Det er ikke enkeltindividets kjærlighet eller hat til biller og blomster som avgjør naturens skjebne – det er det først og fremst kunnskap og økonomi som gjør, skriver Tunstad. (Foto: Sergey Uryadnikov, Shutterstock, NTB scanpix)
Det er ikke enkeltindividets kjærlighet eller hat til biller og blomster som avgjør naturens skjebne – det er det først og fremst kunnskap og økonomi som gjør, skriver Tunstad. (Foto: Sergey Uryadnikov, Shutterstock, NTB scanpix)

Kommentar: Hva kan redde regnskogen?

Tidligere mente jeg at den eneste redning for naturen er at vi mennesker lærer oss å elske den for dens egen skyld. Nå er jeg ikke så sikker lenger, skriver Erik Tunstad.

Published

Midt på 00-tallet var Brasils Mato Grosso og Pará under hardt angrep fra kjøtt- og soyaindustrien. Dessverre for vandalene, gjorde de store penger på å levere kylling fødd på soya til McDonalds – dessverre for McDonalds ble dette oppdaget av miljøvernere. Trussel om boikott fikk burgerkjeden til å snu på tiøringen, og snart var også soyaindustrien i kne – avskogingen har siden den gang avtatt.

En av verstingene i avskogingen i Indonesia, Asia Pulp and Paper (APP) ga i 2013 etter for presset fra miljøvernere – og samarbeider i dag med sine tidligere motstandere om å verne og gjenoppbygge regnskog.

Industrien taper penger

Tidligere mente jeg at den eneste redning for naturen er at vi mennesker lærer oss å elske den for dens egen skyld. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Ødelegger vi regnskogen, og vi er godt i gang, har vi tatt et alvorlig skritt i feil retning. Vi vil miste millioner av arter, en vesentlig prosent av klodens totale biomangfold. Vi vil miste et biom som regulerer vær og klima over store deler av jorda. Og vi vil miste de vakreste og mest skjellsettende opplevelser naturen kan gi oss.

Og regnskogen ødelegges i kvalmende fart. Årsakene er mange – skogsindustri, gruvedrift, lokalbefolkningens behov for land, storkapitalens behov for land – til palmeolje, soya eller biffkjøtt. I bunnen av alle truslene finner vi én ting: penger.

De som vil redde regnskogen har lenge svart med det samme: penger.

Regnskogen er mer verdt levende enn død, har de sagt – og har deretter presentert elaborerte regnestykker som er ment å vise nettopp dette. Det har i stor grad handlet om det vi kaller økosystemtjenester, verdien av at regnskogen gir oss nedbør, hindrer jorderosjon, stabiliserer klimaet – men også at fornuftig, ikke-invaderende bruk kan fø de millionene av mennesker som lever i og rundt regnskogen.

Det som har skjedd de siste årene, er at også de store industrikonsernene har oppdaget at de har mye å tape på at regnskogen forsvinner. Enten fordi merkevaren deres besudles – kylling med smak av motorsag? – eller fordi produksjonen rett og slett er avhengig av et fungerende økosystem.

Forsvinner skogen, rammes åkere og plantasjer av tørke. Forsvinner skogen, øker jorderosjonen, og vannkraft erstattes med mudder. Blomstrende handelssentra nedstrøms blir nødt til å drive sine datamaskiner på solpanel og dieseldrevne aggregater.

Regnskog blir klimapolitikk

Jeg for min del har likt dette økonomifokuset bare sånn passe. Jeg har ment at det er farlig å basere vern av regnskog på annet enn regnskogen selv. Ingen vikarierende motiver!

Høsten 2008 var statsminister Jens Stoltenberg i Amazonas. Vi så ham på Dagsrevyen, han var i avisene, han forklarte hvorfor Norge velger å gå inn med milliarder for å redde regnskog i fjerne land. Dagsavisen meldte at «Jens kjemper for isbreene i jungelen». Og deretter ingressen: «Det er i Brasil framtiden til de norske isbreene avgjøres, sier statsminister Jens Stoltenberg. I går så han regnskogen med egne øyne.»

Rundt årtusenskiftet hadde arbeidet med å redde regnskogen skiftet gir – det var blitt en del av klimadebatten.

Jeg likte også dette bare sånn passe. Regnskogen må som sagt reddes for regnskogens egen skyld. Regnskogskampen skal ikke handle om klimaet i Europa! Miljøvern er noe annet enn, og mer enn klimakamp!

For hva skjer hvis/når vi oppdager at regnskogen ikke er en så effektiv karbonbrønn som vi tror? Eller at vi oppdager at regnskogen kan erstattes med en enda bedre karbonbrønn, nemlig nyplantete, hurtigvoksende trær – som såkalt energiskog, oljepalmer eller gummitrær? Disse hurtigvoksende trærne vil slett ikke være regnskog, og vil heller ikke fungere som en – de vil være veldig langt unna et skattkammer av biologisk mangfold. Men de vil hjelpe på CO2-regnskapene – de vil hjelpe i klimakampen.

I tilfelle du tror jeg malte fanden på veggen – Stoltenberg dro også innom Flora Tapuna, der de ifølge Dagsavisen «satser på gummitrær, og guiden viser hvordan man tapper gummi fra trærne langs stien.» Og så bemerker statsministeren:

 – Gummitrær er bærekraftig og lønnsomt.

Regnskogen dukket opp i Kyotoprotokollen fra desember 1997, og igjen i COP 11 i Montreal i 2005. Deretter, på Bali i 2007. Den påfølgende fjerde IPCC-rapporten anslo at 17,3 prosent av menneskelig klimagassutslipp skyldes avskoging. Regnskogen var blitt et klimaargument – og jeg rev meg i håret: Forstår de ikke at vi må lære barna å elske biller og blomster?

Kunnskap + økonomi

Siden har jeg tenkt. Og skiftet mening: Det er fornuftig å dyrke kjærligheten til natur, med tanke på vår egen helse og velferd, men også med tanke på miljøvern. Også naturelskere kan bli statsministere. Men det er ikke enkeltindividets kjærlighet/hat til biller og blomster som avgjør naturens skjebne – det er det først og fremst kunnskap og økonomi som gjør.

Jeg skriver for tiden bok om vern av regnskogen. Hva er det vi har sett de siste tiårene? Tiden fra midt på 00-tallet og frem til i dag har vært et vendepunkt – og for første gang siden kampen for regnskogen startet en gang på 1980-tallet, kan vi i dag se på fremtiden med et glimt av optimisme.

Hvorfor? Jeg har allerede sagt det: Pengene har kommet på bordet.

Klimatoppmøtet i Paris i 2015 gjorde det lettere for land med tropisk regnskog å bytte skogvern mot karbonkvoter (man kan mene hva man vil om CO2, men dette redder altså regnskog), og Storbritannia, Tyskland og Norge (tre gjengangere i kampen for regnskogen) forpliktet seg til å gi ytterligere 5 milliarder dollar til FNs regnskogsprosjekt REDD.

Samtidig forpliktet ti afrikanske land – Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, Kenya, Liberia, Madagaskar, Malawi, Niger, Rwanda, Togo og Uganda - seg til å gjenskape 1 million kvadratkilometer skog innen 2030. Brasil forpliktet seg til 120 000 kvadratkilometer alene, samt å stanse all ulovlig hogst innen samme frist.

Nå er vi ikke ukjent med at slike avtaler knapt er verdt papiret de er skrevet på, men jeg ser likevel mange positive tegn. For det første det at avtalene i det hele tatt er inngått, tyder på et stemningsskifte, en endring av politikeres og kapitalhungrige forretningsmenneskers fokus og livssyn. Miljøvern kan rett og slett ikke ignoreres så lett som for bare ti år siden. For det andre fordi vi ser faktiske endringer – som APP i Indonesia, som McDonalds versus soya-industrien i Brasil.

Selvfølgelig holder fremdeles mitt gamle argument om at vikarierende motiver gjør naturen sårbar – men skal vi tenkte praktisk og pragmatisk, er det de økonomiske, praktiske argumentene som de siste årene har reddet millioner av hektar regnskog – skog som hadde forsvunnet, mens vi satt der og lærte neste generasjon å elske blomster.