Bevaring av biologisk mangfold har de siste tiårene fått økende oppmerksomhet globalt, men kan også komme i konflikt med menneskelige interesser. Rovdyrdebatten i Norge er et eksempel på dette.

Norske rovdyr forårsaker likevel små skader sammenlignet med indiske. Her står leoparder, tigre, løver, ulver og bjørner for tap av flere hundre menneskeliv i året, i tillegg til store mengder husdyr.

I India har all jakt vært forbudt siden 1972, og er dermed uaktuelt som forvaltningsredskap, mens i Norge tas rovdyr ut for å holde bestandene nede på et minimum.

Likehetstrekk

Både når det gjelder skadeomfang og håndtering av rovdyr er det mange forskjeller mellom India og Norge.

Likevel mener likevel Ketil Skogen, sosiolog ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), å finne likhetstrekk når det gjelder rovdyrkonflikter i de to landene.

Skogen har i mange år forsket på rovdyrkonflikter i Norge. Som del av et større forskningsprosjekt har han nå sammen med indiske kolleger sammenlignet norske konflikter med tilsvarende konflikter i India.

Landskap og bruk

Verken i Norge eller India oppholder rovdyr seg utelukkende i vernede områder men ferdes i landskap som brukes på ulike måter.

– Hvordan mennesker oppfatter landskapet omkring seg er nært knyttet til hverdagslige aktiviteter de utfører i nettopp disse landskapene. Det kan være aktiviteter som skogbruk, beiting av husdyr, jakt eller annet friluftsliv, sier Skogen.

Motstridende forståelser av bestemte landskap kan være noe av forklaringen på en del rovdyrkonflikter. Skogen viser til eksempler både fra Norge og i India.

Ulvemotstand i Østerdalen

Ulvemotstandere Skogen har intervjuet i ulveområdene i Norge beskriver ulven i samme ordelag som en naturverner eller en biolog ville ha gjort.

– Ulven karakteriseres av begge gruppene som et sosialt, intelligent og fascinerende dyr, tilhørende ”den ville natur”, forteller han.

Ulveforkjemperne og ulvemotstanderne har derimot ulike forståelser av områdene hvor ulven holder til. Det får konsekvenser for om de mener ulven hører til der eller ikke.

– Ulvemotstanderne er folk som ofte har røtter i tradisjonell utmarksbruk, ifølge Skogen. De oppfatter sine omgivelser som noe annet enn villmark.

Landskapene rundt dem er skapt gjennom en kontinuerlig samhandling mellom natur og menneske, gjennom kultivering, beite og skjøtsel i mange generasjoner. Det er dette som ligger i ordet ”utmark”.

– Her hører ikke ulven hjemme lenger, mener flere bygdefolk. Den er en inntrenger, og mange mener ulven har blitt satt ut i hemmelighet av myndighetene, sier Skogen.

Fra gjensidighet til kaos

I tillegg til at den tar beitedyr, hunder og jaktvilt, blir ulven i Østerdalen et symbol på hvordan områder endres fra produksjonslandskap til verneområder.

Denne endringen oppleves som truende for tradisjonelle økonomiske aktiviteter på bygdene, og dermed for hele bygdesamfunnet og bygdekulturen, dette i en tid med stor fraflytting og gjengroing av jordbruksområder.

– Det som for mange oppfattes som vern av verdifull natur, blir av en del bygdefolk oppfattet som overgang til en kaotisk tilstand, med opphør av gjensidigheten mellom mennesker og natur, sier Skogen.

Tigre og hellige bøfler

Rovdyrskepsis finnes også blant Toda-folket i Nilgiri-fjellene i Sør-India. Den indiske sosiologen Siddharta Krishnan har undersøkt Toda-folkets holdninger til tigre som en del av samarbeidsprosjektet.

Ifølge Krishnan hevder Toda-folket at bøflene deres rammes av tigerangrep oftere enn det de gjorde tidligere.

– På lik linje med ulvemotstanderne i Østerdalen, ligger mye av forklaringen på Toda-folkets mistro til tigrene i deres landskapsforståelse, påpeker Skogen.

For Toda-folket er gresslettene hvor de lar bøflene sine beite både et produksjonslandskap og et hellig landskap. Tradisjonelt har bøffelhold hatt en sentral betydning både økonomisk og kulturelt for denne gruppen.

Bøflene har fortsatt en vesentlig kulturell og religiøs betydning i dag, selv om jordbruk og lønnsarbeid er blitt de viktigste inntektskildene.

Siden midt i forrige århundre har myndighetene plantet eukalyptusskog i disse områdene. Planting av skog på gresslettene oppleves av Toda-folket som truende for deres levemåte.

Skogområdene fungerer også som gjemmesteder for store kattedyr, og legger forholdene til rette for et økende nærvær av tigre.

Halvville rovdyr i kunstig villmark

Tigrene som lusker rundt i dag oppfører seg annerledes enn de tigrene som oppholdt seg i området tidligere, mener Toda-folket. Før holdt tigrene seg unna mennesker, de angrep sjelden bøfler, men angrepene var som regel dødelige.

I dag oppholder de seg oftere i nærheten av der folk bor, de angriper oftere og sammenlignet med tidligere er det flere bøfler som slipper unna etter angrep. Ingen vill tiger med respekt for seg selv ville latt byttet slippe unna, hevdes det.

På grunn av den ”unaturlige” oppførselen til tigrene spekulerer mange på om de har blitt sluppet løs fra dyreparker.

– Disse historiene ligner mye på de norske historiene om hemmelig utsetting av ulv, sier Skogen.

Den introduserte eukalyptusskogen representerer for Toda-folket en kunstig endring til en forvillet tilstand, hvor det vanker ”halvville” tigre. Likheten med eksemplet fra Østerdalen, hvor ulvene oppfattes som opprettelse av en kunstig villmark, er slående.

– I begge tilfellene er det snakk om landskapsendringer som oppfattes som truende for de involverte, og rovdyrene blir konkrete symboler på et større, mer diffust problem, avslutter Skogen.

Lenke:

Prosjekt: Wildlife-human interactions: From conflict to coexistence in sustainable landscapes