Oljepalmer, fra horisont til horisont. (Foto: Erik Tunstad)
Oljepalmer, fra horisont til horisont. (Foto: Erik Tunstad)

Kommentar: Det ødelagte paradiset

Borneo, for vårt indre øye, ei øy med hodejegere og endeløse regnskoger. Men her finner vi også klodens største økokatastrofe, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Fly fra Kota Kinabalu, tvers over Sabah til Lahad Datu. Judith (16), ved vinduet, ser ned på et hav av grønt. Fra horisont til horisont. Først etter en halvtime våger jeg å bryte magien. Det er ikke Borneos dype skoger hun nyter – det er klodens største økokatastrofe. Oljepalmer. Fra horisont til horisont.

Juleferie i et land ødelagt av grådighet. Det lille vi kan se av regnskog klynger seg fast til fjellsidene. De store lavlandsskogene er borte. Et par unntak – Danum og Maliau – men ellers, time etter time etter time etter time med de samme uendelige rekkene av oljepalmer fykende forbi bussvinduet. (Og heller ikke totalfredete Danum er trygt: Da jeg besøkte regnskogen for fem år siden, møtte vi enorme tømmerbiler hvert tiende minutt. Ecologging, kaller de det …) All variasjon, alt biologisk mangfold er drept.

Familien har for så vidt hørt meg fortelle om dette tidligere, men du må se det for å tro det. Er det virkelig SÅ jævlig?

Det er i sannhet et overgrep mot våre etterkommere.

Er overgrepet drevet av grådighet?

Hvis det er det vi mener, må vi i ikke glemme at vi selv er like grådige. Malaysia gjør ikke noe annet enn det vi europeere har gjort for lenge siden – de veksler inn naturen i levestandard. Borneos endeløse oljepalmeplantasjer er ikke noe annet enn Europas endeløse kornåkrer. Malaysiere har samme rett til et godt liv som oss europeere.

Riktignok hugget vi ned våre skoger hundrevis av år før moderne økologisk forståelse. Og riktignok har ødeleggelsen av hundre mål tropisk regnskog langt mer dramatiske følger for klodens biodiversitet, enn et tilsvarende inngrep i Østerdalen.

En vi traff på veien. Han vil neppe overleve blant oljepalmer. (Foto: Erik Tunstad)
En vi traff på veien. Han vil neppe overleve blant oljepalmer. (Foto: Erik Tunstad)

Men i prinsippet har vi alle rett til et godt liv.

Likevel er dette grådighet.

Enorme ressurser

Malaysia, og delstaten Sabah, kunne helt klart ha valgt mer bærekraftige måter å bli rik på. De sitter nemlig på enorme ressurser, som de kunne brukt langt bedre.

Provinsen Sabah selger seg inn som turistenes drøm om urørt natur: Endeløse regnskoger, urørte korallrev. En løgn! Og i tillegg en løgn som viser at myndighetene vet hvilke verdier de rår over. Verdier de risikerer å miste for alltid, når de selger ut landet til profitthungrige investorer.

Det er nemlig i liten grad den jevne malaysier som tjener på ødeleggelsene. Oljepalmeplantasjene eies av folk som bor langt vekk – gjerne i Kina – og de betaler så dårlig, at arbeidsplassene stort sett går til omreisende arbeidere, ikke til lokalbefolkningen.

Den jevne malaysier tjener som sagt litt, men hva skjer når oljepalmeboomen er over? Den naturen han kunne ha levd av, er i hvert fall borte – og kommer ikke igjen på et par millioner år.

Denne grådigheten minner meg om mitt hjemlige Vestfold.

Husøy er ei lita øy utenfor Nøtterøy, med omtrent bare ståplass igjen. Likevel kommer investorene opp med stadig nye boligprosjekter. Det bygges i hager, i bratte skrenter, på gamle industritomter – og alt blir et eller annet jålete «Husø terrasse» eller «Sjøsiden park». Spør du politikerne, får du høre at vi må realisere et visst antall slike årlig, fordi vekst gir fremskritt – hva nå dette er? Ingen av dem har tydeligvis kikket på kartet, og sett at lille Husøy, akkurat som gigantiske Borneo, har et gitt antall kvadratmeter å rutte med.

Skulle du finne på å kalle dette grådighet, svarer liberalistene retorisk: Vis meg et samfunn som ikke er drevet av grådighet. All fremgang er drevet av profittbegjær! Grådighet gir kreative løsninger!

Nå strekker neppe kreativiteten til Vestfolds og Borneos gründere seg lenger enn til et «Jeg vil bli skamrik NÅ!!» - men noen burde likevel fortelle dem (og jeg gjør det jo for så vidt nå) at penicillin ikke ble utviklet av profittbegjær, at relativitetsteoriene ikke var et resultat av grådighet, at Ibsen ikke skrev sine verker først og fremst for å bli rik, at ikke engang The Beatles ble unnfanget fra pengebegjær … selv om jeg må innrømme at enkelte andre utslag av samtidens populærkultur har fått meg til å lure.

Iglene

To uker senere, i et fly fra Miri til Bario, ser vi hvordan havet av oljepalmer langsomt gir slipp når vi nærmer oss høylandet på grensen mellom Sarawak og Kalimantan. Oljepalmer kan ikke gro så høyt over havet. En slags trøst.

Bario er bare en husklynge i jungelen.

Det er vått i regnskogen. (Foto: Erik Tunstad)
Det er vått i regnskogen. (Foto: Erik Tunstad)

Noen varme, fuktige og slitsomme dagsmarsjer senere ligger jeg våken i et skur, midt på natta. Regnet dundrer mot blikktaket, alt, absolutt alt er vått. Jeg har ingen seng og ingen madrass, og de grove gulvplankene er både løse og vridde. De skjærer seg inn i enhver kroppsdel jeg er dum nok til å la berøre underlaget, og hver minste bevegelse vil vekke de fire andre som har trengt seg sammen her inne.

Det er altså flere grunner til at jeg ikke får sove.

Den viktigste er imidlertid en tanke som grep meg i det jeg la hodet ned på min sammenrullede olajakke: Iglene!

Vi har drept hundrevis av dem i løpet av dagen. De har angrepet fra alle kanter. Små, muskuløse spagettibiter med tenner og blodhunger, febrilsk virrende rundt etter lukt og bevegelse. Det er som om jungelen selv strekker seg mot deg for å suge deg tom for blod.

Ikke akkurat Sheraton, Sandakan. (Foto: Erik Tunstad)
Ikke akkurat Sheraton, Sandakan. (Foto: Erik Tunstad)

Nå ligger jeg der i bekmørket og håper de foretrekker de to hundene som sover i fotenden, og at de i hvertfall ikke kryper inn i munnen min når jeg sovner. Eller et annet sted jeg ikke vil ha dem. Jeg legger fram venstre underarm som en slags offergave – og setter enda litt mer pris på vestlig velstand.

Men ikke på grådighet.