Den 12. juni oppnevnte Norges forskningsråd 13 sentre for fremragende forskning (SFF). Elitetenkningen skulle dermed være satt i forsetet. Ved en bevilgning på til sammen 140 millioner kroner årlig - i ti år fremover, får miljøene økonomisk mulighet til å etablere seg i den vitenskapelige verdenselite.

Men alle er ikke like fornøyde:

- Jeg har ikke snakket med noen forskere den siste uken, som ikke er helt forskrekket over tildelningen, sier Norum.

Satset på eliten?

Spørsmålet Norum stiller seg, er om man virkelig har satset på eliten, eller om andre hensyn har kommet foran? Er det for eksempel tilfeldig at det ble 3 SFF-sentre i hver av de tre store universitetsbyene? Og hvorfor har vi fått fire fremragende forskningsmiljøer innen geofag (og petroleum), mens vi bare har ett innen biologi?

Professor Lars Walløe, preses i Det Norske Videnskaps-Akademi er enig med Norum:

- Den eneste gruppen de ikke har klart å prioritere fram er kvinner. Der har de gjort en dårlig jobb. Ellers er det tatt så mange geografiske, forskningspolitiske og økonomiske hensyn, at vi ikke på noen måte sitter igjen med Norges 13 fremste forskningsmiljøer. Noen av de utvalgte fortjener betegnelsen elite, men slett ikke alle, sier Walløe.

- Dermed segler SFF-ordningen under falskt flagg. Fremragende miljøer har ikke nådde opp, samtidig har betydelig svakere miljøer fått penger.

Ren tilfeldighet

-Jeg kan garantere at den geografiske fordelingen er en ren tilfeldighet, sier Kari Kveseth, strategidirektør i Norges forskningsråd. Hun har hatt ansvar for hele SFF-prosessen, fra utredning til utdeling. - Prosessen bygger på et sett av kriterier som er utviklet i forkant i dialog med fagmiljøene, godkjent av Hovedstyret og departementet. I tillegg har søknadene vært vurdert av fire internasjonale referees, en selvstendig faglig vurdering av en vitenskapelig komité, vurderinger av samfunns- og næringsnytte utført av områdestyrene, og prioritering av Hovedstyrets SFF-utvalg.

- At resultatet ble så jevnt mellom universitetene, er et resultat av prosessen, og vi synes resultatet har gitt en samlet profil som er preget av faglig bredde og en god balanse mellom grunnforskning og tematiske satsninger.

Kveseth forsikrer at første kriterium har vært vitenskapelig kvalitet. Men når dette hensynet først var tilfredsstilt, la man også vekt på at det var ønskelig med et senter innenfor hver av de tematiske satsningene i Forskningsmeldingen. Midlene avsatt til SFF-ordningen er svært begrensede og det var en hard jobb å foreta utvelgelsen.

- Konkurransen var knivskarp, men vi mener uansett at de 13 innstilte søknadene skiller seg i særlig grad ut, sier hun. - At vi i tillegg har en rekke fremragende miljøer som ikke nådde opp, ser jeg som et luksusproblem.

Kveseth understreker at det i fremtiden vil være viktig å ivareta disse miljøene. På sikt håper hun Norge vil få opp mot 30 SFF-sentre.

En av de som i fremtiden antagelig ikke vil føle dagliglivet som luksus - men som kan leve i håpet - er biologiprofessoren Nils Christian Stenseth ved Universitetet i Oslo.

Hva skal egentlig til?

- Hvis det er en person jeg er sikker på at skulle fått SFF-midler, så er det Stenseth, sier Kaare Norum. - Han er kanskje vår internasjonalt mest anerkjente forsker. Han og hans gruppe publiserer regelmessig i tidsskrifter som Science og Nature, de er altså helt i den ypperste verdenstopp. At det ikke blir gitt penger til å sikre dette miljøet er for meg helt uforståelig!

Lars Walløe er enig:

- Det siste drøye året har de vært tre ganger i Nature og en i Science, samt i en rekke andre tunge internasjonal tidsskrifter. Hvis ikke et slikt miljø når opp, da lurer jeg virkelig på hva som skal til for å kalles fremragende her i Norge.

Både Norum og Walløe mener Stenseths forskergruppe har falt som offer for geografiske og andre, etter deres mening, uvedkommende kriterier.

Nils Christian Stenseth selv, føler seg ikke forbigått, men ser at fremtiden nå blir adskillig vanskeligere enn han hadde håpet.

- Vi er bortimot femten forskere i kjernegruppen, men alle unntatt meg går på prosjektmidler. Derfor må vi bruke masse energi på å søke midler overalt hvor slike kan finnes. Det er tungt å holde et kreativt miljø samlet over tid, når man aldri er sikker på om man kan gi lønn til ens forskere neste måned.

Stenseth og hans medarbeidere jobber med økologi og evolusjon. Ingen SFF-midler ble tildelt til denne typen forskning.

- Vi studerer populasjonsdynamiske endringer i tid og rom. Hvorfor varierer for eksempel lemen på en måte i ett område og på en annen måte i et annet område? Hvorfor varierer torsken annerledes enn lemen, eller ulv, for den saks skyld? Den røde tråden må være de ulike prosesser som påvirker en populasjon: selvregulerende sosiale prosesser og eksterne prosesser, som for eksempel klima.

- Og så gjør vi nøyaktig det samme på evolusjon - men selvsagt over en helt annen tidsskala, legger han til, før han humrer en smule - og regner litt:

“Kveseth sier altså at den geografiske faglige fordeling er tilfeldig? Og at det bare ligger faglige kvalitets-kriterier til grunn for utdelingen? Sannsynligheten for at Kveseth’s forklaring er den riktige ligger mellom 0,0056 og 0,00012 - altså bare et sted mellom rundt en i 10000 og seks i 1000. Som forsker ville jeg ikke hatt noe problem med å forkaste hypotesen om tilfeldighet og at det altså bare ligger faglige kriterier til grunn for den endelige utvelgelsen - med meget god margin. Det kan være tilfeldig, men det ville vi ikke fått lov å konkludere i en fag-artikkel i Nature eller Science.”