»

Nøkkelordet her må være «fastslo» - for Khaldun foretok ingen forskning, han trakk sine slutninger fra dypet av sin Chesterfield – eller hva man satt i, i Egypt på den tiden.

Er det noe vi lærer av å studere Darwin, er at det er stor forskjell på spekulasjoner og vitenskapelig teori. Førstnevnte kan kaste fram interessante ideer, sistnevnte gjør at vi får grep på disse, og kan bruke dem til noe. Det er disse sistnevnte produsenter av vitenskapelig anvendelige teorier vi ofte kaller genier.

Darwin var akutt oppmerksom på at folk før ham hadde streifet innom ideen om naturlig utvalg, og i senere utgaver av Artenes opprinnelse publiserte han en historical sketch, en stadig voksende liste over disse, hans foregangsmenn. Redd som han var for å tråkke folk på tærne, tok han snarere med for mange enn for få – Aristoteles burde han for eksempel ha utelatt. Hans antikke versjon av scala naturae levnet ingen plass for utvikling over tid – den slo bare fast at alt henger sømløst sammen. Var dette i så fall opphavet til Khalduns teori om at «plantenes siste trinn» er forbundet med «dyrenes første trinn»? Fikk Khaldun i så fall denne ideen via al-Jahiz, som tenkte i samme baner flere århundre før ham?

De fleste ideer har, som sagt, opphav et annet sted.

Svært få geniale ideer oppstår i et vakuum

Vi ser det igjen og igjen – «geniet» er hyllet og beundret for sin fantastiske idé – men etter nærmere ettersyn, viser det seg at han slett ikke er den første som fremmer den.

Det være seg Einsteins relativitet eller Darwins evolusjon.

Svært få geniale ideer oppstår nemlig i et vakuum. Alle ideer forholder seg til fortiden og til sine omgivelser. Selv den mest atonale komponist refererer til sine forgjengere – hun bryter bevisst med dem – hvilket hun ikke kunne ha gjort om hun ikke anerkjente deres eksistens.

Vi har en romantisk idé om Det ensomme geni – komponisten som sitter på loftet og triller vidunderlig musikk ut av eget hode. Forskeren som isolerer seg i kjelleren, jobber utrettelig, år etter år etter år – før han endelig kan springe naken ut i gatene med sitt Eureka!

Selvsagt får geniale mennesker geniale ideer, og både Einstein og Darwin fortjener all den beundring de kan få – de utrettet store ting. Men de levde altså ikke i vakuum, de badet snarere i en elv av ideer. Deres geni besto i stor grad i at de plukket opp de riktige impulsene, som de deretter jobbet videre med, foredlet, utvidet, skiftet fokus, snudde litt på delene – og kom til slutt opp med, for eksempel en evolusjonsteori.

Det er nettopp derfor det blir feil å stadig komme opp med påstander om at Darwin, Einstein, Newton – whoever – egentlig ikke oppdaget ditt eller datt. Jo – de gjorde det! Men for å verdsette dette, må vi forstå hvordan ideer omsettes.

Verden er blitt en storm av kreativitet

Trær har ikke hjerne, de står stille, og trenger den ikke. Et tre med hjerne hadde kanskje til overmål vært et svært ulykkelig vesen? Det står der, urørlig, og kan ikke annet. Mens mannen drar igang motorsaga. Kanskje like greit å ikke vite?

Et sekkedyr har heller ikke hjerne. I hvert fall ikke et voksent et. Sekkedyr er evertebrater innen vår egen rekke, Chordata – altså blant våre relativt nære slektninger. I larvestadiet, mens det svømmer fritt omkring på leting etter et egnet sted å bo, er sekkedyret utstyrt med en liten hjerne. Det er fordi det trenger en for å klare å bevege seg. Straks dyret slår seg til ro, for aldri å flytte på seg igjen, har hjernen gjort jobben sin – så sekkedyret «spiser» den, og sparer dermed energi som det kan bruke på andre ting. Som å vokse, formere seg og så videre.

Dermed har vi fått et hint om hvorfor hjernen utviklet seg i første omgang? I den andre enden av skalaen finner vi oss mennesker.

Én av grunnene til at vi er klodens klokeste vesener, er at vi lever kompliserte liv. Vi er sosiale – vi interagerer med hverandre på komplekse måter. Er du en sebra i en flokk av tusen sebraer, har du det enklere. Dere løper over savannen, en fare melder seg til venstre – flokken løper mot høyre. Det eneste du trenger å gjøre, er å følge sidemannen. Er du et menneske i en flokk, må du kjenne alle, lære hvor du står, huske hva som er blitt sagt, hva som er lov og ikke lov – du må vite uendeligheter - hvilket fordrer intelligens.

Og intelligens fordrer enda mer av det samme – helt til vi er i en løpsk prosess, hvor hjernen – over millioner av år – synes å bare ha vokst og vokst. Ikke sånn helt av seg selv, selvsagt, men i rykk og napp, alt etter hvilke utfordringer mennesket har stått overfor.

Poenget er at antallet ideer også har vokst – i takt med økende hjernekapasitet og økende populasjon. Verden er blitt en storm av kreativitet.

Det er derfor ikke overraskende at ideene flommer gjennom gatene. De er over alt. Ta en titt på detaljene rundt deg. Varene i vinduene. Bilene. Klærne. Frisyrene. Musikken. Takrennene. Dørhåndtakene. Skiltene. Arkitekturen. Alt rundt oss er skapt av hardt arbeidende, tenkende og kreative mennesker. Vi grubler og vrir, kommer opp med nye løsninger, nye måter å tenke på, nye dingser – enten for å løse et problem, tilfredsstille vår nysgjerrighet eller for å imponere noen andre. Og andre ser hva vi gjør, grubler litt til – og skaper enda mer nytt.

Hvorfor driver vi med dette? Fordi kreativitet – nye løsninger – er et av våre sikreste kort i kampen for å overleve.

Ikke oppfunnet, men perfeksjonert

Så det er heller ikke overraskende, for eksempel som nevnt over – at vi vil finne forløpere til Einstein og Darwin blant de titusener av tenkere som var i aktivitet før dem. De har sett og grublet, de også – men kanskje ikke like godt, eller under like gode forhold som de to nevnte? Men de har kommet opp med ideer.

Og, for å være ærlig – vi ser det med nesten alt annet, også.

Alle vet at Linné oppfant det geniale systemet med todelte navn på arter – Homo sapiens – der første navn er slekt og andre er art. Systemet er praktisk og fleksibelt – en stor suksess – som slett ikke ble oppfunnet av Linné – bare perfeksjonert. Vi finner et liknende, men mindre fleksibelt system hos den britiske botanikeren John Ray, flere tiår år før Linné. Og selvfølgelig var også Aristoteles inne på ideen.

Alle vet at – i hvert fall noen vet – at det periodiske system ble oppfunnet av Dmitrij Mendelejev – men listen over folk som fant på det samme før ham er lang, og delvis trist. Folk begikk selvmord i frustrasjonen over å ha blitt oversett. De tidligste systemene var imidlertid langt fra så gode som det Mendelejev kom opp med – og han fortjener den ære som har blitt ham til del.

Og alle vet at Steve Jobs var et geni. Han ble hyllet da han presenterte iPhone i 2007 – folk holdt på å miste pusten av begeistring – hvor kom dette fra? En pc du kunne holde i hånda, som kunne spille musikk, være telefon – det var ingen grense for hva den kunne gjøre! Ingen hadde sett noe liknende før.

Eller hadde de?

Berøringsskjermen dukket opp allerede i 1984, med armbåndsuret Casio AT-550-7. Den første mobiltelefon med berøringsskjerm ble laget av IBM i 1994, 13 år før Steve Jobs og iPhone.

Det samme gjelder for så vidt også en annen av Apples genistreker – iPod’en fra 2001. Allerede 22 år tidligere presenterte den britiske oppfinneren Kane Kramer en musikkspiller som ikke bare kunne gjøre det samme som Steve Jobs’ iPod – den så nokså lik ut, også.

Men det var en forskjell, og denne illustrerer ganske godt poenget jeg vil frem til. Kramers musikkspiller hadde bare lagringskapasitet til én – 1 – sang.

Neida – Jobs’ og Apples ideer kom ikke fra ingensteder, de hang rundt. Det samme med Mendelejevs periodiske system. Darwins evolusjon. Og Linnés nomenklatur. De hang rundt.

Det geniene gjorde, var å gripe ideer i tiden – forbedre dem – og sette dem ut i livet. Det er dette vi berømmer dem for – dette, og de ideene de selv bidro med.

I Darwins tilfelle, tok han tak i et flere hundre år gammelt tankegods, et problem mange hadde stanget hodet i – og løste det – ved hjelp av ideen om naturlig utvalg. Dette var en idé andre hadde hatt før ham (oppdaget Darwin etter hvert) – men ikke sett betydningen av. Han kom altså opp med den riktige forklaringen på hvordan og hvorfor livet utvikler seg. DET er hans genistrek – ikke at han trodde på evolusjon, men at han forklarte den.

Alle Darwins samtidige hadde tilgang på samme informasjon som han – men de så ikke løsningen, hadde ikke motet til å se den – eller orket ikke alt arbeidet? Det som slår deg, når du studerer denne mannen, er hans kombinasjon av åpent sinn, høy intelligens og ubendelig vilje til beinhardt arbeid. Det er antagelig denne kombinasjonen som imponerer oss.