Napoleon Chagnon er en av de ledende antropologene i vår tid. Han publiserte sin berømte Yanomamö – The Fierce People i 1968. Han levde blant Yanomamö-folket i lange perioder helt opp til på 1990-tallet. (Foto: Reuters, Odair Leal, NTB scanpix)
Napoleon Chagnon er en av de ledende antropologene i vår tid. Han publiserte sin berømte Yanomamö – The Fierce People i 1968. Han levde blant Yanomamö-folket i lange perioder helt opp til på 1990-tallet. (Foto: Reuters, Odair Leal, NTB scanpix)

Kvinnen som naturressurs:
Er det rart det er krig i verden?

KOMMENTAR: Av og til lurer jeg virkelig på om verden ville vært bedre uten menn – men bare av og til, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Antropologen Napoleon Chagnon starter sin selvbiografi med en fortelling om sitt første møte med Yanomamö-folket – tilbake i 1964. Den unge student ankommer shabonoen – «langhytta» i Bisaasi-teri, og møtes med vold og aggresjon og – mest minneverdig – snørr i store mengder og overalt. Krigerne har snortet jungelens apotek, ruset seg til ekstase, og den unge student klines ned, før mennene fra Patanowä-teri, som hadde vært på besøk hos sine for øyeblikket venner i landsbyen Bisaasi-teri, setter ut på sitt hevnraid mot skurkene fra Monou-teri et par mil unna.

Disse har nemlig nettopp vært i Bisaasi-teri og stjålet sju av Patanowä-teris medbragte kvinner. Nå gjelder det å innhente dem på veien, før de når sikkerheten i sin egen shabono. Og kanskje aller helst drepe noen av dem.

Det for oss kanskje mest overraskende, er at alle kjenner alle, dette er mer eller mindre slekt og venner – inngiftet eller kjødelig, folk som var på vennskapelig visitt hos hverandre for kanskje bare noen uker siden. Men her skal drepes og hevnes.

Så hvorfor sloss de? De fleste antropologer ville sagt at de slåss om ressurser – makt, penger, land, mat, jaktterreng, lebensraum – det er dette som driver historien. Makt- og klassekamp. Yanomamö sa imidlertid selv, da Chagnon endelig lærte seg språket deres: «Hvorfor stiller du dumme spørsmål? Det er Kvinner! Kvinner! Kvinner! Kvinner! Kvinner! … Kvinner!»

Så kan man innvende at de nok ikke kjente seg selv, og hadde de analysert sine liv, ville de sett at de egentlig drev med noe annet.

Flere tiårs samliv og studier fikk Chagnon til å konkludere: Nei, det er faktisk kvinner de slåss om. Ressursene er rikelige, plass er det nok av – men hver gang en landsby vokser seg stor nok – opp mot 200 innbyggere, gjerne færre – splittes den. Hvorfor? Jo, fordi folk begynner å krangle. Deretter, når krangelen blir voldelig, og de etter hvert begynner å drepe hverandre, tar dominerende menn med seg sine nærmeste slektninger og allierte og flytter noen kilometer lenger inn i skogen.

Og hva begynner mennene å krangle om? Hovedsakelig kvinner. Selvfølgelig slåss de også om makt og anseelse – men hva kan du bruke makt og anseelse til i Yanomamöenes land – jo, det gir deg kvinner.

Mennene fra Patanowä-teri klarte å ta igjen de fra Monou-teri – og gjenerobret fem av de sju stjålne kvinnene. Nå var det bare å vente på Monou-teris hevn. Deres leder, den hissige Matowä hadde mistet ansikt, og hadde høylytt erklært at han skulle skyte og drepe mennene fra Patanowä-teri. Og så videre.

Evig krig?

Da Chagnon kom til Venezuelas Yanomamö tidlig på 1960-tallet var de så godt som uberørt av vestlig kultur. De levde i flere titalls landsbyer spredt over et stort område av det nordlige Amazonas, sydover inn i Brasil. Han traff mennesker som konstant levde i frykt for angrep fra naboen.

Dette minner oss om Jared Diamond i boka The World Until Yesterday (2012). Han siterer en mann fra Auyana-stammen i Ny Guineas høyland: «Livet ble bedre etter at regjeringen kom, for nå kan du spise uten å se seg over skulderen, nå kan du gå ut og pisse om morgenen uten å være redd for å få en pil i ryggen.»

Vi får med andre ord et bilde, nokså langt fra Rousseau.

Var det slik fortiden så ut – evig krig?

Vi lar den ligge – det har vært en del krig i fortiden, for å si det slik, og dette kan ha strukket seg titusener av år tilbake i tid. La oss heller se på dette med kvinnene. Yanomamö-mennene fremstår for oss som lite sympatiske – alltid klare til å vise seg, befeste sin status, demonstrere sitt mot. Bortsett fra unokai – de som allerede har drept, forteller Chagnon. De kunne være vennlige, overbærende, avslappede og kule.

Deres adferd og kultur er med andre ord skapt av de rådende omstendigheter. Viser du svakhet, er du sårbar. Har du bevist din styrke, er du trygg.

Kvinnen, derimot, fremstår som en bruksgjenstand. En svært verdifull en, riktignok, verdt å drepe for, men likevel mannens eiendom. Hun mishandles regelmessig – en vanlig irettesettelse var å denge henne i hodet med en vedkubbe - og nyankomne kvinner ble utsatt for gruppevoldtekt, før stakkaren til slutt ble gitt til den av mennene som sto for tur. Opp mot halvparten av kvinnene i en gitt landsby var i de årene Chagnon studerte Yanomamö-folket, født et annet sted, og deretter erobret med vold. Antallet erobrede kvinner var et mål på landsbyens styrke, status og rikdom – et mål som igjen avhang av antall innbyggere, og særlig andelen unokai – drepere - blant dem. Mange unokai ga en sterk og avskrekkende landsby. Omtrent 45 prosent av alle voksne menn Chagnon kom i kontakt med i løpet av sine tiår med studier, var unokai.

Kriger om økonomi, makt og ressurser

Dette er en beskrivelse som har provosert mange.

Napoleon Chagnon er en av de ledende antropologene i vår tid. Han publiserte sin berømte Yanomamö – The Fierce People i 1968. Han levde blant Yanomamö-folket i lange perioder helt opp til på 1990-tallet.

Hans selvbiografi Noble Savages – My Life Among Two Dangerous Tribes – The Yanomamö and the Anthropologists (2013) er vel verdt en titt, ikke bare for dem som lurer på hva mannen drev med, der inne i regnskogen i alle disse tiårene – men også for dem som vil forstå litt mer av den kulturkrigen som fra slutten av 1970-tallet og helt opp til vår tid førte til at denne fantastiske forskeren – og andre forskere med et, skal vi si realistisk og naturvitenskapelig syn på verden – ble hardt angrepet av representanter for de mer relativistiske og tolkende fraksjoner av akademia.

Som journalist dekket jeg på slutten av 1990-tallet anklagene mot Chagnon om folkemord – fremsatt av kolleger. Eller som Chagnon selv bemerket: «Anthropologists really don’t have colleagues – they just have co-conspirators».

Anklagene var grunnløse, men det finnes altså ingen grense for hvilke midler man kan bruke mot en mann som påstår at mennesker kan oppføre seg som dyr – det vil si, lar seg påvirke av kjønnsdriften.

De fleste har vel i dag fått med seg at Djengis Khan har noen millioner etterkommere, så Yanomamö er i hvert fall ikke historisk enestående i sitt syn på sex.

Men har kampen om mulighetene for å formere seg, virkelig vært så fremtredende gjennom forhistorien?

Tidlige spanske conquistadorer fortalte om befolkningen på de karibiske øyer: Mennene snakket Carib – kvinnene, Arawak – fra de svakere Arawak-stammene på mindre øyer i nærheten. Historier fra det tidlige 1800-tallets Australia sier det samme: Aboriginene lå i konstant krig over kvinner.

Et arkeologisk funn fra Crow Creek i South Dakota viser noe liknende – en massakre fra 1300-tallet, et par århundre før Columbus, etterlot mer enn 500 døde, mishandlede mennesker. Det som manglet blant likene, var imidlertid småbarn, og kvinner i alderen 12 til 19. Var de krigsbytte?

Vi kan selvsagt ikke verken stole på disse kildene hundre prosent, eller ekstrapolere opplysningene til å gjelde alle, for alltid. Men de kan i tillegg til Yanomamö, brukes til å utdype 30 års forskning foretatt på Ny Guinea, publisert i 1987, og som viste at 41 prosent av alle konflikter ble startet på grunn av krangel om kvinner.

Krig i dag er unektelig knyttet til økonomi, makt og ressurser – men i en tilstand der det er nok av plass, og det ikke finnes noen økonomi av den typen vi har i dag – hvilke regler gjelder da?

Etter mitt syn, sier Chagnon, dreier hele hensikten og designet av stammefolks sosiale struktur seg om hvordan best og mest effektivt å kontrollere menns tilgang til unge kvinner i reproduktiv alder – allianser og vennskap, måten man regner slektskap, regler for ekteskap - alt handler om dette. Selv om kulturantropologene ignorerer det.

Vi kan imidlertid ikke si dette sikkert. Yanomamö og de andre kildene han refererer handler alle om folk som har passert den rene sanker- og jegertilværelsen. De har alle en enkel form for økonomi – de dyrker noen planter, vender regelmessig tilbake til de samme bostedene – er med andre ord til en viss grad stedbundne. Før den tid – hvis det noen sinne har eksistert en tid da folk bare vandret, jaktet og samlet – hvordan de levde da, vet vi ikke.

Hvem er sterke menn?

Før-statlige samfunn blir ofte beskrevet som egalitære – så godt som alle menn kan i prinsippet byttes ut, skifte plass med enhver annen mann, sies det. Noen menn har imidlertid en ekstra egenskap: Deres karisma, deres lederegenskaper – deres personlighet - gjør det naturlig for andre å la dem lede. Slik går ihvertfall historien.

Dette gjelder definitivt ikke for de stammene jeg har brukt livet på å studere, innvender Chagnon.

Hvis det er én ting antropologer har misforstått, fortsetter han, så er det det antatt egalitære. De knytter likhet og grader av ulikhet til «ulik tilgang til materielle ressurser». Men det er ikke her ulikhetene ligger, sier han.

Ulikheten blant Yanomamö handler derimot om menns varierende evne/vilje til å kommandere og herse med andre menn. Makt er basert på styrken av deres sosiale nettverk – hvor mange nære mannlige slektninger de har rundt seg, altså hvor mye makt og hvor troverdige trusler de kan sette bak sine krav.

«Han var den verste (nastiest) mann jeg har noen sinne møtt, i noen kultur, noe sted.» Slik beskriver Chagnon Möawä, den sterke mannen i Mishimishimaböwei-teri. Han følte seg sjelden helt trygg når han var besøkte dem. Andre sterke menn ble Chagnons gode venner.

Vi er her altså i et helt annerledes strukturert samfunn enn det vi er vant til. Kanskje. Noen og enhver har vel streife tanken om at de som albuer seg lengst frem i samfunnet ikke akkurat er som alle oss andre?

Hvorfor ser da antropologene seg blinde på det materielle? undres Chagnon, og svarer: Jo, fordi de selv kommer fra materialistiske, industrialiserte og komplisert oppbygde stater, og derfor anser det for å være «naturlig» og «selvinnlysende» at samfunnet fungerte slik, også i førhistorisk tid. I vår verden baseres makt, status og autoritet som regel på materiell velstand – og det følger i deres logikk at kamp over materielle ressurser er mer «naturlig» enn å slåss om tilgang til kvinner.

I den grad man kan skille disse.

Antropologenes tradisjonelle syn på det egalitære stammesamfunn – forestillingen om at stammefolk er likestilt, fordi ingen er «privilegert» med tanke på «strategiske» materielle ressurser - er med andre ord forunderlig euro- og etnosentrisk. Det projiserer dagens politikk og økonomi tilbake til steinalderen.

Men hvorfor er det nødvendig å slåss om kvinner?

Her kommer vi tilbake til menns aggresjon og selvhevdelse – i utgangspunktet er det en kvinne til hver mann – og omvendt. Men det forutsetter at de største drittsekkene avstår fra å ville ha flere kvinner – og flere avkom – og derigjennom en sterkere gjeng rundt seg, som de så kan basere sin videre makt på. Når noen tar mange, må de gjenværende slåss om resten.

Og så videre. Av og til lurer jeg virkelig på om verden ville vært bedre uten menn – men bare av og til