Er Martin Ødegaard et talent? Et geni? Eller har han bare trent veldig mye? (Foto: Bjørn S. Delebekk, VG)
Er Martin Ødegaard et talent? Et geni? Eller har han bare trent veldig mye? (Foto: Bjørn S. Delebekk, VG)

Kommentar: Det fødte geniet finnes ikke

Bak det geniale ligger årevis med hardt arbeid, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Femten år gamle Martin Ødegaard debuterte nylig på fotballandslaget. Det er oppsiktsvekkende tidlig, selv i internasjonal sammenheng. Mange snakker om et sjeldent talent.

Omtrent samtidig med Ødegaard, dukket den unge skihopperen Phillip Sjøen opp på allmennhetens radar. Sjøen sikret seg en andreplass i et renn i Frankrike, «uten å ha et spesielt talent,» sa nyhetsoppleseren på Dagsrevyen. Hopplandslagets trener sa seg enig: Han vet ikke om Sjøen egentlig har talent, men han «jobber jævlig mye» - han har trent seg til suksess.

Dette fikk meg til å tenke på geniet. Eller rettere: Vår forestilling om geniet.

Selve urgeniet er Leonardo da Vinci, oppfinneren, maleren, forskeren. Og Mozart, da - som opptrådte for kongelige før han fylte ti, og kunne skrive sine verker rett fra hodet – ferdigkomponert. Det bare kom til ham, som i en visjon. Albert Einstein er også en kandidat – den aller klokeste mannen, mannen som kunne «se» romtiden, forstå ting ingen andre kunne fatte. Men hadde disse tre, da Vinci, Mozart og Einstein, noe vi andre ikke har? Var deres hjerner konstruert annerledes? Hadde de tilgang til kilder vi andre ikke kan nå? Hadde de en annen form for intelligens?

Leonardo Da Vinci, selve urgeniet. (Foto: (Illustrasjon: Microstock))
Leonardo Da Vinci, selve urgeniet. (Foto: (Illustrasjon: Microstock))

Det er et faktum at noen er klokere enn andre, akkurat som noen har lettere også for det fysiske. Men jeg har vanskelig for å tro at unge Ødegaard ikke trener – veldig mye – han også. Han har et talent, ja, og han jobber hardt med å videreutvikle det. Den drøye påstanden var kanskje å si at Sjøen ikke har talent?

Utholdenheten

Genier finnes ikke – i den vulgære versjon av begrepet. Det finnes kloke og kreative folk – men de hadde aldri fått genistatus hvis de ikke hadde jobbet beinhardt, år ut og år inn. Arbeidet og utholdenheten en del av geniet.

Fysikeren Niels Bohr illustrerer hvordan myter former vår oppfatning: Jo, Einstein var «den aller klokeste» - men han måtte regelmessig gi tapt i sine diskusjoner med Bohr, gjerne om ulike kvantefysiske paradokser. Hvorfor er ikke Bohr like mye geni i folks hode? Fordi han ikke hadde bustete hår og rakk tunge til fotografen? Fordi Bohrs fysikk er vanskeligere å popularisere?

Bohr belyser også forholdet mellom arbeid og «guddommelig inspirasjon.» Bohr ville antagelig vært enig med meg – intet geni uten arbeid - selv om jeg syns han gikk for langt. Han kom fra en familie der kunnskap sto høyt.

Faren, Christian Bohr var professor i fysiologi, broren Harald var matematiker i verdenstoppen og sønnen, Aage Niels Bohr fikk Nobelprisen i fysikk i 1975. Niels selv fikk den i 1922. Både Niels og Harald spilte på det danske fotballandslaget. Den kloke i familien, mente imidlertid Niels, var moren, Ellen.

Niels Bohr ville likevel ikke gå med på at intelligens er arvelig – han så seg selv som et resultat av en intellektuelt aktiv og krevende kjernefamilie, og en oppvekst blant Danmarks ledende akademikere og kunstnere.

Den danske fysikeren Niels Bohr, her foreviget på et frimerke. (Foto: (Illustrasjon: Microstock))
Den danske fysikeren Niels Bohr, her foreviget på et frimerke. (Foto: (Illustrasjon: Microstock))

Miljø er svært viktig, og hjem med bøker fostrer flinke elever, men alt tyder på at intelligens, hvordan du enn bryter det ned i underkategorier – også er genetisk arvelig. Mye av dette baserer seg imidlertid på forskning foretatt etter Bohrs død i 1962.

Det vi vet, er at Niels Bohr – hvorenn han hadde fått sin skyhøye intelligens fra – jobbet beinhardt, hele livet. Når du leser biografier eller hans egne nedtegnelser, får du en følelse av at han først og fremst hadde én fremragende egenskap: Evnen og viljen til å presse seg selv svært hardt.

Vi ser det samme hos Charles Darwin. En døgenikt i ungdommen. Han skulket skolen for å gå tur i skog og hei, men da han først havnet på rett plass – om bord på HMS Beagle – overrasket han antagelig også seg selv med sin enorme kapasitet til hardt, systematisk og utrettelig arbeid. En trend han fulgte resten av livet.

Et lysglimt fra oven

Både Bohr og Darwin utviste antagelig en mindre sexy form for genialitet. Geniet skal få sin innsikt i et lysglimt fra oven. Først da gisper vi i beundring. Mozart skal vimse rundt, nynne distré, fnise litt fjollete – og så, plutselig skrible ned sin Pianokonsert nummer 17 i G-dur på en krøllete barregning.

Hvorfor er ikke Philip Sjøen et geni? Fordi han må jobbe hardt? (Foto: Krister Sørbo, VG)
Hvorfor er ikke Philip Sjøen et geni? Fordi han må jobbe hardt? (Foto: Krister Sørbo, VG)

Michelangelo så dette allerede på 1500-tallet. Leonardo da Vinci var selve Geniet på den tiden. Rivalen Michelangelo, måtte derimot jobbe for det – slik han så det. Så han blendet vinduene i atelieret – jobbet lange dager og lange netter – uten at folk kunne se det. Det de så var en mann som tilsynelatende også kunne frembringe mesterverk med en hånd på ryggen.

Og det har vært idealet siden.

Problemet er at heller ikke geniene – da Vinci, Mozart og Einstein – var genier i vulgær forstand. De jobbet blodig hardt, de også – uansett hva myten kan fortelle.

Forskjellen på oss og geniene, handler om kvantiteten av mentale krefter – ikke kvaliteten. Du kan nå så langt som hjernen din tillater deg, hvis du bare orker å jobbe. Du kan nå langt forbi antatt klokere mennesker. Kan du så lære deg opp til å bli geni? Neppe – deres intelligens er som vår, men de har mer av den. De toucher menneskehetens øvre grense, og kan følgelig dra den enda lenger enn du og meg. Så lenge de gidder å jobbe, da. Eller trene.

Så hvorfor er Martin Ødegaard et talent, mens Philip Sjøen ”bare har trent mye”?