− Internasjonalt snakker man om «Den nordiske modellen» for håndtering av prostitusjon, sier samfunnsforsker May-Len Skilbrei, som i går lanserte boken Prostitution Policies in the Nordic Countries.

– Når man ser på mangfoldet i både lover og sosialt arbeid, blir bildet veldig rotete hvis man tar utgangspunkt i en enhetlig modell, mener Skilbrei.

Hun mener det internasjonale blikket på Norden preges nok av en hang til å forenkle ting.

Ideen om en nordisk, enhetlig modell kan ved første øyekast virke korrekt på grunn av de nokså like lovgivningene i de nordiske landene, som utmerker seg i verdenssammenheng ved å kriminalisere kun kjøperen. En utbredt forestilling er følgelig at man i Norden retter det negative fokuset mot disse kjøperne av sex og lar dem bære straffen, mens man tilrettelegger for hjelp og støtte til de prostituerte.

− Det stemmer ikke, slår Skilbrei fast.

Utenlandske prostituerte forbudt

Ikke engang i Sverige, som var det første landet til å introdusere den ensidige kriminaliseringen av kjøperen, er det slik at man utelukkende straffer kunder og hjelper de prostituerte.

− I Sverige har man absolutt hatt en sterk tradisjon for å definere prostitusjon som vold mot kvinner, kun straffe kjøperen og å fokusere på sosiale tiltak for å hjelpe de prostituerte. Men utlendinger har forbud mot å selge sex i Sverige, forteller Skilbrei.

− Utlendinger kan faktisk bli bortvist hvis det mistenkes at de har kommet til Sverige for å selge sex. Med en gang det handler om andre enn svenske borgere, er det altså de prostituerte som plutselig er problemet igjen.

• Les også: To kamper mot dop og sexhandel

Dette er ett av mange eksempler på ambivalente signaler fra lovgivning, håndhevelse og sosialt arbeid når det gjelder prostitusjon, mener Skilbrei.

– Signalene er veldig blandede: Hvem er egentlig problemet, og hvem er det vi skal beskytte? De prostituerte, nasjonens innbyggere, eller kunder av utenlandske prostituerte? Dette er et vedvarende trekk i alle de nordiske landene som forandrer seg over tid, forteller Skilbrei.

Tilretteleggende kondomer

Boken er skrevet i samarbeid med Charlotta Holmström fra Malmö högskola, og er den første samlede og internasjonalt orienterte presentasjonen av hva som foregår i Norden på prostitusjonsfeltet.

– Det er stor internasjonal interesse for prostitusjonspolitikk i Norden, sier Skilbrei, som har forsket på temaet i snart tjue år.

− Boken presenterer nordisk forskning gjennom fire tiår, fra 1970-tallet og frem til i dag. Det som er nytt, er at funnene og diskusjonen av de ulike tilnærmingene av prostitusjon i de nordiske landene bringes sammen, forteller forskeren.

Ett av bokens fokusområder er forholdet mellom lovgivning og sosialt arbeid på prostitusjonsfeltet. Også her pekes det ut viktige forskjeller innad i Norden.

I Sverige retter man i stor grad de sosiale tiltakene mot å få folk til å slutte å prostituere seg. I Danmark, Norge og Finland, derimot, tar sosialarbeidet snarere utgangspunkt i skadereduksjon for de prostituerte, med gratis medisinsk behandling, kondomer og glidemidler.

− Utdeling av kondomer har blitt betraktet som mye mer problematisk i Sverige enn i Norge, forteller Skilbrei.

– Sosialarbeidere i Sverige føler i større grad en forpliktelse til å håndheve en nulltoleranse, og gratis kondomer blir i den sammenhengen å tilrettelegge for prostitusjon.

Sympati med hvem?

1800-tallets prostitusjonspolitikk handlet over hele Norden i stor grad om regulering fremfor forbud, og de som skulle reguleres, var kvinnene. De prostituerte ble innkalt til regelmessige helsekontroller for å unngå at kundene ble utsatt for smittekilder i omløp.

Selv om den offisielle begrunnelsen for denne praksisen var beskyttelse av folkehelsen, er det ikke vanskelig i dag å konkludere med at dette handlet om et ønske om å kontrollere kvinner, skriver Skilbrei og Holmström i boken.

• Les også: Sexkjøpslov endret Oslo

På samme måte er det viktig å spørre seg hva som egentlig er de kulturelle strømningene og normene som ligger til grunn for hvordan vi håndterer og debatterer prostitusjon i dag, mener forskerne.

− For eksempel ved å stille spørsmål om hvor sympatiene ligger. Hvem er det som trenger hjelp? Hvem er det man egentlig er solidarisk med, hvem skal reddes og hvordan?, sier Skilbrei.

– I tilfellet med utenlandske borgere som selger sex er man på den ene siden veldig bekymret for dem, og redde for at de er ofre for menneskehandel. På den andre siden stopper man dem på grensene og sier «du er ikke velkommen, for det er du som er problemet», sier Skilbrei.

– I tillegg avgrenser man også hele definisjonen av prostitusjon til å gjelde kvinner som selger sex – man ignorerer i stor grad mannlig prostitusjon. Og til dels også til først og fremst å gjelde gateprostitusjon.

Interne nasjonale forskjeller

Forskjeller i håndtering av prostitusjon innad i landene er også med på å utfordre ideen om en felles nordisk modell.

− I Norge, for eksempel, vil de ulike politidistriktene håndheve lovgivningen på prostitusjons- og menneskehandelsfeltet svært ulikt, forteller forskeren.

– Her hjemme varierer terskelen veldig for å anse noe som problematisk og noe man skal gripe inn i. For eksempel er arbeidsfordelingen mellom sosialt arbeid og politi svært forskjellig i henholdsvis Oslo og Bergen, sier Skilbrei, og utdyper:

– I Bergen går politiet aktivt inn for å identifisere ofre, mens man i Oslo sitter og venter på at de sosiale tiltakene finner dem. Det handler nok om forskjeller i størrelse på de to byene, men også om ulike oppfatninger av hvor aktivt politiet skal jobbe med dette.

Variasjonene er også store mellom de øvrige norske politidistriktene. Noen har egne menneskehandelsgrupper, andre har lagt dette inn under det ordinære politiarbeidet. Og i hvilken grad sexkjøploven håndheves i det hele tatt, varierer også over tid og mellom distrikter.

– Håndteringen av både kjøper og selger varierer dermed veldig avhengig av hvor man befinner seg.

Det handler nok om hvor viktig man egentlig synes dette er, mener Skilbrei.

De sårbare prostituerte

Til tross for Skilbreis argumentasjon for at Den nordiske modellen som sådan ikke eksisterer, er det flere ting på prostitusjonsfeltet som kan defineres som typisk nordisk, forteller hun. For eksempel forståelsen av prostitusjon som et sosialt problem koblet til kjønn, klasse og makt, og hvordan dette igjen har ført til straffelovsfokuset mot kunde og ikke selger.

− Med kjønn, klasse og makt-perspektivet kom også oppfattelsen av de prostituerte som en sårbar gruppe kvinner med behov for egne sosiale tiltak, forteller hun.

− Fra slutten av 1970-tallet klarte man å få en kraftig bevegelse for å etablere slike særtiltak − særlig i Norge og Sverige, der man til og med klarte å få det offentlig finansiert.

• Les også: Loven mot synlige horer

Oppfattelsen av prostituerte som marginaliserte og vanskeligstilte personer, slik man særlig så i Norge og Sverige og etter hvert også Danmark, ble et ledd i å rette søkelyset mot kunden fremfor selgeren:

− I denne forståelsen av prostitusjon er det åpenbart ikke mot den prostituerte man skal sette inn støtet. Dermed ble det å kriminalisere salg av sex helt uaktuelt. Det særegne med Norden er at man har vært opptatt av å kriminalisere, men samtidig har holdt veldig stand mot å kriminalisere selger. Kriminaliseringen har blitt rettet mot kjøper, eventuelt mot hallik.

Annerledeslandene

På verdensbasis er dette motstrøms: De fleste andre europeiske land beveger seg for eksempel heller i retning av å avkriminalisere hallik, eventuelt også kjøper. I store deler av verden er det dessuten forbudt å selge sex.

− Og på store deler av kloden kriminaliserer man både kjøper og selger, men da er tendensen at den eneste parten man håndhever loven mot, er selgeren, forteller Skilbrei, og trekker frem USA som eksempel.

− I nesten alle statene i USA er både kjøp og salg av sex forbudt, men hvis vi ser på statistikken, er det et veldig tydelig mønster i hvem som blir arrestert. Det er nesten bare selgerne.

Fellestrekket ved de nordiske landene med sitt straffelovsfokus på kunden, betraktes både som merkelig og forbilledlig internasjonalt, forteller Skilbrei.

− I mange sammenhenger løftes det frem som den best tenkelige løsningen på prostitusjonsproblemet, i andre omtales det som svært uheldig. I mange land diskuteres det hvorvidt man skal innføre Den nordiske modellen eller ikke, sier Skilbrei.

− Det er viktig å huske på at ideen om denne modellen overser at landene også gjør forskjell mellom ulike selgere av sex, og ulike kjøpere for den saks skyld.

Skilbrei understreker at man heller ikke bør se på Norden som noe isolert, men at det også er viktig å se norsk og nordisk prostitusjonspolitikk i en større, global kontekst:

− Vi lever i en globalisert verden hvor ideer, politikk, mennesker og varer krysser grenser raskere enn før. Når vi skal forstå politikkutvikling, håndheving av lover, kriminalitetsbilde og sosialt arbeid her i Norden, må vi se til hva som skjer andre steder i verden også.