Norge har likestillingsunderskudd, noe som medfører høyere barnløshet blant menn enn blant kvinner.
Selv om de nordiske landene har et relativt høyt fruktbarhetsnivå i forhold til andre europeiske land, står vi overfor betydelige utfordringer i den demografiske utviklingen.
Utviklingen av fødselsmønsteret i dagens yngre generasjoner er preget av såkalt «likestillingsunderskudd», ifølge forskning fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
– Barnløshet øker klart mest for menn. Tradisjonelt har barnløsheten vært høyest blant menn med kort utdannelse og lav inntekt, men nå er det også en høy andel menn med lang utdanning som er uten barn ved 40-årsalderen.
– Dessuten øker også barnløsheten for kvinner med lang utdanning, forteller forsker Kari Skrede ved SSB.
Hun deltar i forskningsprosjektet «Nye familiemønstre – nye utfordringer for velferdspolitikken», som hun leder sammen forsker Turid Noack.
– Må motiveres
Forskerne mener mannlige arbeidstakere og arbeidsgivere i privat sektor må motiveres til oppslutning om likestilt foreldreskap.
– Den nordiske familiepolitiske modellen står overfor betydelige utfordringer, mener SSB-forskerne.
– Økningen i barnløsheten viser at familiepolitikken har begrenset rekkevidde i sin påvirkning av familiedannelsen. Ulikheter i fruktbarhetsmønster mellom arbeidstakere i ulike deler av arbeidsmarkedet gir også grunn til bekymring.
– Menn og arbeidsgivere i privat sektor må motiveres til større oppslutning om familiepolitiske ordninger som støtter likestilt foreldreskap, sier Skrede.
Samboerskap og ekteskap
Bakgrunnen for SSB-forskernes bekymring for norsk familiepolitikk er opplysninger fra intervjuundersøkelsen Fremtidsplaner, familie og samliv fra 2003 og Parregisteret fra perioden 1987–2002.
Skrede og Noack bruker disse datasettene for å skaffe ny innsikt om utviklingen i familie- og fruktbarhetsmønsteret, og hvilke konsekvenser det bør få for velferdspolitikken.
Ett av områdene forskerne er særlig opptatt av, gjelder samlivsformer. I dag er det om lag 600 000 samboere i Norge. Antallet kvinner og menn som enten har levd i eller lever i samboerskap, har økt kraftig de siste tiårene.
Ifølge forskerne viser det seg at folk ikke velger samboerskap fremfor ekteskap, men heller utsetter giftemålet.
– Samboerskap er ikke i ferd med fullstendig å fortrenge ekteskap, slik mange fryktet da det ble vanlig å være samboer. Studiene våre viser at de fleste sier ja takk til begge deler, understreker Turid Noack.
Skifter navn
Annonse
SSB-forskerne har også sett på om kvinner velger å beholde sitt eget etternavn ved giftermål eller skifter til mannens. I perioden 1980–2002 valgte 80 prosent det siste, enten ved å bare ta mannens navn eller ved å bruke sitt eget som mellomnavn.
Kontrollert for at det i disse årene blant annet var blitt flere kvinner med høy utdanning og at ekteskapsalderen økte, var det en økende tendens til å skifte navn.
– Jeg tror dette er en viktig påminning om at det tross alt er forskjeller mellom samboerskap og ekteskap, sier Noack.
Hun viser til at de som har bodd sammen som samboere – og det har de aller fleste av dem som gifter seg i dag – kanskje ønsker å bruke navneskifte til å markere en viktig overgang til et nytt fellesskap.
Viktig for velferdspolitikk
Fram til samboerskap ble vanlig, tok den offentlige distribusjonen av velferdsgoder bare hensyn til om folk var gifte, ugifte eller tidligere gifte. Først på 1990-tallet tok lovgivningen i økende grad hensyn til samboerskap som samlivskategori.
– Trygdelovgiving ble tilpasset samboerne i løpet av 1990-tallet, fortrinnsvis de med felles barn eller par som hadde noen års samboerskap bak seg. Men vi vet fortsatt ikke hvor forskjellige ektepar og samboerpar faktisk er, sier Noack.
I et delprosjekt har forskerne derfor sett nærmere på om samboere opplever forholdet sitt på samme måte som ektepar.
– Selv om vi kontrollerer for at samboerskapene gjennomgående har vart kortere og at det sjeldnere er barn med i bildet, så oppleves de mindre forpliktende, sier Noack.
