Fra krigslidelse til overlevelse

Hjelpeapparatet er for opptatt av traumene til krigsflyktningene, i stedet for å mobilisere mestringsevnen og motstandskraften de har med seg i bagasjen til Norge.

Publisert

Mange krigsflyktninger klarer seg meget bra i Norge. De kommer med erfaringer som gjør dem i stand til å tilpasse seg nye omgivelser.

Men mottakerapparatet er ikke flinke nok til å ta i bruk ressursene folk fra krigssoner har med seg når de kommer.

– Dette er synd for oss og synd for dem. Mange av tilbudene våre er basert på at de tenker som oss. I stedet bør vi bruke tid på å finne ut hvordan de tenker, sier Gwynyth Øverland som tok doktorgraden ved Universitetet i Agder i høst.

– De fleste kommer fra familier, slekter og kulturer som har hundrevis av års erfaring med å finne måter å overleve på. Dette kan vi ikke ignorere, men heller prøve å få tak i.

Øverland har studert hvorfor noen krigsflyktninger klarer seg bedre enn andre. Prosjektet hennes har som mål å forbedre møtet mellom krigsflyktningene og hjelpeapparatet, gjennom å lære mer om motstandskraften hos de som klarer seg bra.

Utfordring for helsetjenestene

Mange helse- og sosialarbeidere opplever møtet med krigsflyktninger som en utfordring. Øverland opplever stadig henvendelser til psykososialt team og til det regionale ressurssenteret på Sørlandet sykehus, der hun jobber.

– De finner det vanskelig å forstå hva flyktningene har opplevd, på grunn av språkvansker, men også fordi de færreste av dem har erfaring med krig.

- De unngår å stille spørsmål fordi de er redde for å åpne Pandoras boks, altså at flyktningene vil fortelle inngående om traumehistorien, sier Øverland.

Handler om motstandsevne

Men traumene betyr ikke at krigsflyktningene automatisk klarer seg dårlig.

– Blant annet er det mange i det kambodsjanske miljøet på Sørlandet som ser ut til å klare seg bemerkelsesverdig bra, til tross for en svært traumatisk bakgrunn. Disse har dannet bakgrunnen for mitt arbeid, forteller Øverland.

(Illustrasjonsfoto: www.crestock.com)
(Illustrasjonsfoto: www.crestock.com)

Hun har undersøkt de de naturlige mekanismene som hjelper folk etter traumatiske opplevelser, og har fulgt tre grupper overlevende fra Kambodsjas Røde Khmer-regime, to i Norge og én i Kambodsja.

– Jeg ville spørre noen som hadde overlevd - ikke bare fysisk, men også psykisk - hva de trodde hjalp dem underveis, forteller hun.

Intervjuet 30 som klarte seg

Øverland har analysert historiene til 30 kambodsjanske overlevende for å finne ut hvorfor de klarte seg så godt, og hva de støttet seg til. Samtlige hadde blitt utsatt for traumatiske hendelser under Røde Khmer-regimet fra 1975-79, men ser ikke ut til å ha utviklet posttraumatisk stresslidelser som følger av dette.

– Hva er et traume? Det er et sår. Det er påfallende at i forhold til krigsflyktninger er det blitt vanlig å snakke om traumatiserte flyktninger, som om alle krigsflyktninger bærer det såret. Men slik er det ikke, sier hun.

En person som har blitt utsatt for en traumatisk hendelse oppfyller det første kriteriet for en posttraumatisk stresslidelse, ifølge forskeren.

Gwynyth Øverland. (Foto: Christina Thommesen)
Gwynyth Øverland. (Foto: Christina Thommesen)

Men for å få diagnosen, må personen også plages av symptomer som gjenopplevelse, mareritt eller flashback, samt unngåelse av situasjoner som kan minne om det som skjedde. I tillegg må tilstanden, symptomene, ha vart i over en måned.

– Informantene i dette prosjektet har hatt traumatisk erfaring, men påviste ikke symptomer på at de var traumatiserte, eller de hadde klart å takle disse, sier Øverland.

Mestring og motstandskraft

Kambodsjanere som er med i Øverlands studie har alle utvist kvaliteter som ser ut til å ha bidratt til vellykket tilpassing og mestring, til tross for risiko og motstand.

– De har med andre ord vist at de har motstandsressurser i seg som har vært viktig for at de har klart seg så bra, og ikke blitt traumatisert av det de har vært gjennom, sier Øverland.

Disse tilpasningsevnene mener hun er forankret i deres kultur og religion.

– Livsanskuelsen og dydsetikken som de har hatt med seg fra sitt hjemland, ser ut til å ha bidratt til en mestringsevne og en psykologisk motstandskraft, sier hun.

Mestringsevnen hviler på en trygghet av å kunne håndtere kriser. For eksempel forteller kambodsjanerne at de under Røde Khmer-regimet hadde full fokus på å holde seg selv og andre i live og holde oversikt over familien sin.

Da de enten flyktet eller vendte hjemover etter at regimet falt, dreide fokus seg over på religiøse praksiser.

Solidaritet, selvstendighet og religion

Øverlands datamateriale utgjør til sammen 50 000 ord fra intervjuer og deltakende observasjoner. Det er sterke historier, hver av dem knyttet til enkeltindividers skjebne og opplevelse av krigen.

– Underveis så jeg at det var en håndfull ord som dukket opp i flere av fortellingene til de overlevende. For eksempel ord som ‘karma’, ‘å kjempe’, ‘å arbeide hardt’, ‘samhold’ og ‘gode gjerninger’, forteller Øverland.

Hun delte begrepene og temaene fra intervjuene inn i tre grupper: sosial solidaritet, selvstendighet og religion.

– Dette beskriver motstandsressursene til de kambodsjanske krigsflyktningene, sier hun.

Kulturelt betinget

Øverland understreker at funnene hennes ikke nødvendigvis gjelder for alle grupper av flyktninger som har vært utsatt for traumatiske hendelser.

– Grupper og enkeltindivider fra andre land kan ha andre motstandsressurser og livsanskuelser med seg fra sin kultur og religion, som gjør at de klarer seg.

– Det som er viktig er imidlertid at vi som tar imot dem når de kommer hit, er klar over at det finnes slike ressurser i flyktningene selv, og at vi hører på dem og forsøker å la disse ressursene få utspille seg til det beste for den det gjelder, sier forskeren.

Fra lidelse til motstandsevne

Øverland advarer mot å anta at alle krigsflyktninger er traumatiserte. Internasjonale oversikter viser at gjennomsnittlig 15 prosent av overlevende etter potensielt traumatiske hendelser, får varige mén.

– Når man har å gjøre med en krigsflyktning som trenger omsorg, er det både mulig og viktig å flytte fokus fra lidelsen over til motstandsevnen. Da kan man avdekke styrker hos den det gjelder, i stedet for problemer, sier hun.

Når tilliten er etablert, og flyktningen er åpen for å ta i mot hjelp, bør helse- og sosialarbeidere forsøke å få tilgang til vedkommedes egne ressurser: Hvilke egenskaper, tankesett og innstillinger som har gjort at han eller hun har overlevd og kommet så langt som de har.

Dette kan være til stor hjelp både for hjelperen og for flyktningen selv, sier forskeren, og utdyper:

– Du har møtt familien på flyplassen, kjørt dem til sitt nye hjem, vært på Fretex for å handle møbler, vist dem hvordan ting virker – eller du har veiet og målt barna, snakket om næring og vaksinasjon:

– En dag, da tilliten til deg er etablert, når de begynner å tro at du vil dem vel, da sier du for eksempel «Du, om det som skjedde i Baghdad. Du trenger ikke fortelle meg om det, for jeg har lest papirene. Jeg vet hva du har vært gjennom. Hva jeg gjerne vil vite er …»

Øverland mener at det er viktig å anerkjenne de traumatiske hendelsene, men like viktig er det å stille åpne spørsmål som oppmuntrer flyktningen til å fortelle om egen motstandsevne.

- Det kan stilles spørsmål som: ”Det er utrolig at du klarte deg, kan du forklare hvorfor du tror du gjorde det?” Du må åpne for fri refleksjon, være nysgjerrig, men også respektfull, sier forskeren.

Økt bevisstgjøring

Øverland vil bidra til at omsorgen for nyankomne flyktninger blir mer ressursorientert.

Medienes oppslag og politisk fokus på traumatiserte flyktinger, gjør at sosial- og helsearbeidere vektlegger hva flyktningene har opplevd.

– Men det verken styrker eller hjelper ikke flyktningene på vei mot et bedre liv, verken mentalt og fysisk, sier Øverland.

Referanse:

Gwynyth Øverland: Post traumatic survival: a study of Cambodian resilience, doktoravhandling ved Universitetet i Agder 2012.