Klimaløsninger som forbedrer folks livskvalitet. Det er veien å gå, ifølge Karen O’Brien, hovedforfatter av FNs klimapanels neste rapport som legges frem i slutten av mars.

O'Brien som er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, påpeker at klimaløsningene ikke bare er et miljøproblem, men et samfunnsproblem.

- Ser vi kun på tallene, er det lett å tenke at naturen er i ferd med å nå noen kritiske vippepunkter. Ser vi derimot på samfunnsaspektet, er det tydelig at vi har et valg om å endre retning, sier hun.

Den enkeltes valg

Naturviterne har sagt sitt: Klimaendringene er reelle og menneskeskapte. Nå er det altså samfunnsviternes tur. Hvordan forholder vi oss til problemet? Hvordan kan vi forandre oss og samfunnet vi lever i? Hvilke endringer er det som skal til? Og hvordan kan risikoen ved klimaendringene håndteres?

FNs klimapanel legger i sin neste rapport spesiell vekt på de sosiale og økonomiske sidene ved klimaendringene, og konsekvensene av disse for matvaresikkerhet, helse og fattigdomsreduksjon.

Nå er det altså hvilke muligheter vi har for å handle som står på agendaen. Derfor befinner vi oss på et spennende tidspunkt rent historisk, ifølge samfunnsgeografen.

En del av samfunnsplanlegging

- Jeg håper budskapet i rapporten gjør at folk flest føler seg løftet. Det er så lett å tenke at man ikke kan gjøre noen forskjell, fordi det er for sent. Men det stemmer ikke. Stadig flere beveger seg bort fra antakelsen om at framtiden er gitt fordi klimaendringene er for komplekse til at enkeltindivider kan gjøre en forskjell. Det viktigste budskapet nå er at framtiden blir til ved alle beslutninger vi fatter i dag, på tvers av lokalsamfunn og sektorer. Det understreker betydningen av enkeltindividets valg, sier O’Brien.

Forskeren mener vi bør konsentrere oss om strategiske bidrag: Klimaløsningene må bli del av planene vi legger for samfunnsutviklingen. Det gjelder særlig byutvikling, utdanning, energiforsyning, helse, matproduksjon og transport.

Ifølge O’Brien fører et slikt fokus til et mer konstruktivt klimabudskap.

- Rapporten viser at vi er i posisjon til å forandre framtiden. Endringene kommer, men vi kan påvirke dem. Den viser hvilket handlingsrom vi har.

Når sykkel blir raskest og billigst

O’Brien forsker på endringsprosessene vi alle er del av, og påpeker at vi er vitne til kontinuerlig forandring. Verden står ikke stille.

Hun legger vekt på koblingen mellom endringer på individnivå og samfunnsnivå. Klimaproblemet må løses på samfunnsnivå, men samtidig vet vi at ildsjeler ofte står bak endringer. Veien å gå er å ha fokus på klimaløsninger som også forbedrer folks livskvalitet, ifølge O’Brien.

Sykkelbruk i Oslo er et eksempel. Det er vel og bra at noen enkeltpersoner sykler til jobb, men målet må være sykkelstier som er så gode at det å sykle til jobb ikke lengre blir et valg på individnivå, men er den mest naturlige transportmåten.

Ifølge forskeren krever det omfattende samarbeid mellom grupper som kanskje har tilsynelatende motstridende interesser, som bilister, transportnæringen, butikkeiere og fotgjengere. Sykkelbyer som København lykkes fordi sykkelen er det raskeste og rimeligste transportmiddelet.

Det sosiale like viktig som at isen smelter

- Hva er det som er problemet med måten vi lever på i dag?

- Vi tar mye for gitt – at sosiale, økonomiske og politiske systemer må være som de er. Ofte ser vi ikke alternativene. Men dette er påstander som reflekterer verdier og verdenssyn, de er ikke nøytrale.

Å si at en verden som er fire grader varmere er uunngåelig, er det samme som å si at vi ikke kan gjøre noe med status quo, med interessene og vanene våre, ifølge forskeren.

- Vi som samfunn er ved et punkt hvor vi må bli klar over hva vi står for og hva vi prioriterer. Hva er egentlig viktig for oss? For lokalsamfunn, by, land og for oss som globale innbyggere? Og hvem bestemmer hvordan fremtiden vil se ut?

Ifølge O’Brien snur klimaendringene opp ned på antakelsene vi har om vårt forhold til naturen og framtiden.

Hun påpeker at vi ofte antar at vi mennesker ikke er del av naturen, eller at vi tenker på oss selv som for små til å påvirke det globale systemet.

- Med klimaendringene er det veldig klart at vi forringer selve grunnlaget for menneskets utvikling, nemlig natur, naturressurser og økosystemer i balanse.

FN-rapporten tar for seg risikoen ved global oppvarming på kryss av sektorer og regioner.

- Vi ser at endring på ett sted forplanter seg til et annet, det gjelder også for oss i Norge. Derfor er det sosiale aspektet vel så viktig som hvor mye isen smelter.

Ikke bare teknologi

O’Brien etterlyser nye politiske, økonomiske og sosiale løsninger.

- Klimaforandringer handler om mye mer enn skadelige CO2-utslipp, det handler også om sosial sårbarhet. Det er ikke nok å vente på at teknologien skal redde oss fra klimaproblemet. Mye teknologi er selv avhengig av energi, ressurser og rent vann.  Utslippskutt er kun en del av løsningen.

Ofte er denne sårbarheten knyttet til fattigdom og mangel på muligheter til å påvirke egen livssituasjon, påpeker hun.

Forskeren mener alle bør ta en mer aktiv rolle for å bekjempe klimaproblemet.

- Vi trenger folk som kan kommunisere på en måte som inspirerer. Som kan se at rettferdige løsninger skaper et mer bærekraftig samfunn.  Og som tørr å stille spørsmål ved hvordan vi gjør ting i dag. Ellers kan man lett komme i en situasjon der løsningene på klimaproblemet skaper ulikhet og ytterligere miljøproblemer.

O’Brien fremhever at selv om det kan se ut som samfunnsutviklingen er vanskelig å endre, så kan endringer skje relativt raskt. Det er ikke bare i naturen vi har vippepunkter. Dramatiske endringer skjer også i samfunnet.  Et eksempel er forsikringsbransjen. Når selskapene innser at klimaendringene endrer risikobildet og med dette forsikringsbransjens forretningsmodell, fører det til raske forandringer.

- Misforstått budskap

IPCC-rapporten er en omfattende og helhetlig sammenstilling av verdens klimaforskning. Funnene sammenstiller hele 12. 000 vitenskapelige publikasjoner. Selv om den ikke har som mål å skissere de konkrete endringene som trengs, håper O’Brien at den gir utgangspunkt for dialog.

- Jeg håper den får Norge bort fra den passive holdningen om at dette ikke rammer oss, for det er å misforstå budskapet. Hvordan blir livet i Norge hvis store deler av verden rammes av sult og flom? Hvordan ønsker vi at Norge skal se ut i 2050? Vi er en del av verden og vil forandre oss med den. Klimaendringene handler ikke bare om varmere klima, men om hele energisystemet. Det er et perspektiv som ofte mangler i Norge, sier O’Brien.