Hadde den flate, mange vil si beundringsverdige familiestrukturen til neandertalerne også en ulempe heftet ved seg? Bildet er fra en neandertalerutstilling i Krapina i Kroatia. (Foto: Reuters, Nikola Solic, NTB scanpix)
Hadde den flate, mange vil si beundringsverdige familiestrukturen til neandertalerne også en ulempe heftet ved seg? Bildet er fra en neandertalerutstilling i Krapina i Kroatia. (Foto: Reuters, Nikola Solic, NTB scanpix)

Neandertalerne levde i et mindre kjønnsdelt samfunn. Var det derfor de døde ut?

KOMMENTAR: Forskerne finner ingen spor etter typiske kvinne- og barneaktiviteter på neandertalerboplasser. Var det en dårlig arbeidsdeling som gjorde at de døde ut? spør Erik Tunstad.

Published

Neandertalerkvinner på mammutjakt? Ikke umulig. Forskere spekulerer på om neandertalerne ikke hadde så markante kjønnsroller som oss, så de kan godt ha vært med mennene ut for å jakte storvilt.

Men hadde denne flate, mange vil si beundringsverdige familiestrukturen også en ulempe heftet ved seg?

Mennesket som andre dyr

En gang i vår fjerne fortid gikk evolusjonen raskere enn menneskets fantasi. En Homo erectus for 500 000 år siden, brukte de samme redskapene som en av hans forfedre, mer enn en million år tidligere. Tusenvis av generasjoner, og ingen tenkte på å gjøre noe nytt.

Vi kan si at erectus var for dum, men dette er i beste fall ikke hele historien. Erectus kan ha manglet evnen - men manglet også viljen og motivasjonen til å tenke nytt.

Slik sett var mennesket bare som andre dyr. Svalene begynner ikke plutselig å lage reir på bakken. Reinsdyr starter ikke plutselig å spise kjøtt. Og hester skor ikke seg selv – blant annet fordi hovene deres fungerer ganske godt, slik de er.

Så vi må stille spørsmålet: Hvordan betraktet Homo erectus sitt redskap?

Var en steinøks noe man tenkte over? Hadde den en verdi? Kunne du få noe for den, dersom du gjorde den enda finere eller bedre? Eller var den bare en forlengelse av kroppen?

Hvis det var det siste som gjaldt – hvorfor da i det hele tatt tenke på å prøve å forbedre den? Uansett hvor mye eller lite intelligens du besitter.

Kreative neandertalere?

Neandertaleren hadde, om noe, større hjerne enn oss. Om den fungerte helt som vår, vet vi ikke – det kan den ha gjort. I så fall får vi legge skylden for det følgende på noe annet – for eksempel kultur: De var nemlig og antagelig mindre kreative.

Jeg skriver for tiden bok om neandertalere, sammen med min kone – og er tilbøyelig til å hevde at neandertalerne ikke var veldig mye mindre kreative enn Homo sapiens – men en liten forskjell var det nok. Og denne kan selvsagt ha hatt noe å si for de to mennesketypenes skjebne – den mest kreative overlevde. Kanskje fordi kreativitet betyr fleksibilitet og problemløsning.

Hvorfor hadde de to ulik kreativitet? Noen forskere mener det kan skyldes at neandertalerne levde i et mindre kjønnsdelt samfunn enn sapiens.

Brukte lite tid på kjøkkenet

Det begynte med manglende kjøkkenutstyr.

Joda, neandertalerne lagde mat, de som oss. Men arkeologene finner ingen spesialiserte kjøkkenredskaper i neandertalernes huler. Og de finner bare noen få planterester, og det, slett ikke overalt.

Dette finner de imidlertid i huler bebodd av Homo sapiens. Steiner hvor noen har most fibre ut av stengler, kuttet røtter i terninger, de finner hendige små kniver og skraper, de finner avfall og så videre. Alt du trenger til huset, altså – i stein.

Hvilket selvsagt ikke er sant. Vi ser bare steinrestene – det meste av kurver og tau, lær og skinn, trehåndtak og pynt er gått i forråtnelse. Det meste av kulturen er borte – og det gjelder både for oss og neanderthalerne. Men det er ikke poenget.

Poenget er at sapiens brukte mye tid og på kjøkkenet – neandertalerne gjorde det ikke.

Dette fikk antropologiprofessorene Mary Stiner og Steven Kuhn til å fremme ideen om at neandertalerne levde i et samfunn med mindre forskjell på menns og kvinners roller. Vi ser ingen spor etter typiske kvinne- og barneaktiviteter. Betyr dette at kvinner og barn ikke hadde noen funksjon?

Ettersom dette ville være over grensen til det utenkelige, gikk de for den andre forklaringen: Kvinnene jaktet. Vi får tro de dro med seg ungene på mammutjakt, også

Arbeidsdeling

Neandertalerkvinner var mindre og svakere enn sine menn, men ville formodentlig ikke hatt problemer med å utkonkurrere en veltrent mann av i dag. Skjelettene deres viser mange skader – noe som er forenelig med at de jaktet med å gå i nærkamp med byttet. Kvinneskjelettene er imidlertid mindre gjennomknust enn de vi finner etter deres ektemenn, så vi får videre anta at kvinner var med på mammutjakt, men kanskje inntok en mer tilbaketrukket rolle.

Uansett – det var ikke hos dem, slik det ofte er hos oss: Far går ut og jakter, mor holder seg nær leiren, sanker planter, fanger smådyr, dyrker ting. Og tilbereder mat. I hvert fall finner ikke arkeologene spor etter det.

Hva tjente i så fall Homo sapiens på sin arbeidsdeling mellom kjønnene?

For mannen var fordelen at han fikk mat når han kom hjem – enten han lyktes i å nedlegge en mammut eller ikke.

For kvinnen, at mannen kom hjem, samt at han ofte hadde med seg flere og annerledes proteiner enn de hun og ungene kunne få fra røtter og smågnagere.

Akkurat dette gjorde dem neppe mer kreative.

Men hva er kreativitet? I min forrige kommentar slo jeg et slag for konformitet – vi lærer ved å kopiere andres adferd.

Så har det seg slik, at jo bedre du blir til å gjøre en ting, jo bedre blir resultatet. En mann spesialisert på jakt og en kvinne spesialisert på sanking – vil bli bedre, henholdsvis jegere og sankere, enn om de måtte være eksperter i begge øvelser.

Dette vil familien dra nytte av – sammen produserer de mer mat og kan fø opp flere unger.

Men det er et skritt herfra til økt kreativitet.

Mor på kjøkkenet og far på jakt

Som en parentes – legg merke til at alle jeger og sanker-samfunn er innrettet med mor på kjøkkenet. Men der hvor begge kjønn jakter, jakter de sjelden sammen, og sjelden de samme dyrene. De praktiserer altså fremdeles en arbeidsdeling – som tjener dem begge. Er det ikke fisk en dag, så finnes det kanskje kaniner?

Det er arbeidsdelingen som er poenget – ikke at mor på død og liv skal stå på kjøkkenet.

Hva er kreativitet?

Legg merke til at arbeidsdeling i familien ser ut som en nedstrippet utgave av samlebåndet, den industrielle spesialisering.

Du lager mange flere synåler, krukker, piler eller biler, om hver arbeider spesialiserer seg kun på en del av prosessen.

Du vil altså merke at du lager mer og bedre mat per tidsenhet, dersom du blir skikkelig flink til det. Særlig hvis du kan trene opp ungene til å hjelpe til. Du merker at du sparer tid – som jo er den egentlige myntenhet – og så begynner du å tenke: Hvordan kan jeg gjøre dette enda bedre, og raskere? Gubben kommer jo hjem med kjøtt, uansett- og jeg bidrar med dette. Men hvordan kan jeg gjøre det raskere – slik at jeg får mer tid til å sove? Sy? Tenke? Snakke med naboen?

Nå nærmer vi oss kreativitet – som jo er nye, lure løsninger på gamle problemer.

Vi kan tro mannen hadde det på samme måte. Han visste at ett eller annet ventet i gryten der hjemme. Dermed kunne han tillate seg å bruke enda mer tid på å jakte, og på å forbedre teknikken sin.

Enkelte forskere mener derfor at kreativiteten startet i kjernefamilien – som en handelsavtale mellom far og mor – en byttehandel av tjenester til feamiliens beste.

Så kan vi spørre hvorfor dette ikke også skjedde med neanderthalerne – muligens like kloke som oss?

Spesialisering

Løsningen kan ha ligget i befolkningstetthet – og nok en gang: Kultur.

Rolledeling er ikke ukjent i naturen – men det skjer kun innad i familien. Mor ruger, far fanger insekter. Kråker er kloke, og kan på berømmelig vis lage primitive redskaper, for eksempel for å fiske gjenstander opp fra utilgjengelige steder. Du har sett det på You Tube. Det du aldri har sett, er en kråke som sitter for seg selv og lager hentekroker, og lever av å bytte dem mot mat.

Mennesket er, så vidt vi vet, det eneste dyret som har knekket koden.

La oss si at du er en kløpper til å lage pilspisser, men er en elendig jeger. Du kan da sitte og lage pilspisser seks timer hver dag. Kompisen din kan gå ut og jakte – og gi deg nok kjøtt til at du overlever, i bytte mot nye pilspisser.

Disse kunne han selvsagt ha laget selv også – men da måtte også han ha brukt timer på produksjon, som han ikke kunne ha brukt på jakt.

Hvis dere begge spesialiserer dere, får dere dermed begge mer ut av samarbeidet. Du lager pilspisser i seks timer – alternativet hadde kanskje vært å lage dem i tre timer, og deretter gå ut og jakte i tre – uten særlig hell? Mens kompisen din bare hadde hatt tre timer på å gjøre det han er aller best til.

Vi forstår også at begge parter her har alt å hente på kreative løsninger – å gjøre det du gjør bedre.

Denne gang havner fordelen utenfor kjernefamilien.

Kulturell drift

Ok, så vi har neandertalernes kjønnsroller. Hvis jakthypotesen stemmer, mistet de da starten på all den byttehandelen – og kreativiteten - som ga Homo sapiens suksess? Alle gjorde stort sett det samme, ingen så noen grunn til å forandre så mye på ting? Og dermed produserte familien mindre?

Det finnes veldig mange forslag til hvorfor neandertalerne forsvant. Antagelig har de fleste av dem noe ved seg. Ett av forslagene kan ha noe med kjønnsroller, byttehandel og kreativitet å gjøre: Neanderthalerne var for få.

La meg introdusere et nytt begrep: Kulturell drift.

Genetisk drift kjenner vi, det er en evolusjonær mekanisme som gjør at det kan skje evolusjonære endringer som ikke er adaptive – dersom populasjonen er liten.

Et tenkt scenario: Klodens siste gjenlevende befinner seg om bord i en båt på Stillehavet. Bare en av dem har blå øyne. Det er ingen grunn til at blå øyne skulle fungere dårligere enn brune. Men ved en tilfeldighet kom bare én blåøyd seg med båten.

Etter uker på sjøen, oppdager de en øy, et paradis, kokospalmene vaier i den milde brisen. Den blåøyde er raskt i land, kaster seg utmattet ned i skyggen av en palme. Dunk! Exit blå øyne – på grunn av en kokosnøtt.

Det samme kan skje med kultur. Er dere for få, kan kulturen dø.

Det ble tydelig demonstrert på Tasmania. Cirka 4000 mennesker ble isolert der da vannet steg etter siste istid, og forble slik helt til europeerne kom, en gang på 1640-tallet.

Iløpet av de 8000 mellomliggende årene hadde tasmanierne glemt skikker og oppdagelser deres slektninger på fastlandet fremdeles hadde i behold. Og, minst like viktig, de hadde gått glipp av kreative nyvinninger – teknologiske oppdateringer som boomerangen.

De brukte ikke lenger redskaper sammensatt av ulike komponenter – de spiste ikke fisk, og hadde glemt hvordan man lager fiskegarn, harpuner og kroker av bein. De var uten pilkastere og piler med mothake. På toppen av det hele, brukte de nesten ikke klær – selv ikke i vinterkulden.

Hvorfor skjedde dette? Antagelig fordi 4000 mennesker er for få til å vedlikeholde selv en jeger og samler-kultur. Ingen kan korrigere deg når du gjør feil, ingen nye ideer utenfra. «Kulturell drift».

Små, isolerte grupper

Neandertalerne levde i små, isolerte grupper. Det finnes to eksempler på at de samlet seg i større – i et Europa der de levde alene i 350 000 år.

Det vi ser, i tillegg til lav befolkningstetthet, er sporadiske oppblomstringer av nytenkning. Neandertalerne kunne lage kunst, de kunne utvikle nye redskaper, de kunne handle – men dog mindre enn sapiens. Og de var intelligente.

Det vi også ser, er at disse hendelsene er isolerte i tid og sted. Kreativiteten blomstrer opp – men visner snart, uten å spre seg.

Levde de i et fastlands-Tasmania?