Trenger ekstra omsorg

Barn som opplevde tsunamien i 2004 har klart seg overraskende bra. Men noen barn trenger ekstra omsorg etter traumer: barn med syke foreldre og de i vanskelige livssituasjoner.

Publisert

Posttraumatisk stresslidelse, PTSD

En traumatisk hendelse for et barn, kjennetegnes ved at barnet blir redd og føler seg overveldet. Opplevelsen innebærer opplevd trussel mot eget liv eller helse eller det å være vitne til trussel mot andres liv eller helse.

Diagnosen posttraumatisk stresslidelse, PTSD, gis etter kriterier fastsatt i en diagnosemanual som kalles DSM IV. (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, versjon fire).  Det er tre kategorier symptomer som må være tilstede;

  • Fysiologisk aktivering, barnet er påvakt i fall noe farlig skal inntreffe.
  • Gjennopplevelsessymptomer, barnet har mareritt, ”flashbacks” og påtrengende minner fra hendelsen.
  • Unngåelse, barnet unngår steder, lyder, lukter mv som minner om den traumatiske hendelsen. 

I denne studien er måleinstrumentet UCLAs (University of California) PTSD-indeks brukt for å anslå mengde av posttraumatiske stressreaksjoner.

Referanse: UCLAs PTSD-INDEKS FOR DSM IV, 1998, Pynoos, Rodriguez, Stuber & Frederick.
 

Om studien

I den første delstudien, om lag seks måneder etter katastrofen, ble foreldre som reiste med barn mellom seks og 18 år, bedt om å besvare et spørreskjema om barnets umiddelbare emosjonelle reaksjoner under katastrofen og om barnets fungering etterpå. 183 voksne svarte på skjemaene på vegne av 319 barn.

I den neste delstudien, 10 måneder etter tsunamien, ble et utvalg av disse foreldrene og deres barn (142) intervjuet i sine hjem. I intervjuet ble de blant annet spurt om hva de opplevde, hvordan de mestret den akutte situasjonen og tiden etter, om familiefungering og om hjelpebehov, og hvordan de syntes skolen håndterte situasjonen. Den tredje delstudien var et oppfølgingsintervju cirka to og et halvt år etter Tsunamien. I oppfølgingsintervjuet var man primært interessert i hvilke langtidseffekter hendelsene har hatt på foreldre og barn. 104 barn deltok i siste oppfølgingsintervju.

Siden barna i denne studien kort tid etter ble flyttet tilbake til et stabilt samfunn med vante daglige rutiner på skolen og hjemme, gir studien en sjelden mulighet til å se på traumeeffekten skapt av selve naturkatastrofen, mens de sekundære belastningene antas å være minimale.

– Det er viktig at hjelpeapparatet kjenner barnas forhistorie og forholdene i familien når de setter inn tiltak mot traumatiserte barn, sier Tine K. Jensen.

Hun er leder for et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, som har forsket på norske barns posttraumatiske stressreaksjoner etter tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia i desember 2004.

Klarte seg bra

4000 nordmenn befant seg i et av de berørte landene da tsunamien rammet. Rundt én fjerdedel var barn. 58 voksne og 26 barn mistet livet. De fleste barna i studien oppgav at de hadde opplevd tsunamien som veldig skremmende.

65 prosent hadde vært i fysisk fare på grunn av bølgen og nesten like mange hadde vært vitne til andres fysiske skader. Fire av barna hadde opplevd å miste slektninger.

– Studien viser at de aller fleste barna har klart seg overraskende godt. To og et halvt år etter katastrofen hadde ingen av barna posttraumatisk stressreaksjoner over klinisk grense.

"Tsunamien treffer Thailand."
"Tsunamien treffer Thailand."

– Det betyr at stressnivået deres ikke er så høyt at vi gir dem en psykisk diagnose, sier Jensen.

– Det er for øvrig verdt å merke seg at man kan føle store lidelser selv om man ikke får diagnosen posttraumatisk stresslidelse, PTSD.

Viktige faktorer

Jensen forteller at de norske barna har klart seg bedre enn forventet i forhold til tidligere studier og langt bedre enn barna bosatt i Sri Lanka, India og Thailand.

– Vi tror at det i hovedsak er tre faktorer som har spilt positivt inn for de norske barna: Foreldrene har gjort en kjempeinnsats, nærmiljø og skole har møtt barna med forståelse og omsorg og lagt til rette for at erfaringene deres kunne deles med andre og snakkes om, og barna kunne vende tilbake til intakte hjemmemiljø og raskt komme inn i normale hverdagsaktiviteter.

– Det er helsefremmende å komme i normal aktivitet, sier Jensen.

Skjulte reaksjoner

Det er ikke alltid lett for foreldre eller andre å se symptomene på et barns posttraumatiske stressreaksjoner. Jensen forteller at tidligere studier viser at voksne ofte underrapporterer posttraumatiske stressreaksjoner på vegne av sine barn.

– Det er ikke uvanlig at et barn etter en traumatisk hendelse gjenopplever redsel og ser bilder for sitt indre, uten at de voksne er klar over det.

– Derfor er det ekstra viktig at voksne spør barna om hvordan de har det. Spør om de sover godt om natten, har mareritt eller er redde, sier Jensen.

Rammer hele familien

Tsunamien var en enkelthendelse, men samtidig en hendelse som rammet hele familier. Det betyr i mange tilfeller at også omsorgspersonene ble rammet av den traumatiske hendelsen.

– Når hele familier rammes av en traumatisk hendelse, må hjelpeapparatet rette et særskilt fokus mot barna og foreldrenes kapasitet til å utøve omsorg, siden barn er avhengige av foreldrene, sier Jensen.

Studien viser at de barna som klarte seg dårligst, var barn som hadde omsorgspersoner som også hadde det vanskelig.

– Leger som sykemelder voksne med barn, bør tenke på at de voksne har ansvar for barn hjemme og vurdere om det også bør settes inn tiltak mot barnet. De må spørre foreldrene om de trenger avlastning og veiledning i omsorgen for barna også.

– Nesten alle foreldrene sa at de satt pris på å bli kontaktet av helsepersonell etter katastrofen. De følte det betryggende at de kunne konsultere helsepersonell vedrørende barnas utvikling og reaksjoner etter katastrofen.

– Vi anbefaler at helsepersonell er proaktive og tar kontakt med familier etter ulykker og katastrofer, sier Jensen.

Blir ikke herdet av å ha det fælt

Også barn som har mottatt psykologisk hjelp i forkant av katastrofer kan være ekstra sårbare og Jensen sier at man derfor tidlig bør vurdere behandling.

– Studien har lært oss at vi bør være ekstra oppmerksomme mot barn som hadde det vanskelig også før den traumatiske hendelsen, da disse ofte viser seg å være mer sårbare.

– Barn som har opplevd flere traumer, er mindre rustet til å håndtere de nye, sier Jensen.

Referanse:

Jensen, T. K., & Dyb, G. Nygaard, E. (2009). A longitudinal study of posttraumatic stress reactions in Norwegian children and adolescents exposed to the 2004 tsunami, Archives of Paediatric and Adolescent Medicine, 163 (9), 856-861.