Først i 1863 ble nemlig en metode til å bryte krypteringer av dette slaget offentlig kjent. Det betyr ikke at slike metoder ikke var kjent for kryptanalytikere lenge før, men kan Casanova ha vært blant dem som kjente til metodene?

Tusenkunstneren Casanova

I dag er Giacomo Casanova (1725-98) mest kjent som en notorisk kvinneforfører som fløy fra seng til seng og fra skandale til skandale. Men italieneren var også svært belest og språkmektig. Blant annet livnærte han seg som lege, lotteriagent, lærd, teatermusiker, sekretær for en av kardinalene i Rom, spion, finansmann, silkefabrikant og spiritist.

Mesteparten av det vi vet om Casanovas innholdsrike liv har vi fra ham selv, ettersom han skrev en selvbiografi på intet mindre enn 12 bind.

Fikk alkymistisk manuskript

En episode Casanova skriver om er fra sitt liv i Paris i 1757, da han kom over et kryptert, alkymistisk manuskript som han klarte å dekryptere. Han hadde fått det av den meget rike enken Madame d’Urfé.

Madame hadde sans for det okkulte og hun søkte De vises sten, en metode eller en forløsende ingrediens for transsubstansiell overføring av vanlige metaller til gull. Hun var blitt kjent med en fremgangsmåte som hun hadde skrevet ned.

Manuskriptet var hennes dyreste hemmelighet, men hun ga det til Casanova fordi hun var sikker på at han ikke ville klare å dekryptere det. Hun tok feil. Casanova dekrypterte hele manuskriptet og for å imponere den rike damen løy han om at en ånd hadde åpenbart nøkkelordet for ham. “Den dagen ble jeg herre over hennes sjel, og jeg misbrukte min makt”, avslører Casanova i sine memoarer.

Kryptering på 1700-tallet

Professor ved Institutt for matematikk og statistikk ved Universitetet i Tromsø, Ben Johnsen, har analysert teksten hvor Casanova forteller om dekrypteringen for å finne ut hvordan det hele kan ha gått til.

Han mener det er tre sider å nærme oss temaet fra:

• Hva vet vi om den generelle kryptologiske kunnskap på midten av 1700-tallet og hvilke kryptosystemer var vanlige?
• Hva vet vi i dag om hvilke kryptoanalytiske metoder man kan benytte seg av for å dekryptere kryptosystemer som den gang var vanlige?
• Hva vet vi om hva Casanova ellers visste om kryptering og kryptoanalyse?

Veien til nøkkelordet

Ben Johnsen kommer fram til at Madame d’Urfé ikke var noen ekspert på kryptologi og har derfor sannsynligvis brukt “Vigenère-chifferet” som i særklasse var det mest populære blant amatører. Alt i Casanovas beskrivelser er i overensstemmelse med dette.

Manuskriptets alkymistiske karakter var kjent, og det kan ha hjulpet Casanova til å gjette på ord i klarteksten (teksten bak krypteringen). Manuskriptet var heller ikke stort, men bestod trolig av mer enn et ark. Antagelig har han hatt minst 1 000 krypterte teksttegn å jobbe ut i fra.

Ifølge Casanova stammet ikke nøkkelordet fra noe språk, selv om det var greit å uttale. Å gjette nøkkelordet utifra meningsinnhold ble da umulig. Johnsen påpeker også at Madame oppbevarte nøkkelordet i minnet, derfor måtte ordet være lett å huske og å uttale. Trolig har det vært et ord med vekslende konsonanter og vokaler, noe som gjorde det til et nokså “normalt” ord selv om det manglet semantisk mening. Da Casanova la kabalen, manipulerte han først frem konsonantene og deretter vokalene.

En stor bedrift

Hva visste Casanova om kryptologi? Casanova omtaler bare chiffrering (kryptering) en gang til i sine memoarer, men i statsarkivet i Praha finnes en gjenpart av et par chiffrerte brev fra Casanova til en ukjent mottaker.

Moderne kryptologi oppstod i Pavestaten med sentrum i Roma og de Nord-italienske bystatene etter renessansen. Casanova, som var fra Venezia, hadde vært ansatt som sekretær både for biskop Acquaviva i Roma og ved den venetianske ambassade i Wien. I tillegg jobbet han en tid som hemmelig agent.

Ben Johnsen mener Casanovas dechiffrering var en stor bedrift, og at oppgaven var for stor til at man kunne løse den uten en systematisk metode. Det er derfor ikke usannsynlig at italieneren hadde en metode for å dekryptere manuskriptet, konkluderer Johnsen. Selv 108 år før metoden ble allment kjent.

Hemmeligheter på internett

Hemmelig skrift (kryptografi) har vært i bruk i minst 2 000 år for å hindre uvedkommende i å lese sensitive dokumenter. Hemmelige koder har vært brukt i krig, diplomati, spionasje og intriger, men også av enkeltpersoner som har følt behov for å skjerme sitt privatliv.

I dag brukes kryptografiske teknikker ofte, selv om vi ikke merker det. Blant annet brukes de for å sikre pengeoverføringer mellom banker eller overføring av resepter til apotek. Også mobiltelefonnettet er kryptert, slik at ikke våre samtaler skal kunne høres av andre.

Med Internett og e-mail er også bruken av kryptografiske metoder i sivil sektor økende, skriver Ben Johnsen i boka “Kryptografi - den hemmelige skriften. Kryptografiens kulturhistorie fra år 0 til 2001”. På nettet finnes det også sider hvor man kan laste ned krypteringssystemer.

Krypteringstelefon

I boka stiller Johnsen også spørsmål ved påstanden om terroristene bak terrorangrepet i USA 11. september kan ha unndratt seg oppmerksomhet før angrepet ved å kryptere kommunikasjonene sine.

- Det er i alle fall klart at kriminelle også kan benytte måter å kryptere kommunikasjonene sine på. En velkjent metode, blant annet beskrevet i krimlitteraturen, er å stjele andres mobiltelefoner for å hindre at man selv blir avlyttet. Det finnes også egne krypteringstelefoner, men de er nok mest brukt av politiet og etterretning, sier professor Ben Johnsen.

I Johnsens bok kan man for øvrig lese mer detaljert om Casanovas dekryptering av Madame d’Urfés manuskript. Andre kilder: “Casanovas siste erobring”, Einar O. Risa, Tiden pocket, 2004.

ORD OG UTTRYKK VED KRYPTOANALYSE:

Kryptering: Å forvrenge en melding.
Råtekst: Den opprinnelige teksten som må bearbeides slik at den passer inn i det krypteringssystemet som skal brukes. For eksempel ved å fjerne mellomrom eller skilletegn.
Klartekst: Tekst som er tilrettelagt for kryptering. Denne deles så opp i:
Meldinger: En streng av symboler av fast, minste lengde organisert slik at den kan krypteres.
Kryptoteksten: En forvrengt melding.
Nøkkel: Den hemmelige kunnskapen sender og rette mottaker deler og som gjør det mulige for rette vedkommende å tyde meldinga.
Dekryptering: Å gjenvinne meldinga ved hjelp av nøkkelen.
Kryptoanalyse: Å kunne kunsten å rekonstruere meldinga eller nøkkelen, uten å kjenne nøkkelen på forhånd.
Chiffrering: Kryptering.
Dechiffrering: Dekryptering.