Ingen hadde sett på meg som påtrengende kul, men alt endret seg den kvelden jeg slentret inn på Kaffistova i samtale med mine kompiser Nick Cave, Barack Obama og Cate Blanchett.
Kulhet smitter. Folk ser hvordan andre behandler deg, og behandler deg deretter – de lærer. Så du kan få mye ut av å vise deg på rett sted med de rette folka.
Dette gjelder ikke bare for mennesker. Også dyr kan lære - og den beste læringsstrategi er å blindt kopiere det alle andre gjør.
Så da gjestene på Kaffistova så at Barack liker meg, begynte de å like meg, de også.
Kul fisk
I 1992 satte den amerikanske biologen Lee Dugatkin opp et morsomt eksperiment: Han plasserte to guppyhanner – vanlige akvariefisk – i hver sin ende av et akvarium, adskilte dem fra resten av vannmassen med, for fiskene usynlig glass. Tidligere forsøk hadde vist at den ene av hannene var svært populær hos det annet kjønn, den reneste Travolta på dansegulvet. Den andre fungerte mer som veggpryd.
Deretter plasserte Dugatkin en hunnfisk tett innpå veggpryden, også hun innestengt bak usynlig glass. Til sist plasserte han enda en hunn, midt i akvariet. Denne fikk tid til å ta inn over seg det hun så.
Deretter fjernet han den innestengte hunnen, og alle glassplater – og lot den sist ankomne svømme fritt, flørte med den hun ville.
Forsøket ble gjentatt mange ganger, og resultatet? Ja, du gjetter riktig: Hunnene strømmet til guppyen med allværsjakke og plastpose i hånda. Travoltaguppy ble dansende alene, stakkar.
Dette er sosial læring – fisk lærer av det de ser andre fisk gjør. Rotter gjør det også. Det er ikke slik at dyr, hvor primitive de enn er, utelukkende styres av instinkter, de handler ikke mekanisk, etter ordre fra forhåndsprogrammerte gener. De er snarere programmert til lære av hverandre – slik vi mennesker lenge har trodd vi hadde monopol på. Selv dyr vi normalt ikke liker å sammenliknes med, kan lære. Bananfluer, for eksempel.
Hvilket igjen antyder at læring ikke trenger masse intelligens, snarere bare en kort genetisk instruks: Kopier det du ser. Finner noen mat? Kopier! Finner noen en god mann? Kopier! Bruk de tegn du kan finne. Hvis andre synes veggpryden er voldsomt sexy – da er han antagelig det.
Kule fugler
En av Norges viktigste, og minst kjente evolusjonsbiologer, Tore Slagsvold, pensjonerte seg nylig fra Universitetet i Oslo.
Hans studier av kjøttmeis og blåmeis passer fint in her. Sammen med et team internasjonale adferdsforskere, flyttet han egg mellom reirene til de to artene, slik at fuglungene endte opp med å bli oppdratt av foreldre av en annen art enn dem selv.
Disse to artene lever tett på hverandre, og leter ofte etter mat i blandede flokker – selv om forskerne hadde merket seg at kjøttmeisene og blåmeisene fant maten sin i ulike nisjer i trærne der flokkene landet. Den ene arten kunne for eksempel lete langt opp og ut, den andre langt ned og nær stammen. Dermed hadde begge artene fordelen av å være beskyttet i flokk, og samtidig var de uten konkurranse fra den andre. Forskerne hadde inntil Slagsvold antatt at denne nisjedelingen var et resultat av evolusjon.
Adopsjons-forsøket ga en helt annen forklaring. De avslørte hvor mye av meisenes oppførsel som faktisk ikke baserer seg på en til en-genetikk – men snarere på læring: Blåmeis oppdratt av kjøttmeis begynte å lete etter mat på samme steder som fosterforeldrene, og omvendt. Selv teknikken de bruker er tillært: Blåmeis, som er forholdsvis små, henger ofte opp ned under greiene når de spiser. Adopterte kjøttmeis prøvde stadig å gjøre det samme, men falt ned, igjen og igjen. Foretrukne hekkesteder viste seg også å være lærdom fra foreldrene, det samme gjelder partnervalg, detaljer i sangen og varsellyder.
Rotter lærer også
Det finnes mange eksempler på sosial læring også fra andre deler av zoologien. Manger har sett TV-opptak av spekkhoggere som samarbeider om å vippe sel av isflak: De slår synkront i vannet med halene, og skaper en bølge som til slutt vipper selen ned i vannet – og den blir spist. Dette krever læring.
Delfiner bruker svamper som fiskeredskap. Dette er en teknikk som har spredd seg raskt, fra individ til individ og populasjon til populasjon. Altså læring. Mange har sikkert hørt om hvordan britiske meiser en gang på 1950-tallet oppdaget hvordan de kunne hakke hull på korken på melkeflaskene, og deretter få seg et deilig måltid. Moten spredte seg raskt, og snart kunne alle meisene dette trikset.
Men selvsagt oppstår det lokale variasjoner. Vi finner flokktypiske særtrekk, som for eksempel variasjon i når kolonier av alt fra surikater til bier går og legger seg om kvelden. Noen bikuber er A-kuber, andre er B-kuber.
Jeg nevnte rotter over. Ikke uten grunn – ikke bare er de kloke, de er også lærenemme.
Hvilket er en av grunnene til at de er slik en plage. Menneskene har opp gjennom århundrene introdusert stadig nye former for rottegift og ditto feller. De virker bra i begynnelsen, plagsomt store rottebestander reduseres merkbart – men bare til en viss grad – og bare en kort tid – uansett hvor dødelig giften er.
Det virker som om rottene raskt lærer seg hva som er giftig.
På 1950-tallet kom en lumsk ny gift; Warfarin. Den var i bruk også tidlig på 1980-tallet, da undertegnede var rottefanger. Jeg husker med en viss gru hvordan jeg vadet til knes i kloakk – med passende fottøy, selvsagt – innover i mørket under låver og fjøs i indre Vestfold.
Lukta var ikke hyggelig, men det som virkelig brant seg i minnet var de tårnende silhuetter lyset fra lommelykta fanget opp langt der inne. De to meter høye haugene av avføring ga meg assosiasjoner til noe fra Alien – og de ploppende og plaskende lydene var heller ikke oppmuntrende. Det var rotter som hoppet ut av de hundrevis av hullene som gjennomboret møkka – og svømte i sikkerhet, vekk fra mannen med Warfarin i sekken.
Warfarin var en annerledes gift. Den virket ikke øyeblikkelig – det gikk tid fra rotta spiste giften, til den ble syk og døde. En gift som tok høyde for læring, med andre ord – andre rotter skulle ikke forstå at Warfarin fører til død.
Warfarin virket bra i begynnelsen, men utryddet aldri bestandene helt – de overlevde, og utviklet etter hvert resistens.
Hvordan kunne dette ha seg?
Den kanadiske psykologen Jeff Kalef fant løsningen: Etter 30 år med elegante forsøk, kunne han vise at det er ikke slik at rottene ser en annen rotte spise gift, og deretter tenkte sitt, når den dør noen dager senere. De har en helt annen læringsstrategi – de lærer ikke av å bli skremt, men av å bli oppmuntret. De observerer hverandre – ser hvem som er friske og raske og fine i pelsen. Deretter følger de med på hva vedkommende foretrekker å spise og drikke – og kopierer.
Denne mekanismen er så sterk at den fører til koloniegne matvaner, og vi får rotteflokker som foretrekker helsekost, og lar gift og annen dritt bli liggende igjen. Så løsningen på Warfarinnmysteriet var rett og slett at enkelte, toneangivende individer tilfeldigvis foretrakk å spise annen mat enn rottegift. Hvoretter moten spredte seg.
Det begynner å likne kulturelle forskjeller.
Hvorfor kopierer vi hverandre?
Så, hvorfor lære, hvorfor kopiere? Kunne vi ikke like gjerne hatt adferden nedfelt i genene?
Det kunne vi – men avansert adferd krever læring, rett og slett fordi den overfører informasjon i sann tid – store mengder informasjon, som gjør oss i stand til å reagere raskere på endringer i miljøet.
En litt mindre åpenbar fordel ved læring er at den er upresis, at informasjonen er lett å misforstå: Guppydamene lot seg lure – og valgte feil hann å flørte med. Ei rotte kan ta feil, når den prøver å se hva de andre spiser. En ung spekkhogger kan få med seg at de eldre og erfarne jegerne slår med halen for å vippe selen av isflaket – men kan misforstå, og tro at det bare er selve slaget som er poenget – og ikke hvordan det serveres.
Dermed åpnes det for variasjon og tilfeldigheter.
Noen tabber vil være så grove at de raskt dør ut av seg selv, men små skrivefeil kan vi ofte leve med. Omtrent som når ungene slurver med språket – og det normerte bokmål langsomt endrer seg.
Det er fristende å kalle det kultur. Vi kjenner til at fugler kan synge forskjellig, alt ettersom hvor de bor. Kråkene her ute på Verdens Ende utgyter for eksempel en lyd besøkende ornitologer er blitt forvirret av. Kråker med talefeil?
Det samme gjelder for hval – de er moteslaver: I 1996 oppdaget marinbiologene to knølhvalhanner langt vest i Stillehavet, nær Australias østkyst. De sang på en helt annen måte enn andre knølhval i området. I 1998, bare to år senere, hadde alle Stillehavets knølhvalhanner adoptert den nye melodien.
Det finnes altså moter og trender også i dyrenes verden. Knølhvalenes nye sang var antagelig importert sammen med et par hanner som hadde forvillet seg inn fra Det indiske hav. Og deres nye sang slo an.
Spredningen av slike nye trender hjelpes nok av en genetisk ordre som sier noe a la «Følg moten!»
Vi går tilbake til guppyene i akvariet. I et oppfølgningsforsøk lot Dugatkin begge hannene ha innestengte beundrerinner rundt seg. Men i varierende antall. Hvis den ene for eksempel bare hadde to damer, og den andre sju eller åtte, var de frittsvømmende hunnene ikke i tvil om hvem de ville prøve seg på.
Som sagt – følg moten, gjør det alle andre gjør. Det er antagelig det tryggeste.
