Nina kjenner hun blir døsig, ser konturene av de to legene som står ved sengen, forsvinne. Hun vet de skal sage opp ribbeina og la en pacemaker ta over jobben til hjertet hennes.

Legene vil ta ut hjertet og forsøke å reparere en skadet hjerteklaff. Får de ikke reparert den, må den byttes ut – enten med en klaff av metall eller fra kalv eller gris.

Ingen kur, kun kirurgi

Arsenii Zabirnyk startet tidlig på veien til å bli forsker. Som tenåring i Ukrania var han opptatt av biologi. Etterhvert ble det celleforskning.

Zabirnyks ekspertise på stamceller og avanserte teknikker gjorde at han ble lagt merke til. Slik kom han i kontakt med et norsk forskningsmiljø ved Universitetet i Oslo. I dag forsker han på en ny metode for behandling av forkalket aortaklaff i hjertet.

– Det finnes i dag ingen kur eller behandling for å stanse slik forkalkning, kun kirurgi og ny hjerteklaff, forklarer Zabirnyk.

Livstruende og komplisert

Forsnevring av hjerteklaffen kan føre til at den ikke fungerer som den skal. Tilstanden heter aortastenose og kan bli alvorlig. For noen kan den bli livstruende med bare to års overlevelse, dersom ikke klaffen skiftes ut med kirurgisk inngrep.

Dette inngrepet er ikke ukomplisert, og ventelistene for operasjon er lange. I Norge står det til enhver tid rundt 5000 mennesker i kø for å få skiftet aortaklaff, de fleste er eldre. For denne pasientgruppen vil en ny klaff, vanligvis fra gris, anbefales. Problemet med denne, er at det vil oppstå ny forkalkning i løpet av 10-15 år. Dersom pasienten er over 70 år, er ikke dette et stort problem.

– Men også unge kan få forkalkning av denne typen, men hos dem skjer det raskere, og klaffen vil måtte byttes igjen, så da vil en mekanisk klaff være bedre, forklarer Zabirnyk.

– Ulempen er at de da må gå på blodfortynnende medisin resten av livet, noe som vil gi redusert livskvalitet.

Synlig minne

Se, her er arret. Nina Hanssen løfter opp treningstrøya og viser frem beviset på at hun for ett år siden lå på operasjonsbordet og svevde mellom liv og død. Hun tenkte at dette var uvirkelig; at hun skulle ha et sykt hjerte – hun, trebarnsmoren og journalisten som løper maraton, skriver bøker og artikler og holder foredrag om trening, politikk og positiv psykologi.

– Vet du, jeg tenkte ikke så mye på at det kunne gå gærent. Jeg tenkte mer på barneboken om plastforsøpling jeg skulle gi ut, og alt det andre jeg skulle gjøre, bare dette var over. Det gjelder jo å fokusere på noe positivt og meningsfylt – noe som er større enn deg selv.

Kalv, gris eller metall?

Det ble verken kalv, gris eller metall de skulle sette inn i kroppen hennes. Legene greide å utføre avansert reparasjonsarbeid, og Nina fikk bevare sin egen hjerteklaff. At alt hadde gått bra, forsto hun, da hun - halvt i narkoserus, våknet og så den eldste sønnen sin Joakim.

At det var noe i veien med hjertet hennes har Nina ingen anelse om, når hun høsten før operasjonen får noen migrenelignende hodesmerter og kjenner seg merkelig svimmel. Dagen etter får hun det samme, og kollegene blir så bekymret at de beordrer Nina til å komme seg på legevakten. Der forstår legene at noe er galt, og hun blir sendt til Akershus universitetssykehus (Ahus) i hjemkommunen Lørenskog.

– Der ble jeg undersøkt, og de fant en bilyd på hjertet, forteller Nina. – Men de sa det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg trente så mye – det var nok bare det.

Nina blir sendt hjem fra sykehuset med beskjed om å komme tilbake til neste år til en sjekk.

Maraton med åpen hjerteklaff

– Så da var det tilbake til hverdagen, og trening til maraton i Athen, forteller Nina. Det regnes som et av verdens tøffeste maraton.

Hun trente og trente, men fikk liksom ingen progresjon. Gutta hennes påpekte at hun pustet og peste så fælt når hun gikk opp trappene hjemme. Et sted langt bak i hjernen ante hun at noe ikke var helt på stell.

– Men jeg dro til Athen, forteller Nina. Det hun ikke vet, der hun løper de 42 kilometerne oppover fra Thessaloniki, er at hjerteklaffen står nesten helt åpen. Hun kunne ha dødd.

Det gikk sakte, men Nina gjennomfører løpet.

Sage opp ribbeina?

Så følger en periode der hun tenker hun må trene mer og komme seg i bedre form. Hun er i full jobb, og er sosial og aktiv som vanlig. Men formen er dårlig. Skikkelig dårlig. februar 2019 drar hun tilbake til Ahus.

Hun går jo rundt med en klaff som lekker. Oksygenforsyningen svikter. Pusten blir stadig tyngre. Å trene er uaktuelt, sier legene.

Der ser de nemlig hva som er feil, at hjerteklaffen er åpen, og må repareres eller skiftes ut hvis Nina skal overleve.

– Da jeg forsto at ribbeina måtte sages opp og brystkassen åpnes helt, fikk jeg panikk. Jeg så for meg den rustne sagen til faren min. Nina smiler. Hun kan det nå. Operasjonen er fortid.

Arv, livsstil eller uflaks?

Ninas ødelagte hjerteklaff er mitralklaffen. Det er en bindevevsklaff mellom venstre forkammer og venstre hjertekammer. Den er én av fire hjerteklaffer som åpner og lukker seg i et presist samspill for å sikre at blodet beveges i riktig retning.

Men hvorfor endte Nina Hanssen – en frisk 52-åring – opp med åpen hjerteklaff? Handler det om arv? Livsstil? Uflaks?

Hvorfor klaffen var blitt ødelagt og hadde begynt å lekke, er det ingen sikre svar på. Men slike lekkasjer kan bli til alvorlig hjertesvikt.

At det har vært mye hjertesykdom i familien hennes kan ha betydning. Kan hun ha trent kroppen for hardt?

– Vet du, jeg tenker ikke så mye på det. Jeg har vært heldig og nå lever jeg som før.

Mange med forkalkning av hjerteklaffen merker lite til det før det blir så alvorlig at klaffen må skiftes ut.

For å kunne få behandling mot forkalkning, må det oppdages før det er for sent.

Sammenligner hjerteklaffer

Men hvordan og hvorfor oppstår forkalkningen? Dette har ingen noe godt svar på. Ikke ennå.

Etter å ha jobbet med dette i fire år, har Arsenii Zabirnyk håp om å nærme seg en forklaring. På laboratoriet i ved Universitetet i Oslo, har han dyrket frem cellekulturer og vevsmateriale.

– Vi er en av de få forskningsgruppene i verden, som har tilgang på menneskelig materiale, sier Zabirnyk. De har nemlig fått muligheten til å studere forkalkete hjerteklaffer fra pasienter som har fått operert inn en ny, og friske klaffer fra transplantasjoner.

– Ved å sammenligne celler fra friske klaffer med forkalkete klaffer vil vi kunne få kunnskap om hva det er som skjer ved forkalkning, og hva som skal til for å stanse den.

– Når forkalkningen først har skjedd kan du ikke reversere den, men det vi håper er å finne noe som kan stoppe prosessen. Foreløpig er det musemodeller han bruker i jakten på behandling.

– Målet er å kunne starte med kliniske forsøk og prøve ut medisin på mennesker om 4-5 år, sier Zabirnyk.

Heldig og takknemlig

Nina Hanssen slapp å få kunstig hjerteklaff, hun slapp å gå på medisiner, og hjertet slår og pumper som det skal.

- Jeg er veldig takknemlig og glad for at alt gikk så bra. Og til alle damer og menn der ute; sjekk hjertet oftere. Og har du plager, ikke alltid tenk «det er bare psykisk».

Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalforeningen for folkehelsen

Nasjonalforeningen for folkehelsen er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Nasjonalforeningen for folkehelsen?

• 

  Hvorfor får mange demens etter hjerneslag?

• 

  De fleste hjerneslag kan forebygges

• 

  For noen går demensutviklingen raskere enn hos andre

• 

  Demens: Har diagnosene gått ut på dato?

• 

  Forskningsdata er ødelagt for alltid etter covid-19

• 

  Hva skjer med kroppen etter covid-19?

Les flere saker fra Nasjonalforeningen for folkehelsen her.