Denne artikkelen er produsert og finansiert av Politihøgskolen - les mer.
Også skeive i Norge må forholde seg til risikoen for å bli utsatt for homofobiske fornærmelser, forteller forsker. (Illustrasjon: CHOTE BKK / Shutterstock / NTB scanpix)
Skeive tilpasser væremåten for å unngå trusler, trakassering og vold
Mange skeive i Norge har opplevd verbale eller fysiske angrep. For å unngå slike opplevelser prøver en del å framstå mer hetero, ifølge en ny studie.
Anders var på vei hjem fra fest da en bil med fire gutter passerte ham. Guttene ropte ut av bilen og spurte om han skulle selge seg til dem, om han ikke kunne sette seg inn. Han ble sint og svarte: – Ok, slipp meg inn, da. Da fikk han høre at han var ekkel.
Da Anders senere ble intervjuet av førsteamanuensis Henning Kaiser Klatran, ble han spurt om hva han trodde var årsaken til hendelsen. Han foreslo at det kanskje var måten han gikk på. – Det må vel ha vært at jeg var synlig som homofil, hvis ikke hadde de jo ikke brydd seg om å si det, sa han.
– Vi tenker på Norge som veldig homovennlig og forbinder trakassering, trusler og vold mot skeive med andre land og kulturer. Dermed er det lett å overse at også skeive i Norge må forholde seg til risikoen for å bli utsatt for homofobiske fornærmelser, sier Henning Kaiser Klatran, som jobber ved Politihøgskolen.
I siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning skriver han at slike opplevelser preger skeives atferd.
Skeive prøver å framstå mer hetero
Klatran har intervjuet 14 LHBTIQ-personer. Dette omfatter lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønn og queer. Sistnevnte betegnelse brukes om folk som avviser samfunnets inndeling i binære kategorier.
Alle de intervjuede har opplevd trakassering, trusler eller vold som de selv mener hadde sammenheng med kjønnsuttrykk eller seksuell orientering.
– Flere sa at opplevelsene fikk dem til å framstå med et hetero kjønnsuttrykk og skjule tegn på at de er skeive. Dette kunne være både bevisst og ubevisst, og det gjaldt særlig i det offentlige rom, der risikoen for homofobiske fornærmelser er størst, sier Klatran.
Én av informantene sa det slik: – Jeg prøver å framstå så mandig jeg kan. En annen sa: – Hvis vi holder hender, så blir det til at vi gjør det i all hemmelighet, og det er nesten sånn at vi snur oss når vi gjør det. Det synes jeg er trist og ubehagelig på samme tid, for det føles som om vi ikke får lov til å være kjærester offentlig.
– Vi kan ikke overlate kampen mot homofobi til politi og rettsvesen alene, sier forsker Henning Kaiser Klatran. (Foto: Politihøgskolen)
Opplevelsene kan også mobilisere
De intervjuede hadde også andre reaksjoner.
Vibeke opplevde å bli truet på nett fordi hun var lesbisk. Episoden gjorde henne mer redd, men også mer innstilt på å være åpen og synlig: – (…) jeg er veldig opptatt av det her med trakassering på nett og har blitt veldig sånn at ingen skal få true meg til å være stille. Og jeg gir meg ikke. Og det har bare gitt meg enda mer lyst til å kjempe for LHBT-rettigheter når jeg ser at sånne ting faktisk skjer, sa hun i intervjuet.
Klatran forteller at disse to reaksjonene – å forsøke å nedtone egen skeivhet og samtidig kjempe mot homofobi – ikke utelukket hverandre.
– Flere av dem som ble mer utrygge og redde for å være synlige som skeive, var også opptatt av å anmelde hendelser de så på som hatkriminalitet. Dette begrunnet de med at slike angrep indirekte rammet alle skeive, ikke bare dem selv.
Hatkriminalitet er straffbare handlinger motivert av negative holdninger til en gruppe, for eksempel skeive. Det er blant annet ulovlig å diskriminere, skade eller true andre.
– Nettopp fordi homofobi er rettet mot skeive som gruppe, kan slike opplevelser virke mobiliserende og skape skeivt samhold og politisk engasjement, mener Klatran.
Varierende erfaringer med politiet
Det var imidlertid ikke alle informantene som ønsket å anmelde det som hadde skjedd, selv om de var sikre på at de hadde opplevd noe straffbart. Dette begrunnet de enten med at de hadde dårlig erfaring med politiet eller at venner hadde sagt at politiet ikke gjør noe uansett.
Annonse
– I tillegg var det noen som hadde prøvd å anmelde, men ikke fått mulighet fordi politiet manglet kapasitet der og da. Kanskje fikk de beskjed om å komme tilbake uka etter. De som opplevde å bli avvist på politistasjonen satt igjen med en følelse av ikke å bli tatt på alvor, sier Klatran.
Andre igjen fortalte at politiet ikke ville registrere anmeldelsen som hatkriminalitet, til tross for at de selv mente at det var det.
Men noen hadde positive erfaringer med politiet, selv om de fleste sakene ble henlagt i ettertid.
– Det betydde mye for dem å bli møtt på en respektfull og støttende måte. Det gjorde dem også mindre utrygge i etterkant. Dette tyder på at politiet kan spille en viktig rolle: De kan bidra til å gjenopprette skeives integritet og opplevelse av å være en samfunnsborger på lik linje med andre.
– Homofobi er fortsatt utbredt i Norge
En av Klatrans hovedkonklusjoner er at samfunnets dominerende normer for kjønn og seksualitet former og disiplinerer måten vi uttrykker kjønn på.
– Folk som uttrykker kjønn på en måte som faller utenfor disse normene, risikerer sanksjoner i form av trusler, trakassering og vold.
Forskeren peker på at negative eller stereotypiske oppfatninger av skeive er utbredt i Norge. I en undersøkelse av nordmenns holdninger til LHBTIQ-personer fra 2017, svarer én av fem norske menn at de grøsser ved tanken på homofile menn, mens én av seks norske menn svarer at de har flyttet seg for å skape større avstand til en homofil mann.
– Straffeforfølgning har en viktig funksjon, men vi kan ikke overlate kampen mot homofobi til politi og rettsvesen alene. I dag blir heteroseksuelle kjønnsuttrykk og samlivsformer tatt for gitt, mens skeive uttrykk for kjønn og seksualitet blir et avvik som må tolereres. Så lenge det er slik, vil det også skapes stereotypier og negative holdninger til skeive.
