Du tenker kanskje ikke over det i hverdagen – men du har altså et juridisk kjønn. Dette synes i passet ditt og i personnummeret ditt.

I Norge er det tredje tallet av de fem siste sifrene i personnummeret avgjørende. Har du et partall der er du juridisk dame og har du et oddetall er du juridisk mann. Begrunnelsen for å opprette kjønn i passet var for å kunne identifisere oss.

Transperson er et samlebegrep for personer som har et utseende eller identitet som uttrykker et annet kjønn enn det som ble registrert for dem ved fødsel. Dersom transpersoner ønsker å skifte sitt juridiske kjønn, har de en lang vei å gå.

• Les også: Transpersoners rettigheter styres av gammeldagse tanker

Hva skal til for å endre juridisk kjønn?

For å kunne endre juridisk kjønn i Norge i dag er det en del kriterier som må oppfylles – på det juridiske språket kalles dette vilkår. Det er fire vilkår som må oppfylles for at du skal kunne vurderes for å få lov til å skifte ditt juridiske kjønn. Disse inngår i kjønnsbekreftende behandling som tilbys ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme.

Kjønnsbekreftende behandling innebærer at for det første må du få en diagnose som stilles av en psykolog eller psykiater som «transseksuell». Et annet vilkår er at du må gjennomgå en hormonbehandling. Et tredje vilkår er kirurgi. Du må ha fjernet testikler eller livmor, når du har blitt kjønnsoperert. Det fjerde vilkåret er virkelighetserfaring. Du må i minst 12 måneder ha levd i tråd med din nye kjønnsidentitet.

Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme bekrefter at personen har gjennomgått fullstendig kjønnsbekreftende behandling.

Anniken Sørlie ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo forsker på transpersoners rettigheter. Hun forteller at ikke alle ønsker eller har behov for fullstendig kjønnsbekreftende behandling, som innebærer vilkåret om kirurgi.

– Slik det er i dag, opplever flere at de ikke har et reelt valg, fullstendig kjønnsbekreftende behandling er den eneste veien som leder til juridisk kjønn i tråd med egen kjønnsidentitet, og et fullverdig liv, sier Sørlie.

Det har vært forsket og diskutert mye hvordan voksne transpersoner opplever utfordringer knyttet til å skifte juridisk kjønn. Sørlie ønsket å få innblikk også i unge menneskers livssituasjon som transbarn.

Transbarnas perspektiv på juridisk kjønn

– Jeg ønsket å se om juridisk kjønn har noe å si for disse barna. Jeg ville finne ut av om disse barna i det hele tatt visste at de hadde et juridisk kjønn, forteller Anniken Sørlie.

Sørlie intervjuet tre familier til transbarn. Gjennom å fortelle barnas historier ønsket Sørlie å vise hvordan juridisk kjønn og dagens praksis med å endre juridisk kjønn kan virke inn på barnas liv og deres følelse av anerkjennelse. Historiene som analyseres er kun eksempler på hvordan juridisk kjønn og dagens vilkår for endring av juridisk kjønn kan oppleves. Det har ikke vært et mål å generalisere funnene, men å løfte frem livene bak.

– Historiene om barna må sees i lys av dagens situasjon i Norge, der barn ikke har noen som helst mulighet til å endre sitt juridiske kjønn, understreker Sørlie.

Professor Anne Hellum ved Universitetet i Oslo og har mangeårig erfaring på forskning innen diskriminerings- og likestillingsrett.

– Det er viktig med forskning som viser barna det gjelder. De er vanlige mennesker som møter på utfordringer i hverdagen sin, for eksempel i gymtimen på skolen. Dette er den gamle kvinnerettslige metoden – å ta utgangspunkt i levde liv – det er en god forskningsmetode også på barnerettens område, sier Hellum.

Viktigheten av anerkjennelse

– De familiene jeg intervjuet fortalte at barna deres opplevde at kjønnet de har fra fødselen av ikke stemmer med egen kjønnsidentitet. Disse barna opplevde ofte problemer knyttet til sitt juridiske kjønn, sier Sørlie.

– Barna kunne muligens følt seg anerkjent i større grad dersom staten ikke hadde krevd fullstendig kjønnsbekreftende behandling, og samtidig hadde gitt barna større adgang til å bestemme sitt eget juridiske kjønn, undrer hun.

– Transbarn trenger anerkjennelse av den norske staten i form av muligheten til å endre sitt juridiske kjønn. Slik det er i dag, må barna være myndige før de får lov til å endre sitt juridiske kjønn, sier Sørlie.

– Det er viktig å ta utgangspunkt i livene til disse barna, sier Hellum.

– Da er det lett å forstå hvor og hvordan manglende anerkjennelse griper inn i deres liv. Slik kan man hjelpe dem til å oppnå større rettslig og sosial anerkjennelse slik at de være den de er når de går på skolen, understreker hun.

Nytt lovforslag

I et nytt lovforslag foreslås det nå at barn fra 16 år av kan endre sitt juridiske kjønn og navn. Og at barn mellom 7 og 16 år skal kunne endre sitt juridiske kjønn og navn dersom begge foreldrene samtykker.

Departementet foreslår å gjøre endring av juridisk kjønn uavhengig av diagnose og andre medisinske vilkår. Det eneste vilkåret for endringen er at personen selv opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det personen er registrert med i Folkeregisteret.

– Det skal kun kreves en egenerklæring. Dette vil være en fundamental styrking av den enkeltes selvbestemmelsesrett, sier Sørlie.

Hun mener det er positivt at barn ned til sju år gis mulighet til å endre juridisk kjønn slik det står i lovforslaget og at det er positivt at det foreslås å gi barn adgang til å endre juridisk kjønn.

– Men departementets forslag om en nedre aldersgrense på sju år fremstår lite gjennomtenkt. Det samme gjelder kravet om foreldresamtykke for barn mellom 7 og 16 år.

– Dersom det nye lovforslaget går igjennom – hva skjer dersom foreldre og barn er uenige? Vel, det er ikke foreslått å innføre en tredje instans, som kunne ha vurdert saken, sier Sørlie.

En rekke høringsinstanser har påpekt denne mangelen og etterlyst et tydeligere barneperspektiv.

Barneombudet har blant annet stilt spørsmål ved Helse- og omsorgsdepartementets begrunnelse om at det i tilfeller hvor foreldre og barn er uenige vil være mest forsvarlig å vente til barnet fyller 16 år, barneombudet stiller her spørsmål til hvem departementet mener det vil være mest forsvarlig for.

Argumenterer for kjønnsnøytral identifisering

I dagens samfunn fungerer fingeravtrykk i passet til å identifisere norske borgere. Trenger vi da et kjønnet personnummer eller kjønn i passet?

Nei, mener Anniken Sørlie.

– Et problem med kjønnsspesifikk identifisering og lovforslaget er at barn som ikke har foreldre som støtter dem i ønsket og behovet for å endre juridisk kjønn, står uten mulighet til å endre juridisk kjønn og hindres i å leve fullt ut i overensstemmelse med egen kjønnsidentitet.

– Å senke aldersgrensen for å endre juridisk kjønn vil derfor bare være en god løsning for noen av barna det gjelder, men ikke for de barna som ikke har foreldre som støtter dem, sier hun.

Skattedirektoratet begynner å gå tomme for fødselsnumre og har anbefalt å innføre kjønnsnøytrale fødselsnumre. For å speile dette i passene, kan kjønnsbetegnelsen X eller «uspesifisert» benyttes.

– Vi kan tenke oss en løsning der ingen barn tildeles et juridisk kjønn før barnet selv har definert sitt kjønn, og hvor uspesifisert er et alternativ for personer som ikke definerer seg innenfor tokjønnsmodellen også senere i livet, sier Sørlie.

Referanser:

Anne Hellum (red): Special Issue: Human rights, Sexual Orientation, and Gender Identity. Nordic Journal of Human Rights, januar 2016. Innhold

Anniken Sørlie: Legal Gender Meets Reality: A Socio-Legal Children’s Perspective. Nordic Journal of Human Rights, januar 2016, doi: 10.1080/18918131.2016.1123831.Sammendrag

Anniken Sørlie: Retten til kjønnsidentitet som menneskerettighet. Masteroppgave, Avdeling for kvinnerett, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, 2013. Kvinnerettslig skriftserie, nr. 90.

Lenke:

Nettsiden til prosjektet Kjønnsidentite