Betong består av cirka 70 prosent sand og stein, kalt tilslag, og cirka 30 prosent sementpasta. Det er bindemiddel bestående av sement, ulike tilsetningsmaterialer og vann.
Såkalte alkalireaksjoner er skader forårsaket av en langsom reaksjon mellom alkalireaktive bergarter og bestanddeler i sementpastaen. Disse bergartene inneholder mineralet kvarts i en form som kan føre til slike skader.
Hvis mengden av slike bergarter i betong blir høy nok, kan det føre til skader.
Forskning siden 1990
Alkalireaksjoner i betong vil koste samfunnet mange milliarder
kroner på grunn av redusert levetid og behov for omfattende rehabilitering. I
alle fall om vi ikke gjør noe.
Det meste av betong i bruer, dammer, kraftverk og fundamenter for kraftledninger ble nemlig bygget før 1990. Dette var året da forskningen på alkalireaksjoner startet
opp ved Sintef og NTNU.
– Forskningen ga relativt raskt et
faglig grunnlag for å etablere prøvingsmetoder og regelverk i Norge for å unngå
alkalireaksjoner i nye konstruksjoner, forteller seniorforsker Jan Lindgård i
Sintef.
Lindgård
har forsket på betong siden 1990.
Han framhever samarbeid
med andre internasjonalt ledende fagmiljøer og NTNU som en suksessfaktor.
–
Den samlede faglige innsatsen har gjort oss i stand til å bygge mer
bærekraftige betongkonstruksjoner med stadig lengre levetid. Det både sparer
samfunnet for mange milliarder kroner og reduserer CO2-utslipp.
Ønsker bruk av lokale ressurser
Forskningen
i Norge har hovedsakelig handlet om hvordan man skal bygge bestandige og
bærekraftige konstruksjoner av betong med minimal risiko for utvikling av
alkalireaksjoner.
Man fant tidlig ut at
alkalireaktive tilslag finnes i store deler av landet. Derfor
har forskerne hatt to hovedprioriteringer:
Den ene er å utvikle bindemidler eller sementtyper som skal forhindre utvikling av alkalireaksjoner.
Den
andre er å utvikle pålitelige prøvingsmetoder. Det er for å dokumentere langtids bestandighet
for betonger med alkalireaktive tilslag og disse bindemidlene.
– Dermed kan man bruke lokal stein og sand i betongen og spare dyr og forurensende transport,
forklarer Lindgård.
Disse er også mer miljøvennlige.
Det er fordi en stadig større andel av det som kalles sementklinker erstattes med andre tilsetningsmaterialer. Sementklinker er små, harde kuler som dannes ved oppvarming av kalkstein. De bidrar til CO2-utslipp under produksjonen.
Vulkansk aske fra Island
Annonse
I snart 30 år har Heidelberg
Materials og flere andre sementprodusenter benyttet flygeaske som erstatning for sementklinker. Dette er et restprodukt fra kullfyrte kraftverk.
Men dette må snart
byttes ut med nye materialer. Grunnen er at kullfyrte kraftverk er i ferd
med å fases ut.
Ifølge senior prosjektleder Børge
Johannes Wigum fra Heidelberg Materials er vulkansk aske fra Island et svært lovende nytt materiale.
– Dette naturlige materialet har
tilnærmet tilsvarende egenskaper som flyveaske når det er blandet i sement. Blant
annet forhindrer det skadelige alkalireaksjoner, forteller han.
– Til tross for at materialet må
tørkes og finmales, har det et veldig lavt CO2-fotavtrykk
sammenlignet med sement. Iblanding av rundt 20 prosent vil dermed forbedre
sementens klimaregnskap betydelig.
Har forbedret prøvingsmetodene
Når
man skal bygge en ny betongkonstruksjon med levetid på 100 år, er man helt avhengig av å ha metoder for funksjonsprøving som er pålitelige. Det kan for eksempel være bygging av en bro.
I løpet av de siste 25 årene har Jan
Lindgård gjennom flere større forskningsprosjekter vært opptatt av å
videreutvikle og forbedre slike metoder.
– Når vi skal dokumentere
egnetheten til nye tilsetningsmaterialer, er det helt essensielt å forstå
skademekanismene. Videre må vi forstå hvordan ulike materialer oppfører seg ved ulike prøvingsmetodene i laboratoriet, forklarer han.
Utfordringer for norske
eksportører av tilslag
Fremdeles
har vi et nasjonalt regelverk for alkalireaksjoner. De fleste
andre betongområder følger et europeisk regelverk.
– Vårt system er forutsigbart og
fleksibelt for produsentene av tilslag, sement og betong. Siden systemet ble
etablert midt på 1990-tallet, har det vært i stadig utvikling for å øke
påliteligheten etter hvert som forskningen har gitt ny kunnskap, sier Lindgård.
Annonse
Siden det er nasjonale regler som
gjelder, benytter ulike europeiske land ulike prøvingsmetoder og kriterier for aksept ved import av tilslag. Norge er storeksportør av tilslag til
Europa. De opplever ofte at et manglende felles regelverk gir uforutsigbarhet.
– Et betongtilslag kan være
godkjent som ikke-alkalireaktivt i Norge. Likevel risikerer det å bli klassifisert som
alkalireaktivt for eksempel ved import i Tyskland og vice versa, forklarer
Lindgård.
Norske forskere og andre aktører i
betongbransjen har derfor jobbet aktivt internasjonalt de siste 25 årene. Målet
er å utvikle pålitelige, felles internasjonale prøvingsmetoder.
Mange
tusen konstruksjoner vil utvikle skader
I Norge har vi rundt 12.000 betongbroer,
flere tusen betongdammer og mange hundre tusen betongfundamenter til
hovedstrømledningene. Det meste ble bygget før vi ble oppmerksomme på at
alkalireaksjoner er noe som angår oss i Norge.
Hvis
man forsiktig anslår at cirka 30 prosent av disse konstruksjonene har en
betongsammensetning som kan føre til alkalireaksjoner, betyr det at mange tusen
konstruksjoner vil utvikle skader over tid.
Om man klarer å forlenge levetiden til
disse med noen få år, vil det bety milliarder spart.
Potensialet er imidlertid en
betydelig større forlengelse av levetiden.
–
Et godt estimat er at et effektivt rehabiliteringstiltak som kan forlenge
levetiden med cirka 30 år, bare vil medføre en kostnad og et CO2-utslipp
på 5–10 prosent i forhold til alternativet med riving og nybygging, sier
Lindgård.
Med
bakgrunn i dette har ekspertene de senere årene også sett på hvordan man skal
håndtere eksisterende konstruksjoner som er utsatt for alkalireaksjoner.
Dette
gjelder både analysemetoder i laboratoriet og beregningsmetodikk. Det finnes ikke et regelverk i dag for hvordan man skal beregne en konstruksjon med
alkalireaksjoner.
Samarbeider med Statens vegvesen
Annonse
Forskerne ser også på hvordan man kan gjøre kompliserte tiltak for vedlikehold og reparasjon.
Forskere ved Statens
vegvesen har sammen med kolleger ved NTNU og Sintef sett nærmere på dette. De ser nå blant annet på alkalireaksjoner i bruer.
Sjefingeniør Bård M. Pedersen fra Statens vegvesen understreker viktigheten av dette forskningsarbeidet.
–
Prosjektet vil bidra til sikrere kunnskap om hvordan denne skademekanismen
påvirker lastsituasjon og bæreevne. Dette vil kunne gjøre oss bedre rustet til
å bevare de cirka 12.000 betongbruene i det norske vegnettet lengst mulig, sier
han.
Viktig forskning gjenstår
For
å unngå å bygge nye betongkonstruksjoner som kan utvikle skader undersøker forskere nå om tilslaget også kan bidra med alkalier til betongen. Det kan øke risikoen
for framtidige skader. De ser også på hvordan man kan ta hensyn til dette i regelverket.
Derfor
er det fortsatt et stort behov for videre støtte fra Forskningsrådet, større
byggherrer og viktige samarbeidspartnere i betongbransjen, ifølge Lindgård.
–
På sikt vil dette være vel anvendte midler. Det vil gi store samfunnsøkonomiske
gevinster i form av mer bærekraftige og bestandige nye betongkonstruksjoner. Det vil også gi forlenget levetid for eksisterende konstruksjoner, sier han.
– Og når levetiden til konstruksjonene øker, gir det i tillegg
et viktig bidrag til reduksjon av klimagassutslipp.
Dette er alkalireaksjoner
Betong består av cirka 70 volumprosent tilslag (sand og stein) og cirka 30 volumprosent sementpasta (bindemiddel bestående av sement, ulike tilsetningsmaterialer og vann). Skademekanismen alkalireaksjoner er forårsaket av en langsom reaksjon (kjemisk-fysisk prosess) mellom alkalireaktive bergarter (bergarter som inneholder mineralet kvarts i en form som kan føre til alkalireaksjoner) og bestanddeler i sementpastaen, hvor pH tradisjonelt har vært veldig høy (> 13,5).
Hvis mengden av alkalireaktive bergarter i et betongtilslag blir tilstrekkelig høy (> 10-20 prosent) kan det føre til skadelige alkalireaksjoner.
Det utvikles over flere tiår en «sprengende» alkali-silika-gel inne i de alkalireaktive tilslagskornene. Dette gir et «indre trykk» i betongen, slik at betongen ekspanderer og etter hvert sprekker opp, ofte i et karakteristisk rissmønster.
Dette er skjemmende visuelt, det reduserer materialegenskapene til betongen (spesielt strekkfastheten og E-modulen) og fører til tilleggsbelastninger på konstruksjonene. Det kan gi redusert bæreevne blant annet av brukonstruksjoner og over tid redusere levetiden betydelig. Rissene kan også føre til at andre skademekanismer får større «fotfeste» og forverrer skadebildet. Dette gjelder hovedsakelig frostnedbryting, men også armeringskorrosjon.