- Alle kriser er forskjellige og krever dermed ny kunnskap. Derfor er det umulig å være godt nok beredt når de inntreffer, likevel kan vi gjøre noe for å sikre at forskningsmiljøene kan bidra med nødvendig kunnskap i krisesituasjoner, sier professor Knut Hove, rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Det som er helt sikkert er at samfunnet har en stor ressurs i grunnforskningen. Men denne ressursen er ikke tilgjengelig uten at samfunnet er villig til å satse på den.

Forskningsmiljøene må ha en minste kritisk masse innen fagområdene og langsiktig finansiering for å kunne være en god kunnskapsbase i beredskapssammenheng.

Katastrofene har mange ansikter

Jevnlig blir vi konfrontert med katastrofer av ulike slag; naturkatastrofer slik som jordskjelv, flom og tsunamier er en kategori, videre har vi oljeforurensing fra tankskip og oljeutvinning, industrielle katastrofer fra kjemisk industri, nukleær industri og næringsmiddelindustri.

Krig og terrorisme er et annet av katastrofenes mange ansikter.

Epidemier og pandemier slik som munn- og klåvsykeutbruddet Europa, fugleinfluensa, bakterielle matbårne infeksjoner som Salmonella og E. coli-varianter er en annen kategori.

- Katastrofene fører ofte til tidsavgrensede dreininger i forskningsinnsatsen, poenget må være å ha en beredskap også etter at temaet er ute av mediebildet, sier Hove.

Eksempelet Tsjernobyl

Reaktorbrannen ved Tsjernobyl spredte i løpet av en drøy uke cirka 500 g radioaktiv Cesium over Norge.

Engelske forskere gikk raskt ut og sa at virkningene på matproduksjonen ville forta seg i løpet av noen uker, eller måneder. Reindriften ble i første rekke utpekt som hovedproblemområde. Det viste seg imidlertid at alle utmarksnæringer i Norge ble sterkt påvirket. Husdyrproduksjonen viste seg å bli negativ påvirket av strålingen.

Hva lærte vi?

Forskningsmessig førte Tsjernobylulykken til økt kunnskap om radioaktivt nedfall. Vi vet mer om hvor sårbar utmarka er, og at binding og uskadeliggjøring av stoffer fra radioaktive nedfall tar lang tid i naturen, og særlig i utmarka.

Kartlegging av risikoforhold knyttet til økologi, landbrukspraksis, befolkningens vaner og kosthold er andre tema hvor det ble utviklet ny kunnskap. Det ble også etablert systemer for å følge utviklingen av innholdet av radioaktivitet i levende dyr og produkter som er påvirket av radioaktivt nedfall.

Mottiltakene i husdyrproduksjonene, særlig nedfôring - altså forberedelser for slakting med ikke-forurenset fôr - og bruk av cesiumbinderen berlinerblått, er fortsatt nødvendig 20 år etter ulykken. I visse områder vil det trolig måtte brukes i 20 år til!

Positive effekter av norsk forskning

Statens strålevern var en sentral aktør og koordinator for norsk forskning etter Tsjernobyl, der Universitetet for miljø- og biovitenskap, Norges veterinærhøyskole (NVH) og Norsk Insitutt for naturforvaltning (NINA) også deltok aktivt.

En positiv effekt av innsatsen har blitt en internasjonaliering av norsk strålevernforskning. Norske forebyggingsresultater er tatt opp i Det internasjonale atomenergibyrået (lIAEA) og EU.

Det ble utviklet et nærmere samarbeid mellom norske og russiske fagmiljøer som bidro til atomsamarbeid om opprydding på Kola, tokt til dumpingstedene for reaktorer ved Novaja Zemlja og felles miljøundersøkelser ved atomanleggene i Majak og Krasnojarsk og rundt elvetransporten av nuklider til Barenshavet.

Ny æra for atomenergi?

Kjernekraftinteressen øker, det foregår nybygging av atomkraftverk både i og utenfor Europa. OECD og EU er bekymret for manglende kompetanse og rekruttering til radiokjemi, radioøkologi og strålevern, både til kjernekraftindustrien og forvaltning i Europa.

- Det er viktig at også Norge satser systematisk på utvikling av nukleær kompetanse, av flere grunner. Vi er fremdeles omgitt av mange potensielle forurensningskilder. Atomhandlingsplanen i nord bidrar lite til forskning og kunnskapsutvikling.

- Det er også en forutsetning for vekst innen olje, fisk og gass i Nordområdene at atomsikkerheten er på plass. Området har imidlertid vært nedprioritert i Norge siden slutten av 90-tallet.

Forskerne kan bidra

- Tsjernobylulykken viste at den grunnleggende kunnskapen som finnes ved universiteter og forskningsinstitusjoner kan mobiliseres effektivt i krisesituasjoner.

- Forutsetningen for at forskningsmiljøene kan bidra er at vi har både generisk og spesialisert kunnskap. Levende forskningmiljøer med en bevilgningssituasjon som tillater fristilling av folk og ressurser i en krisesituasjon er en annen forutsetning, i tillegg til gode internasjonale nettverk som som pleies gjennom langsiktig faglig samarbeid, avslutter Hove.