Europa og Norge opplever nå en bølge av flyktninger fra Syria, men også fra andre konfliktområder i Midtøsten og Afrika. 

I Norge har folk startet aksjoner for å dele ut klær, mat og annet utstyr til flyktningene. Hvordan disse menneskene skal integreres i samfunnet, er blant spørsmålene som diskuteres over hele Europa nå.

En ny studie viser at vi kommer langt på vei med å skape fellesskapsfølelse.

– I stedet for å overlate integreringsansvaret til flyktningene selv må vi behandle dem som medmennesker og inkludere dem i det daglige, sier doktorgradsstipendiat Jonas R. Kunst, som har utført studien i samarbeid med kolleger ved Universitetet i Bergen og Queen’s University i Canada.

Spurt om holdninger til muslimer

Men det er lettere sagt enn gjort. I Norge bor det over 800 000 første- og andregenerasjons innvandrere. Mange kan bare glemme å bli ansett som norske av store deler av befolkningen.

– Det norske samfunnet har endret seg enormt de siste 50 årene og blitt langt mer multikulturelt. Men måten vi skiller mellom «oss» og «dem» på, har ikke endret seg like raskt, sier Kunst.

Holdningene vi har, påvirker integreringsviljen: For jo større skille hver enkelt av oss setter mellom etniske nordmenn og innvandrere, jo mindre villige er samfunnet til å bruke ressurser på integreringstiltak.

Det er resultatet av fem spørreundersøkelser og eksperimenter gjennomført i Norge og USA. I den norske delen av studien ble 182 nordmenn intervjuet om holdningene sine til muslimske innvandrere.

Mindre fellesskapsfølelse enn amerikanere 

I Norge ble deltagerne bedt om å plassere seg på en skala fra 1 til 6, der de anga hvor sterkt fellesskap de følte med muslimske innvandrere.

Hele 27 prosent plasserte seg selv i det ene ytterpunktet av skalaen, det vil si at de ikke følte noen fellesskapsfølelse overhodet. Kun 5,5 prosent svarte at de hadde sterk fellesskapsfølelse med muslimer. Mer enn halvparten av deltagerne plasserte seg rundt midtpunktet på skalaen, noe som betød at de i liten grad anså muslimske innvandrere som del av sin gruppe.

For å vite om dette er representative tall må det flere undersøkelser til. Men tallene tyder ifølge forskerne på at etniske nordmenn trekker langt større skillelinjer mellom seg selv og immigranter enn hvite amerikanere gjorde i studiene som ble gjort i USA.

I begge landene så forskerne en tydelig sammenheng mellom gruppefølelse og vilje til integreringstiltak. De som inkluderte innvandrere i sin gruppe, var jevnt over mer positive til tiltak som økonomisk etableringsstøtte, justering av lover og regler så innvandrere føler seg mer integrert, samt kvotering av innvandrere i politiske partier.

– Opplevelsen av en fellesskapsfølelse var helt avgjørende. Den forklarte hele 50 prosent av folks svar, noe som var overraskende høyt. Det er nemlig mange andre faktorer som kan spille inn på integreringsviljen, for eksempel sosioøkonomisk status og politisk orientering, sier Kunst.

En moderne rasisme

Kunst påpeker at rasistiske holdninger som at etniske minoriteter eller innvandrere er mindre intelligente enn folk flest, i stor grad har forsvunnet i de fleste vestlige land. En moderne rasisme har imidlertid overtatt.

– Den moderne rasismen dreier seg om i hvor stor grad innvandrere fortjener å få like ressurser og oppnå samme type status som etniske nordmenn. Jo større fellesskap nordmenn føler med dem, desto mer synes de at innvandrere bør inkluderes i vårt samfunn. Dette fører igjen til at de støtter integreringstiltak.

Ville bruke tid og penger

Veien fra ord til handling kan likevel være lang. Mens den norske delen av studien reflekterte folks holdninger, viste den amerikanske i større grad folks faktiske atferd overfor immigranter.

Her så Kunst og kollegaene at folk som opplevde fellesskap, i større grad brukte tiden sin til å hjelpe innvandrere med å tilpasse seg det nye livet sitt. De var også mer villige til å gi penger til organisasjoner som støtter innvandrere, eller dele egne ressurser med dem.

– Immigrasjon er et globalt fenomen. Men det er først når immigranter er integrert at flerkulturelle samfunn kan bli en realitet, både på et medmenneskelig og økonomisk plan. Innvandrere må selv gjøre en innsats, men også innbyggerne må delta aktivt om integreringen skal lykkes, mener Kunst.

En felles bakgrunn

Fra sosialpsykologisk forskning er det godt kjent at vi mennesker fort plasserer folk i grupper. Det skal ikke mer til enn at når vi rent tilfeldig blir tildelt én av to grupper, så liker vi de vi har blitt tildelt bedre enn de andre.

At amerikanerne har kommet et hakk lenger enn nordmenn i å etablere en felles nasjonalfølelse – også med innvandrere, tror Kunst henger sammen med bakgrunnen amerikanere flest har.

– Nesten alle som bor i USA har innvandret i løpet av de siste hundre årene. Dette ser ut til å prege måten de tar imot nye innvandrere på, sier han.

Må endre begrepene

Kunst tror også at holdningene blant det vi ofte omtaler som etniske nordmenn vil endre seg med tiden. Sannsynligvis vil holdningsendringene skje raskere dersom politikere og massemedia er oppmerksomme på begrepsbruken, mener han.

– Begrepet etnisk nordmann finnes ikke i andre land. Ofte trenger vi ikke denne spesifiseringen. En del partier har også antiinnvandringskampanjer som forsterker slike gruppeskiller mellom «oss» og «dem». Da framstiller de gjerne immigranter som en illojal og fremmed gruppe som vil utnytte systemet.

– De nevner ikke at hvis en person skal føle lojalitet, må han også føle seg inkludert som en nordmann, sier Kunst.

Referanse: 

Jonas R. Kunst og Lotte Thomsen. “We Are in This Together”; Common Group Identity Predicts Majority Members’ Active Acculturation Efforts to Integrate Immigrants. Personality and Social Psychology Bulletin, august 2015. Sammendrag.