I april var det 27 år siden FNs Brundtland-rapport «Vår felles fremtid» gikk ut til folket.

Med denne rapporten fikk begrepet bærekraftig utvikling stor oppmerksomhet både i internasjonal politikk og i jussen.

Men har verden blitt mer bærekraftig i løpet av disse årene?

Professor Christina Voigt ved Universitetet i Oslo, svarer et rungende nei på dette.

Hun jobber ved PluriCourts - et senter for fremragende forskning ved Institutt for offentlig rett ved UiO.

Bærekraftig utvikling på ville veier

At miljøfeltet har vokst raskt siden 1987 er det bred enighet om. Likevel øker miljøutslippene, det biologiske mangfoldet minsker og mange økosystem er truet.

– Vi trenger en ny juridisk måte å tenke på for å sikre miljøets rettssikkerhet og for å unngå at bærekraftig utvikling kun blir ett prinsipp blant alle andre prinsipper, ifølge Voigt.

Dette er hovedbudskapet i hennes nye bok Rule of Law for Nature.

Egen internasjonal miljødomstol?

Om vi skal oppnå bærekraftig utvikling, må jussen bli en større del av det, mener Voigt.

– Dette gjelder både for det nasjonale og det internasjonale planet, sier hun.

I dag finnes det for eksempel ikke en egen internasjonal miljødomstol.

Miljøsakene behandles derfor av andre typer internasjonale domstoler, som har en hovedfunksjon på et annet felt, som handelsrett eller menneskerettigheter.

Internasjonal miljødomstol lite populært

Det er flere grunner til at vi ikke har en egen internasjonal miljødomstol.

– Først og fremst handler dette om politikk. Mange land ønsker ikke å frasi seg selvråderett på områder som er så sterkt koblet til nasjonale interesser som naturressurser, sier Voigt.

Hun mener en annen grunn kan være at miljøsaker kun er miljøsaker for den ene part i saken. For den andre parten handler det ofte om økonomi eller andre ikke-miljø relaterte interesser.

Derfor har mange stater ingen interesse av å opprette en domstol for rene miljøsaker.

En ny måte å tenke på

Voigt mener vi må tenke veldig annerledes enn den tradisjonelle årsak-virkning-modellen når det gjelder miljøspørsmål.

– Naturlige prosesser følger sin egen naturlige logikk, sier Voigt

I rettssaker har for eksempel retten snudd på bevisbyrden, i tilfeller der det har vært en vitenskapelig uenighet eller usikkerhet rundt effektene av et tiltak.

Det skjedde i en rettsak i Frankrike der ankedomstolen i Versailles i 2009 snudde bevisbyrden i en rettssak der beboere som bodde nær en nylig montert telefonmast var bekymret for skadelige helseeffekter av elektromagnetiske felt.

I stedet for å be beboerne bevise at strålene fra telefonmasten kunne ha helseskadelige effekter, ble selskapet som hadde satt opp masten bedt om å bevise at strålene ikke kunne ha helseskadelige effekter.

Selskapet som hadde montert telefonmasten var ikke i stand til å bevise at strålene ikke kunne skade helsen, og ble derfor beordret av retten til å fjerne masten.

Et godt eksempel på juss og bærekraftighet

En slik måte å håndtere vitenskapelig usikkerhet på er i tråd med bærekraftig utvikling, sier Voigt om eksempelet med Versailles.

– Prinsippet krever  at økonomiske, miljømessige og sosiale interesser skal balansere ved avgjørelser, sier hun.

– Dersom det er usikkert om et tiltak kan ha miljømessige konsekvenser må dette utredes før tiltaket kan iverksettes -  eller så må tiltaket stanses. Bevisbyrden bør ligge hos dem som ønsker å iverksette tiltaket, påpeker Voigt.

Brundtlandrapporten kom for snart tretti år siden. Det er nå på tide at bærekraftig utvikling blir et avgjørende rettsprinsipp i både når lover lages og forvaltes, og i håndhevingen av de lover vi har i dag, konkluderer Voigt.

Referanse:

Christina Voigt (red.): Rule of Law for Nature. New Dimensions and Ideas in Environmental Law. Cambridge University Press, 2013. (Sammendrag)