Vi mennesker har gjort mye ugagn – noe av det første vi gjorde da vi beveget oss ut av Afrika, var å utrydde de fleste dyr over 10 kilo. Dette har skjedd før – mange, mange ganger – lenge før mennesket dukket opp. Deretter hogg vi skogen, skapte store, åpne sletter. Arter før oss har gjort det samme – mammutene holdt steppene åpne mellom istidene, de store pattedyrene holdt prærien åpen i Nord-Amerika. Her ser du rester etter regnskog i Amazonas. (Foto: Lunae Parracho, Reuters, NTB scanpix)

Kommentar: Er mennesket unaturlig?

Vi er en art i verden, og gjør ikke noe som ikke har vært gjort før. Det kan være dramatisk ødeleggende – men det er ikke unaturlig.

Vi vil ikke godta norsk moskus som ekte norsk – for den ble i sin tid satt ut av mennesker. Vi vil for all del hindre villsvin, mårhund og kongekrabbe i å etablere seg i Norge – for de ble i sin tid satt ut av mennesker. Noen hevder til og med at norsk ulv kan og må utryddes – for den er ikke «naturlig i Norge».

Dette tvinger meg til å spørre: Finnes det noe som er unaturlig?

Spørsmålet begynte å plage meg for flere tiår siden, da jeg startet foreningen Skepsis – og stadig kom i kontakt med folk som hevdet å være i tett kontakt med «det overnaturlige». Hvis noe finnes, må det vel være naturlig – og følgelig mulig å forklare, var min faste reaksjon.

Hvilket bringer meg til mitt egentlige ærend: Vårt syn på oss selv og vår plass i naturen. Vi har alltid plassert oss over og utenfor – med alvorlige konsekvenser: Verden har vært der for oss, den er vår, og vi kan følgelig velge å ødelegge det vi velger å ødelegge.

Det er mer enn 150 år siden Darwin og Wallace punkterte denne myten – evolusjonsteorien plasserer oss fast og bestemt på en av millioner likestilte greiner av Livets tre – vi er én art av mange, en del av det store – naturlige – fellesskap.

Likevel – 150 år etter fasiten – skiller vi fremdeles skarpt mellom det naturlige og det unaturlige – hvor «unaturlig» betyr alt vi mennesker har hatt befatning med. Hvorfor er denne forestillingen så standhaftig?

Det må i det minste bety at det ligger noen sterke biologiske føringer bak.

Frykten for det fremmede

Det er viktig å kunne skille mellom seg selv og andre, og mellom oss og dem: Hvem kan du stole på, hvem kan du henvende deg til når du trenger hjelp? Hvem skal du hjelpe?

Noen av leserne kjenner sikkert begrepet kin selection, utviklet av folk som Bill Hamilton og John Maynard Smith på 1960- og 1970-tallet, et begrep beregnet på å forklare at blod er tjukkere enn vann (og hvordan bier, maur og andre hymenoptere kan leve i samfunn). Kortversjonen er at det å ta vare på våre nærmeste, også trygger vår egen overlevelse – for hvis egenskapen er utbredt, kan du samtidig stole på at noen av «de nærmeste» også vil ta vare på deg om det trengs. Altså: Ta vare på dem som betyr noe for deg. Et fenomen av stor betydning for utviklingen av menneskets sosiale liv.

I motsetning til hva mange tror, handler det ikke bare om gener, om reine familien – selv om de fleste nok ville redde sine egne barn, før de tar seg av andres. De nærmeste, den såkalte inngruppen, inkluderer også venner og bekjente – folk du stoler på, folk du har en historie med, deler skjebne med.  

Det er mot dette bakteppet vi må se xenofobi – frykten for det fremmede – i dag ofte feilmerket som rasisme. Vi er naturlig forsiktige overfor folk som ikke er som oss selv. Evolusjonært sett, med god grunn. ”Oss” og ”De andre” med andre ord.

Dette ligger altså i vår natur – og det mest oppsiktsvekkende trekk med det moderne menneske er følgelig ikke krig og konflikt, rasisme eller fremmedfrykt – men derimot det nesten utrolige at vi, tross disse medfødte tendensene, likevel klarer å leve sammen.

Dette er kulturens seier over naturen. Vi har tatt tak i en gammel redsel – og snudd på den. Ved hjelp av kultur.

Men dette får ikke ihuga naturvitere som undertegnede til å fortvile. Det har seg nemlig slik at også dette, å kunne leve fredelig med mennesker vi ikke kjenner, og som på toppen av det hele åpenbart har en annen evolusjonær fortid enn oss selv (en annen hudfarge, for eksempel), også er en del av det naturlige, menneskelige repertoar – om ikke annet, så fordi kultur er natur.

Det eksisterer ingen kultur uavhengig fra natur – det har aldri oppstått tradisjoner, kunst, regler for oppførsel fra noe annet sted enn fra naturen. Kulturen kommer fra mennesket – og vi mennesker er en del av naturen. Altså: Kulturen er et resultat av naturen.

Hvem er viktigst?

Vi har et liknende forhold til andre arter enn vår egen.

Vi samarbeider med andre mennesker, lærer av dem, handler med dem, leker med dem, konkurrerer med dem, slåss med dem, kriger med dem, elsker dem og med dem, får barn med dem – i tusen ulike settinger: I familien, lokalsamfunnet, på fotballaget, foreldrerådet, på jobben. Andre mennesker er kritisk mye mer viktige for oss, enn katter og gullfisk. Eller ulv og villsvin. Derfor reagerer vi mye kraftigere, tar mer hensyn, bryr oss mer – setter mennesker over og utenfor alt annet – skiller mellom oss og resten. Unaturlig – naturlig.

Men også denne barrieren kan og må vi overvinne. For eksempel gjennom kultur.

Så la oss ta en titt på det naturlige og det unaturlige med oss mennesker:

Darwin og Wallace viste oss at vi er utviklet fra aper – vi er en del av dyreriket. En del av naturen. Fysiologisk og anatomisk skiller vi oss ikke så mye. Selvsagt har vi store hjerner – og er veldig gode til å være mennesker. Men en hvilkensomhelst gullfisk er mye bedre til å være gullfisk enn undertegnede (og ville nok, hvis den hadde kunnet tenke slik, vurdert seg selv og sine som helt enestående, over og utenfor resten av verden).

Så langt, er vi altså et nokså klokt dyr.

Joda, vi mennesker har i vår klokskap gjort mye ugagn – noe av det første vi gjorde da vi beveget oss ut av Afrika, var å utrydde de fleste dyr over 10 kilo. Men utryddelser har skjedd før – mange, mange ganger – lenge før mennesket dukket opp.

Deretter hogg vi skogen, skapte store, åpne sletter. Arter før oss har gjort det samme – mammutene holdt steppene åpne mellom istidene, de store pattedyrene holdt prærien åpen i Nord-Amerika. Hadde bisonen kunnet tenke slike tanker, ville den kanskje sett på prærien som unaturlig?

Vi flytter arter rundt på kloden, men heller ikke dette er nytt - arter har alltid beveget seg, enten på egen maskin eller haikende med andre. Hva er den prinsipielle forskjellen mellom plantefrø som krysser Atlanterhavet, sittende fast i søle på en måkes fot – og et som henger fast i en flypassasjers ullgenser? Hvorfor er sistnevnte unaturlig?

Og vi har forandret miljøet – forurenset med alskens ukjente kjemikalier. Heller ikke her er vi enestående. Til og med det at vi har en atmosfære av oksygen, er et resultat av forurensning igangsatt av levende organismer – for milliarder av år siden.

Vi er altså en art i verden, og gjør ikke noe som ikke har vært gjort før. Det kan like fullt være dramatisk ødeleggende, det vi gjør – men det er ikke unaturlig. Og det er her vi skal ta tak: Vi endrer verden – vi bør forsøke å endre den mindre – men samtidig trenger vi å se annerledes på naturens reaksjon på våre endringer. Det er disse vi kaller «unaturlige». Naturen rundt oss reagerer imidlertid på dem, slik den alltid har gjort på mer eller mindre dramatiske endringer – den tilpasser seg.

Spørsmålet jeg nå skal stille – og som har med ulvene og mårhundene i begynnelsen av artikkelen å gjøre – er om vi skal drepe og utrydde de som tilpasser seg? Om vi skal forsøke å holde naturen fanget i en forestilling om hvordan den bør være – eller kanskje en forestilling om hvordan den hadde vært, dersom vi ikke var her? Eller om vi i stedet skal godta at fremtidens natur kommer til å se annerledes ut enn fortidens?

For å kunne vurdere dette, er det en fordel å glemme skillet naturlig/unaturlig – og heller konsentrere på hva som over tid kommer til å bli den største suksess – for naturen. Og suksess er som kjent målt i diversitet. Antall arter og varianter.

Europeisk natur?

Ingen arter er egentlig «hjemmehørende» i Europa – alt vi ser rundt oss av liv, har flyttet inn etter siste istid. Og det er slett ikke alltid de samme artene som levde i området titusener av år tidligere, før isen. Mange av disse - flodhester, elefanter, hyener, hulebjørner og mammuter og mange, mange andre – er enten utdødd, eller har ikke klart å komme tilbake. Kanskje er de jaktet til utryddelse, eller klimaet passer dem ikke lenger. Så Europa har fått en ny naturlig natur. En vi, i vår uvitenhet, anser som selve den europeiske natur – akkurat slik skal den se ut. Hold alle andre arter unna!

Men nye arter kommer fremdeles. Noen fordi de har vært litt tregerre til å finne veien etter at varmen kom tilbake. Andre, fordi vi mennesker har lagt verden til rette for dem. Antallet arter som i dag befinner seg her, utelukkende takket være oss mennesker – enten fordi vi har fraktet dem hit, eller fordi vår kultur muliggjør at de overlever her – regnes i tusener. Tallet 12 000 er nevnt. Mange kjente, kjære og «typisk norske» arter er blant disse.

Samtidig har kun et beskjedent antall arter dødd ut i Europa. De siste århundrene har man registrert 1875 nye arter på De britiske øyer – ingen har så vidt man vet dødd ut som et resultat av de nyankomne. Så langt, har vi altså bidratt positivt til verdensdelens biologiske mangfold.

Men det finnes et merksnodig skille. Noen arter liker vi – andre hater vi. Vi elsker spurv, anser den som en kjær og naturlig del av våre liv. Spurven er imidlertid en art vi har bragt inn fra Sentral-Asia. Villsvin vil vi derimot ikke ha noe av – den «svartelistes» - enda arten vitterlig forekom i Norge for noen tusen år siden. «Naturlig» til og med, altså uten at vi mennesker hadde hatt noe med saken å gjøre. I dag vil vi se den som «unaturlig» - og den kan fritt skytes hvis den tør vise seg.

Og forandringene fortsetter. Spurv, duer og hauker, rev og grevling, bier og ørret flytter inn i byene. Unaturlig? Klimaendringer får insektarter til å trekke nordover med en fart av flere kilometer per tiår (og bidrar således til artsmangfoldet i de områdene de etablerer seg). Unaturlig? Forvillede hester og bison med kublod i årene vandrer over restene av amerikansk prærie (den som ble holdt åpen av arter mennesket for lengst har drept). Unaturlig? Eller bare en ny natur?

Natur er aldri unaturlig

Naturen er, som lesere av mine spalter vet, alltid i endring. Stagnasjon er dødelig. Hadde ikke livet utviklet seg, hadde det ikke vært liv på jorda. De artene som ikke klarer å tilpasse seg, forsvinner.

Den store utfordring for naturen i dag, er å tilpasse seg oss mennesker. Mange arter bukker under og dør ut – dog så langt ikke så mange at det rettferdiggjør å kalle det en av «De fem store» masseutryddelsene – men en utryddelsesbølge er på gang. Hvor stor eller liten den kan komme til å bli, det kan vi heldigvis være med på å bestemme.

Det vi så ser, er at noen arter faktisk har suksess. De klarer å benytte seg av de endringer vi mennesker steller i stand – de øker i bestand – og i diversitet. Mye på grunn av menneskelig aktivitet. Nye arter utvikler seg, nye arter vil utvikle seg i fremtiden.

Da har vi valget: Skal vi se på dette som en pest og en plage? Eller som fremtidens natur?

Mitt svar, er at vi skal gjøre begge deler. Vi skal verne og ta vare på så mye av eksisterende natur som vi kan klare – investere betydelige summer og ditto energi i slike prosjekter. Vi skal ta vare på enhver art som er truet – om ikke annet, så for å holde diversiteten oppe, og la fremtiden avgjøre om arten er en fiasko, eller kanskje forfar til alt videre liv. Slikt har hendt før. Homo sapiens stammer i sin helhet fra en populasjon med bare 5000 fruktbare kvinner, en gang for 200 000 år siden.

Men vi skal også være pragmatiske – erkjenne at mennesket finnes, at gjort er gjort – og at vi får forsøke å gjøre det beste ut av det vi i dag sitter igjen med.

Dette innebærer for eksempel at vi ikke skal forsøke å korrigere naturen til å bli slik vi mener naturen bør være. Like lite som vi bør strebe etter rene raser, bør vi tviholde på rene norske økosystemer – og deretter drepe alt nytt som forsøker å etablere seg i dem – vi må slutte å tenke på naturen som noe evig, uforanderlig og «egentlig» - slutte å skille naturlig fra unaturlig.  Vi skal i stedet la naturen bli slik den blir. La den leve sitt eget liv. Nye arter som klarer seg bedre enn de allerede eksisterende, bør vi la komme (med mindre de truer de eksisterende med utryddelse, noe som sjelden er tilfelle – og det i så fall samtidig finnes en realistisk mulighet for at vi klarer å demme opp for invasjonene – hvilket det sjelden gjør) – de er nemlig forpostene til morgendagens natur. Den som har forstått de darwinistiske prinsipper – de som tilpasser seg og overlever.

Dette betyr at vi må slenge begrepet «unaturlig» på søpla – natur er aldri unaturlig. Selv ikke når den er berørt av menneskehender. Det vi ser, når vi river av oss håret over invaderende villsvin, ulv eller brunsnegler, er fremtidens natur. Den er ikke unaturlig – bare annerledes enn fortidens natur. Slik natur alltid er og har vært.

Powered by Labrador CMS