Begreper som «fake news» og «alternative facts» har fått mye oppmerksomhet de siste årene. I mange kretser har forskning dårlige kår.
– Vi ønsket spesielt å kartlegge hvordan tilliten til rovviltforskningen var i samfunnet siden vi ofte opplever utsagn som tilsier at forskernes resultater blir mistrodd, forteller forsker Magnus Barmoen på Høgskolen i Innlandet.
Nå har Barmoen fått publisert en vitenskapelig artikkel om resultatene i det vitenskapelige tidsskriftet European Journal of Wildlife Research.
– Vår forskning indikerer at tillit til rovviltforskning og holdninger til rovdyr går litt hånd i hånd, sier Magnus Barmoen.(Foto: Privat)
Alder, dårlige erfaringer og utdanningsnivå
Med hjelp fra Norstat ble det gjennomført en spørreundersøkelse der fem tilfeldige personer i 422 kommuner deltok. Totalt 2110 personer svarte på en rekke spørsmål og tolket forskjellige utsagn.
Da dataene tikket inn, var hovedkonklusjonene krystallklare.
– Vi fant lavere tillit til rovdyrforskning sammenlignet med annen forskning, for eksempel innen medisin. Mens omtrent 80 prosent var enige eller svært enige i uttalelsene om å ha tillit til medisinsk vitenskap, var tallet bare 58 prosent for vår forskning, forteller stipendiaten.
Undersøkelsen viser at rovdyrforskning også havner lavere enn klimaforskning, som i utgangspunktet scorer relativt lavt på tillit.
Noen er mer skeptiske
Undersøkelsen forteller også noe om hvem som ikke stoler på denne forskningen.
– Generelt fant vi lavest tillit til forskning på store rovdyr blant eldre menn, folk med lavere utdanningsnivå, de som har mistet dyr til rovdyr, blant noen jegere og blant de som er redde for rovdyr, sier Barmoen.
På samme vis som holdninger til rovdyr er mest negativ hos de som føler seg negativt påvirket av rovdyr, så virker tillit til rovviltforskning å følge samme mønster.
– Vår forskning indikerer at tillit til rovviltforskning og holdninger til rovdyr går litt hånd i hånd.
Tror på det man har opplevd
Det er ikke så mange som har forsket på hva slags tillit vi har til rovdyrforskningen før. Dette selv om rovdyr er assosiert med både konflikter, splittelse og sterke følelser over hele verden.
Nå er det altså gjort.
De har ikke forsket på hvorfor rovdyrforskning havner så langt ned på lista, men Magnus Barmoen har likevel noen teorier om hva grunnen til dette kan være.
– Det er noe som kalles motivert resonnering eller tenking. Mennesker har mer tillit til informasjon som passer oss og vårt verdensbilde, forteller Barmoen.
Annonse
Dette er for eksempel med på å forklare hvorfor så mange som er avhengig av olje og gass også er negative til mye klimaforskning.
– Kunnskap er så mangt, og personlig erfaring kan nok for noen være en mer pålitelig kilde enn rovviltforskningen, tror Barmoen.
Han tror også at konfliktene de opplever rundt ulven, ikke nødvendigvis handler om ulven som art, men at den sees på som et symbol på at storsamfunnet overkjører lokalsamfunnene.
– Det kan godt hende at ulveforskerne oppfattes som en elite som står ansvarlige for den ulvepolitikken vi har, selv om forskerne verken har noen politisk rolle eller forvaltningsrolle.
Merking av hannulv fra Osdalsreviret.(Foto: SNO)
Må ut til folk
Magnus Barmoen kommer selv fra gård. Han har studert naturforvaltning og har alltid hatt interesse for rovdyr og hva folk tenker om dem.
Han har dermed også meninger om hvordan man kan øke tilliten til fagfeltet han selv er en del av.
– Jeg tror det aldri kan bli informert nok og være nok tydelighet rundt avklaring av roller. Det er trolig vanskelig å skille mellom rovviltforskere og rovviltforvaltere. Man kan være uenig i forvaltningen eller i rovviltpolitikken, men vi håper jo ikke at folk er uenig i forskningen vår.
Han tror det også kan være lurt å komme folk i møte når det gjelder det de selv har opplevd. Annen kunnskap, slik som personlige erfaringer, må også bli hørt, slik at man ikke føler at én informasjonskilde trumfer alt.
– Vi forskere må fortsette å være synlige og tydelige i vår formidling. Vi kan sikkert i enda større grad invitere folk med inn i forskningen vår. Det er nok viktig at vi fortsetter å la folk få delta i feltarbeid og se hvordan vi jobber, i tillegg til å skape felles arenaer for å møtes, sier Magnus Barmoen.
