Hvert år tvinges millioner av mennesker på flukt og må bo i et annet land. Klimaendringer og naturkatastrofer blir en stadig viktigere årsak til denne utviklingen.

Mennesker som tvinges til å flytte på seg som følge av ekstreme klima- og miljøendringer, er i ferd med å bli en egen anerkjent kategori fordrevne. Miljø- eller klimaflyktningene kalles av forskerne for «miljøfordrevne».

Disse menneskenes behov må møtes på tre fronter, ifølge doktorgradsstipendiat Isabel Borges: Både før, under og etter at de blir tvunget til å flykte.

Hun forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) og etterlyser at myndighetene tar helhetlige grep.

Hindre, ikke bare hjelpe i etterkant

– Vi bør konsentrere oss om alle stadier i prosessen, sier Borges.

Med det mener hun at vi ikke kan nøye oss med nødhjelp når flommen, tørken eller jordskjelvet er et faktum, men også ta i bruk kunnskapen vi har om hvordan disse katastrofene kan dempes i omfang, eller unngås.

Ifølge forskeren har vi en tendens til å hjelpe i etterkant, uten å bruke særlig mye energi på å tenke preventivt. 

– Mange av katastrofene og de etterfølgende problemene kunne ha vært unngått og kan i fremtiden unngås eller i det minste reduseres, ved at vi benytter praktiske beskyttelsesmekanismer vi kjenner godt – i alle fall i vestlige land, sier hun. 

For eksempel kan det være snakk om effektiv vanning, trygge og godt konstruerte bygninger og demninger.

Ved å sikre tilværelsen og livsgrunnlaget til folk der de er og ved å ta klimautfordringene på alvor, kan vi i neste omgang gjøre antall miljøfordrevne til en håndterbar størrelse, mener forskeren.

• Les også: Klimaflyktninger rammes hardt av uklare lover

– Faller mellom flere juridiske stoler

Hvordan kan så jussen hjelpe de som er drevet på flukt som følge av klimaendringer? 

Borges påpeker at det finnes beskyttelsesmekanismer i internasjonale lover og overenskomster. 

– Men vi kan også hevde at de vi kaller miljøfordrevne, faller mellom flere ulike juridiske stoler, sier hun og utdyper:

– FNs Flyktningekonvensjon stammer fra en epoke hvor det å være flyktning – på flukt – skyldtes politiske, religiøse eller etniske forhold. Flom, tørke, sviktende matforsyning og overbefolkning kan alle være faktorer som driver folk på flukt. Men så lenge Flyktningekonvensjonen er den eneste rettesnoren av noe omfang, oppstår det stadig vekk vanskeligheter, ikke minst når flyktningene skal returneres til hjemlandet. Hvem vil egentlig gi asyl til en miljøflyktning?

Urfolk er under sterkt press

Formelt har miljøflyktninger få eller ingen rettigheter når de søker om opphold i tredjeland. Dermed oppstår det ifølge Borges et juridisk hull som igjen får konsekvenser for de fordrevnes menneskerettigheter i vid forstand.

Menneskerettighetene står helt sentralt i Borges’ avhandling. Hun understreker hvilke begrensninger som ligger i rettighetsapparatet for disse nye miljødrevne flyktningene.

Blant annet peker hun på hvordan urfolk er sårbare for miljøforandringer og hvordan deres rettigheter kommer under press når grunnleggende livsvilkår endres som følge av klima- og miljøendringer.

• Les også: – Klimaendringer var med på å antenne krigen i Syria

Forebygge og oppdatere lovverk

Isabel Borges konkluderer altså med at vi må møte utfordringen på tre fronter: Før, under og etter at fordrivelsen er et faktum.

Før, ved å forebygge potensielle naturskader, under ved aktiv beredskap og etter ved å oppdatere lover og konvensjoner slik at også de er godt rustet når fremtidens miljøfordrevne skal bygge nye tilværelser.

Referanse: 

Isabel Borges. Avhandlingen –International Law and Evironmental Displacement: Towards a New Human Rights-based Protection Paradigm, doktorgradsavhandling, UiO, august 2016. Sammendrag.