På begynnelsen av 1930-tallet ble verdens første vellykkede kjønnsskifteoperasjoner foretatt. Den danske kunstneren Einar Wegener ble operert og skiftet navn til Lili Elbe.

Fredag er det norgespremiere på den amerikanske filmen Den danske piken, som forteller historien om Wegeners kjønnsskifte.

Mye har skjedd siden den gang. Samtidens syn på kjønnsroller og kjønn har endret seg på mange områder. Den norske rettslige reguleringen har lenge ligget etter. Det samme gjelder for den internasjonale anerkjennelsen av transpersoner.

På verdensbasis har vi fortsatt ikke en egen konvensjon som beskytter mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk for denne gruppen. Transperson er et samlebegrep for personer som har en identitet eller et utseende som uttrykker et annet kjønn enn det som ble registrert for dem ved fødsel.

Norge ligger etter

Sverige var det første landet til å vedta en egen lov for endring av juridisk kjønn i 1972. Tyskland var det andre landet til å vedta en egen lov. Forfatningsdomstolen i Tyskland satt i 2011 kravet om sterilisering i tilknytning til kjønnsskifte ut av kraft. Land som Spania, Portugal, Danmark, Irland, og også Argentina og Malta, ligger langt foran Norge.

I Norge har tiden nærmest stått stille. Frem til nå. Dagens praksis for endring av juridisk kjønn stammer fra 1970-tallet. I en forskrift fra 1979 der det står at «Fødselsnummer kan endres dersom kjønsstatus endres». Denne forskriften har senere blitt erstattet av nyere forskrifter i 1994 og i 2007.

Hvorfor har ikke den norske praksisen endret seg? Hvorfor har det ikke kommet noen lovregulering før nå?

– Det er først nå når menneskerettighetsorganer og nasjonale domstoler har kommet på banen og konstatert brudd på grunnleggende rettsprinsipper som retten til privatliv, selvbestemmelse og likebehandling, at de menneskerettslige sidene ved kjønnsskifte har blitt løftet frem, sier stipendiat Anniken Sørlie ved Universitetet i Oslo.

Sammen med Professor Anne Hellum forsker Sørlie på transpersoners rettighetsvern som en del av forskningsprosjektet «Kjønnsidentitet og seksuell orientering i internasjonal og nasjonal rett».

– Tidligere gjorde sammenblanding av kjønnsbekreftende behandling og den administrative endringen av fødselsnummer at dette kun ble sett som et medisinsk spørsmål.

– Spørsmål om styrking av transpersoners rettigheter ble lenge avfeid med at pasientrettighetene ga et tilstrekkelig vern. Det rettslige grunnlaget for dagens inngripende vilkår som irreversibel sterilisering er derfor aldri blitt grundig vurdert, sier Sørlie.

Da hun skrev masteroppgaven sin, kom hun over et notat fra 1956 skrevet til daværende helsedirektør. Notatet handlet om behandlingstilbudet til transseksuelle, og om behovet for juridisk utredning av spørsmål om hormonbehandling og hvorvidt man skulle la personer registrert som menn, leve som kvinner, ble understreket.

I notatet stod det at det var et behov for at jurister skulle utrede de juridiske sidene ved kjønnsbekreftende behandling.

– Men notatet ble lagt i en skuff, og det skjedde ikke noe mer, forteller Sørlie.

Med utgangspunkt i levde liv

Forskningsprosjektet der Sørlie og Hellum deltar i tar utgangspunkt i situasjonen til mennesker som ikke passer inn i den tradisjonelle tokjønnsmodellen. Fokuset settes på retten til rettslig identitet, retten til helse og retten til verdighet, integritet, likebehandling og selvbestemmelse.

Hellum forteller at da de begynte å forske på dette feltet i 2012, var det ingen norsk juridisk forskning på feltet.

– Vi var interessert i å se på de juridiske sidene av disse personenes liv – særlig retten til identitet, helse, likebehandling og selvbestemmelse både etter norsk og internasjonal rett.

– Å ta utgangspunkt i levde liv for å se hvordan retten passer, er en etablert kvinnerettslig forskningsmetode. Denne metoden er godt egnet til å se både menneskerettighetene nedenfra og innenfra, sier Hellum.

Nytt norsk lovforslag

Det har nå kommet et nytt norsk lovforslag der man blant annet ønsker å basere endring av juridisk kjønn på egen opplevelse av kjønnsidentitet, det som kalles erklæringsmodellen.

Videre er det foreslått at personer som har fylt 16 år, selv skal kunne søke om å endre juridisk kjønn og å senke aldersgrensen for å endre navn etter navneloven fra 18 til 16 år.

I henhold til lovforslaget skal personer mellom 7 og 16 år kunne søke om å endre juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvaret. Hvis dette er to personer, må begge være enige. Barn under 7 år med medfødt usikker kjønnsutvikling skal kunne endre juridisk kjønn. Helsepersonell må dokumentere barnets tilstand. Foreldre kan søke på vegne av barnet.

I lovforslaget foreslås det at søknad om endring av juridisk kjønn skal behandles av skattekontoret. Skattekontorets vedtak skal kunne påklages til Fylkesmannen i Oslo og Akershus,

For personer som har endret juridisk kjønn skal som hovedregel det nye juridiske kjønnet legges til grunn ved anvendelse av regler i andre lover og forskrifter der kjønn er av betydning. Det er foreslått å gjøre unntak fra dette blant annet ved anvendelse av bioteknologilovens regler om assistert befruktning og der det er nødvendig for å etablere foreldreskap og foreldreansvar etter barneloven, eksempelvis regelen om hvem som er barnets mor.

– Jeg synes i all hovedsak det er et godt lovforslag, men jeg savner en grundigere utredning av enkelte av forslagene, sier Sørlie.

I tillegg mener hun at enkelte av forslagene kunne gått lenger i å anerkjenne den enkeltes kjønnsidentitet. En gjennomgang av høringssvarene viser en bred støtte til hovedessensen i forslaget: endring av juridisk kjønn bør løsrives fra medisinsk behandling.

– Samtidig peker en rekke høringsinstanser på svakheter og mangler ved forslaget, som departementet bør se hen til i utarbeidelsen av lovvedtaket som skal behandles av Stortinget, nemlig at barneperspektivet bør styrkes.

– Det bør erkjennes at ikke alle barn har foreldre som støtter dem i ønsket og behovet for å endre juridisk kjønn. Å frata disse barna muligheten til å endre juridisk kjønn vil neppe i ett hvert tilfelle være til barnets beste, understreker Anniken Sørlie.

En begrensning ved lovforslaget, påpeker Hellum, er at loven kun anerkjenner to kjønn – mann og kvinne. Loven løser således ikke den manglende juridiske og sosiale anerkjennelsen av mennesker som ikke fullt og helt identifiserer seg med noen av disse kjønnskategoriene.

– Denne begrensningen representerer en utfordring i forhold loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som ble vedtatt i 2013, sier hun.

Menneskerettighetene i praksis

– Menneskerettighetene gir føringer, men er ikke fullt utviklet. De må gis konkret innhold i lys av ulike individers erfaringer og opplevelse, sier Hellum.

I 2006 møttes en gruppe internasjonale menneskerettighetseksperter i Yogyakarta i Indonesia for å utarbeide et sett med internasjonale prinsipper om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Dette ble gjort på bakgrunn av praksis fra ulike menneskerettslige overvåkingsorganer som den europeiske menneskerettighetsdomstol, FNs menneskerettighetskomite, FNs barnekomite og FNs kvinnediskrimineringskomite.

Resultatet ble Yogyakarta-prinsippene som gir konkret innhold til lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personers menneskerettigheter, herunder rett til identitet, autonomi, likebehandling, integritet og verdighet. Prinsippene finnes nedskrevet på alle de seks offisielle FN-språkene.

– I år er det ekstra interessant å se på dette feltet siden det nå er ti år siden Yogyakarta-prinsippene ble skrevet, sier Hellum.

– Yogakarta-prinsippene har i løpet av denne perioden fått en sentral rolle, på tross av at den er en deklarasjon som formelt sett ikke er rettslig bindende på samme måte som en konvensjon. Prinsippene har gitt støtet til lovreformer i mange land, herunder Norge. De siteres hyppig av internasjonale og nasjonale rettsinstanser, forteller hun.

Mangler egen konvensjon

FN har vedtatt kvinnekonvensjonen som skal styrke kvinners rettsvern og beskytte dem mot diskriminering og overgrep. Tilsvarende har FN vedtatt en barnekonvensjon som skal styrke barns rettigheter og beskytte dem. Flertallet av verdens land har signert og ratifisert disse to konvensjonene.

– Men det har enda ikke blitt vedtatt en konvensjon som gir beskyttelse mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttryk, sier Hellum.

– Hvorfor har ikke disse gruppene en egen internasjonal konvensjon?

– Det skyldes stor kjønns- og religionspolitisk uenighet i FN. Land hvor konservative religiøse krefter dominerer – kristne så vel som katolske og muslimske land – stemmer konsekvent imot resolusjoner som gjelder menneskerettighetsbrudd overfor disse gruppene.

– Katolske land, som følger instrukser fra Vatikanet, anerkjenner ikke andre former for kjønn enn det biologiske, forteller Hellum.

Hun understreker betydningen av uavhengige menneskerettighetssorganer i utviklingen av blant annet det menneskerettslige vernet mot diskriminering og overgrep på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentietet og kjønnsuttryk.

– Dette henger sammen med at de som utsatt minoritetsgruppe, har hatt vanskelig for å få politisk gjennomslag for reformkrav, både internasjonalt og nasjonalt.

– En styrking av disse gruppenes rett til likhet og frihet innebærer et generelt oppgjør med eksisterende rotfestede kjønnsstereotyper, sier Hellum.

Referanser:

Anne Hellum (red): Special Issue: Human rights, Sexual Orientation, and Gender Identity. Nordic Journal of Human Rights, januar 2016. Innhold

Anniken Sørlie: Legal Gender Meets Reality: A Socio-Legal Children’s Perspective. Nordic Journal of Human Rights, januar 2016, doi: 10.1080/18918131.2016.1123831. Sammendrag

Anniken Sørlie: Retten til kjønnsidentitet som menneskerettighet. Masteroppgave, Avdeling for kvinnerett, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, 2013. Kvinnerettslig skriftserie, nr 90.

Lenker:

Nettsiden til prosjektet Kjønnsidentitet

Yogyakarta-prinsippene