Vestlige spirituelt søkende reiser i horder til Peru og inn i Amazonas, skriver Erik Tunstad. På bildet ser du en sjaman fra Ecuador under et ayahuasca-rituale. (Foto: Ammit Jack, Shutterstock, NTB scanpix)
Vestlige spirituelt søkende reiser i horder til Peru og inn i Amazonas, skriver Erik Tunstad. På bildet ser du en sjaman fra Ecuador under et ayahuasca-rituale. (Foto: Ammit Jack, Shutterstock, NTB scanpix)

Ayahuasca i Amazonas:
Fortellinger om jungelen som et uendelig skattkammer

KOMMENTAR: Vårt forhold til regnskogen er fylt av motstridende følelser. Den er både livsfarlig og Edens hage, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Dagsrevyen meldte en morsom liten sak mot slutten av påsken: Stadig flere nordmenn drikker hallusinogerende te fra Amazonas.

Hvert år reiser tusenvis av vestlige mennesker til Perus jungel på leting etter spirituelle opplevelser, kunne de melde, og dette er ikke turisme for slitne narkomane, det er velstående mennesker, la de til.

Hallusinogenet det dreier seg om denne gang er klatreplanten – Tarzan-entusiaster vil si lianen – ayahuasca, blant botanikere kjent som Banisteriopsis spp., og historien ellers, føyer seg pent inn i Den store fortellingen om jungelen.

Forakt og beundring

Vårt forhold til regnskogen er fylt av motstridende følelser. Den er livsfarlig, en boblende sump av ukjente sykdommer, hjemsøkt av blodtørstige rovdyr, et ynglested for slimete motbydeligheter som eter seg inn gjennom dine kroppsåpninger – og det hele toppet med hylende krigere i blodtåke, gjerne kannibaler.

Men regnskogen er også Edens hage – den siste urørte villmark, økologisk harmoni – levested for millioner av ukjente arter, den bugner av ennå uoppdagete medisiner. Og er befolket med Edle ville – som med sin økologiske innsikt, er verdenssjelens voktere.

Som sagt, vi har vært splittet mellom forakt og beundring – en forvirring som neppe (ufrivillig?) har vært bedre illustrert enn i John Boormans film Smaragdskogen fra 1985 – hvor «de ville» enten er fra den svartkledde stammen, og er slemme og søplete, eller fra den grønnkledde stammen, og er snille – og i harmonisk fred og kjærlighet med naturen rundt seg.

Bak det hele, ligger forestillingen om jungelen som det uendelige skattkammer. Og siden vi har startet med filmreferanser, sjekk Sean Connery i John McTiernans Medicine Man fra 1992. Connery er etnobotanikeren som har skjult seg i jungelen i årevis – for å hindre Big Pharma i å røve regnskogens skatter. Disse forsvinner, som vi vet, hvis man tar ut en vareprøve.

Men ut må den – for det er den som skal redde den kreftsyke heltinnen – i Darren Aronofskys The Fountain fra 2006. – Hugh Jackman leter desperat etter «Livets tre» – for å redde sin elskede Rachel Weisz.

«Livets tre» sto i sin tid i «Edens hage». Edens hage har opp gjennom historien vært plassert ymse steder på kloden – til og med i Skåne. Da europeerne oppdaget Amerika, ble de fleste imidlertid overbevist om at det var der hagen måtte ligge. En del av den reklamekampanjen Columbus serverte for å få penger til sine reiser, var vissheten om at Bibelens Eden rent bokstavlig og fysisk befant seg et sted, dypt inne i Venezuelas jungel.

Edens hage var jo i følge Bibelen full av helbredende planter – og Adam og Evas straff var at de, og deres etterkommere for alltid måtte klare seg uten disse, og dermed lide i sykdom. Så oppdaget Columbus altså Amerika – oppsiktsvekkende nok i seg selv – men han kunne også fortelle at jo lenger syd du reiser, jo tettere blir det mellom de mirakuløse planter. Rent logisk, ville det til slutt ende i Eden.

Planter som ikke vil bli spist

Vi snakker ikke bare sjablonger og misforståelser. Det finnes mange arter i regnskogen – både dyr og planter. De fleste av dem er fremdeles urørt av vitenskapens hender.

I denne sammenheng, kan vi konsentrere oss om alkaloidene – en gruppe nitrogenholdige giftstoffer i planter. Det finnes uendelig mange av dem, og nye oppdages nesten daglig. I 1950 kjente vitenskapen cirka 1000, i 2008 var tallet steget til 21 000. Plantene produserer dem for å beskytte seg mot å bli spist. Noen av alkaloidene gjør imidlertid «morsomme» ting med menneskets hjerne og nervesystem – hvilket har ført til at dette, plantens selvforsvar ikke helt har virket etter hensikten, ihvertfall når det kommer til relasjonen med oss mennesker.

En del alkaloider har vi et relativt rolig forhold til – som koffeinet i kaffe og te. Andre ganger blir forholdet mer anstrengt, som det vi har til det stimulerende nikotinet i tobakk og kokainet fra coka-bladene. Det søvndyssende morfinet fra valmuene er heller ikke uproblematisk. Chilipepperets alkaloid capsaicin er mer uskyldig, når det gjør maten vår mer spennende å spise. Og om alrunerotas atropin virkelig forsterker din libido, skal være usagt.

Og så har vi de alkaloidene som gir hallusinerende samtaler med gudene: Ulike «magiske sopper» med innhold av psilocybin, og – altså - klatreplanten ayahuasca.

Så kan vi spørre oss om hvorfor det er så mange alkaloider å finne i tropene.

Vi kunne nesten like gjerne spørre hvorfor det er så mange arter der – et spørsmål jeg drøfter i denne kommentaren: Hvorfor er det så mange arter i tropene? - men bare nesten. Alkaloidene synes å væreoverrepresentert der syd.

Omtrent 20 prosent av alle blomstrende planter inneholder alkaloider, men prosenten synker, jo lenger vekk fra Ekvator vi beveger oss. Tropiske land som Nigeria kan ha opptil 40 prosent blomsterplanter med alkaloider, havner vi i Europa eller på New Zealand, er andelen nede et sted mellom 15 og 10 prosent av artene.

Alkaloidene har det samme inverse forhold til høyde. En undersøkelse på Ny Guinea viste at mer enn tjue prosent av plantene i lavlandsskogen inneholder alkaloider. Andelen er nede i 14 prosent i de høyereliggende, montane regnskogene, mens null, 0 prosent av plantene i den subalpine skogen og etterfølgende alpine gressland på vei opp mot Mt Wilhelm (4905 moh) har funnet det opportunt å beskytte seg ved hjelp av disse giftstoffene.

Hva kan vi slutte fra dette? Er predasjonen fra planteetere mer intens, jo lenger ned mot havet og Ekvator vi kommer? Tvinges plantene til å utvikle flere beskyttelsesmekanismer for å overleve?

Urfolk og rusplanter

Botanikeren Richard Evans Schultes ante nok ikke hva han var i ferd med å sette i gang, da han på midten av 1930-tallet besluttet å forme sin karriere rundt studiet av psykoaktive medisiner i stammesamfunn. Mange har kalt ham etnobotanikkens far. Han tilbrakte tiår med å studere urfolks forhold til rusplanter over hele det amerikanske kontinent.

Han var i tillegg en rasjonell og konservativ mann, og ble ifølge fortellingen, mektig indignert da han oppdaget at forskningen hans hadde blitt en katalysator for 1960-tallets psykedeliske bølge. Det er en trøst å vite at jeg ikke var den eneste som på 1970-tallet fikk lyst til å rive av meg hodet i desperasjon over flommen av dypsindige åndeligheter fra forfattere som Carlos Castaneda.

Det var selvfølgelig Schultes som ga oss – Vesten – ayahuasca. Schultes fikk kjennskap til plantens evne til å gi spirituelle opplevelser fra lokale sjamaner.

Nå, 60 år senere, har den psykedeliske bølgen ennå ikke lagt seg. Vestlige spirituelt søkende reiser i horder til Peru og inn i Amazonas.

Regnskogen må reddes for sin egen del

Er dette noe galt med det? Nei.

De vestligvelståendes søken resonerer med det velkjente narrativ om jungelen som Eden og sjamanen som Den edle ville. Selvfølgelig kan vi irritere oss over tåkepratet og de både naturvitenskapelige og sosiologiske tilsnikelsene. Eller idylliseringen og romantiseringen.

Ayahuasca er et rusmiddel! Ok? Jungelmedisinen er ikke magisk! Den dreier seg i hovedsak om usystematisert og dårlig testet naturvitenskap. Det er derfor den dør ut, når brukerne kommer i nær nok kontakt med vestlig medisin. Og verken sjamanen eller hans stamme er «edle ville» – de bare overlever som best de kan.

Men regnskogen er som sagt noe av det mest verdifulle som finnes på kloden. Det kan finnes enorme rikdommer der inne – i form av ukjente medisiner. Eller det kan være at det ikke finnes noe slik. Regnskogen er uansett nødvendig å redde – ikke bare for den såkalte klimakampen – men først og fremst for sin egen del.

Så vi ønsker alt velkommen, som kan øke jungelens monetære verdi. Alt som kan gjøre skogen mer verdt levende enn død. Alt som kan hjelpe lokalbefolkningen til å klare seg, og holde fast på det landet de bebor. Og kanskje til og mest en rest av sin egen kultur. Om dette så går ut på å guide godtroende hvetegress-etere langs magiske skogstier – komplett med sjamansk korsang? Ja! Det blir penger av det, uansett.

Slik sett, kan vi kanskje være glade for at Richard Evans Schultes, om enn ufrivillig gjenetablerte Edens hage som trygt og fysisk plassert i Sør-Amerikas jungel. Med sitt eget Livets tre, til og med.