Finn Skre Fjordholm har skrevet sin masteravhandling i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Avhandlingen bygger på intervjuer med kvinner som kontaktet det tidligere Likestillingsombudet etter å ha opplevd kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen.

Fjordholm tar for seg sammenhengen mellom kvinnenes opplevelser, forståelser og handlingsmåter.

Objektivt ansvar

I 2002 ble likestillingsloven endret, for å styrke diskrimineringsvernet samt å tilpasses EU-rett i arbeidsforhold. En av endringene gjaldt innføring av “objektivt ansvar” for kjønnsdiskriminering.

Med denne nye regelen ble arbeidsgiver gjort erstatningsansvarlig for kjønnsdiskriminering, uavhengig av egen skyld.

- Sammen med innføring av forbud mot seksuell trakassering og diskriminering på grunnlag av kjønn, utgjør disse endringene en markant utvidelse av likestillingsrettens anerkjennelse av den enkeltes opplevelse av diskriminering, forteller Finn Skre Fjordholm.

Få saker for domstolene

Men det er få erstatningsdommer i slike saker. Fjordholm ble interessert i å undersøke dette nærmere.

- I lovforarbeidene legges det stor vekt på at erstatning vil være et effektivt sanksjonsmiddel mot diskriminering. Til tross for at de rettslige forholdene lå til rette for det, blir ikke ordningen brukt i noen utstrakt grad.

- Der det utbetales erstatning gjennom forlik, er utbetalingene ofte lave og dekker verken økonomisk eller ikke-økonomisk tap, sier Finn Skre Fjordholm

Krenkelse av verdighet viktigst

Fjordholms studie viser at krenkelsen av verdighet fremstår som den viktigste konsekvensen av diskriminering for mange av kvinnene.

For flere er likestillingsperspektivet eller å komme tilbake i jobben av mindre betydning. Noen ønsker seg også bort fra arbeidsplassen.

- Det er mange motiver for å henvende seg til ombudet etter å ha opplevd kjønnsdiskriminering.

- Mange gjør det rett og slett fordi de føler seg krenket og urettferdig behandlet og vil “gjøre noe med det”, forteller Fjordholm.

Selv om loven tar hensyn til opplevelsen av diskrimineringen i utmålingen av en eventuell erstatningsutbetaling, skal saken normalt gjennom en lang saksbehandling hos ombudet før den kommer dit.

For mange virker møtet med den formaliserte juridiske behandlingsmåten avskrekkende for å gå videre.

- Mange lar seg skremme av en lang og formell juridisk prosess, der utfallet er usikkert.

- Problemene de har fått etter diskrimineringen, er i mange saker ikke rettslig relevante før ved utmålingen av erstatning.

- En lang og kostbar rettsprosess der deres problemer ikke blir tatt hensyn til, er det mange som kvier seg for å begynne med, konstaterer Fjordholm.

Behov for anerkjennelse

Undersøkelsen viser at kvinnene som sitter igjen med slike problemer ikke finner løsninger på sine problemer hos ombudet eller i domstolene.

Da er de i de fleste tilfeller overlatt til seg selv.

- For de fleste ordner jo dette seg til slutt. De finner seg en annen jobb etter hvert og slår seg til ro med det. Noen blir også værende på arbeidsplassen, men i mitt materiale er det få av disse.

- Andre er fornøyde med vedtak uten erstatning, eller med relativt små erstatningsutbetalinger, forteller Fjordholm.

Undersøkelsen viser at i mange tilfeller er ikke pengene det viktigste, men heller det å få en anerkjennelse for sine negative opplevelser av diskrimineringen.

- Noen sliter med dette i lang tid etterpå, sier Fjordholm.

De kan oppleve økonomiske problemer og ha vanskeligheter med å få seg jobb etterpå. Andre blir mer tilbakeholdne i jobbsituasjoner og er redde for å komme i lignende situasjoner igjen.

Svangerskapskomplikasjoner

Blant de som er intervjuet i forbindelse med oppgaven, og som hadde blitt diskriminert i forbindelse med graviditet, opplevde flertallet tildels alvorlige komplikasjoner i svangerskapet.

- Flere opplevde blødninger, og én gjennomgikk en spontanabort i ettertid, som kan ha vært et resultat av diskrimineringen. For de dette gjelder er det vanskelig å legge slike saker bak seg, forteller Finn Skre Fjordholm.

Tradisjonell og upersonlig byråkratisk stil

Professor Kristian Andenæs ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi påpeker at noe av det sentrale som kommer fram i Fjordholms avhandling er at ombudet i mange tilfeller ivaretar jobben sin i en temmelig tradisjonell og upersonlig byråkratisk stil.

Mens personer som har vært utsatt for en krenkelse har et sterkt behov for å bli ivaretatt og få støtte.

- I veldig stor utstrekning dreier det seg om en krenkelse av folks verdighet. Og fra en rekke andre områder vet vi at det å bli tatt på alvor er fryktelig viktig, forteller Andenæs.

Han legger til at avhandlingen er et godt utgangspunkt for hvordan ombudet kan få bedre innsikt i hvilke behov denne aktuelle gruppen har, og hvordan ombudet kan møte disse på en bedre måte.

Ingen overraskelse

At det er få diskrimineringssaker for domstolene er ikke Andenæs overrasket over.

- For meg som rettssosiolog er ikke dette overraskende, med en lovgivning som er dårlig egnet for langvarig domstolsbehandling og manglende muligheter for fri rettshjelp.

- Det er uforståelig at det ikke er lagt inn en større mulighet for rettshjelp i disse sakene, dersom det har vært et seriøst ønske om å få saker for domstolene. Det fremstår som nokså selvsagt at det ikke har blitt flere saker.

- Dersom lovgiver har forventet at det skulle bli flere saker vil jeg karakterisere det som svært naivt, avslutter Andenæs.