I 1274 samlet kong Magnus Lagabøte hele det norske kongeriket under én felles lov. Landsloven ble gjeldende i over 400 år. 

I denne loven ligger spirene til den norske rettsstaten og ideen om folkelig medbestemmelsesrett. Landsloven står som ett av de aller viktigste dokumentene vi har fra norsk historie.

Da Norge for 750 år siden fikk en lov som gjaldt for hele landet, var Norge dermed et av de første kongerikene i Europa med en slik lov. Bare Sicilia og Castilla i Spania hadde tilsvarende lover tidligere, men med mindre suksess. 

Sverige fikk en landslov rundt 1350. Det var temmelig sikkert etter inspirasjon fra Norge, da landene hadde felles konge i denne perioden. Norge ble et foregangsland på dette området, ikke minst fordi loven fungerte så godt og var i bruk så lenge.

Byene var et eget lovområde og fikk en egen bylov i 1276.

Birkebeinerne fikk kongemakten etter hundre år med borgerkrig

Da kong Magnus Lagabøte samlet Norge under én felles lov, skjedde det etter 100 år med rivalisering om makt og borgerkrig i landet. 

Birkebeinerne og baglerne sto mot hverandre i stridens siste fase om retten til og kontrollen med kongetronen. Birkebeinerne måtte flykte med barnekongssønnen Håkon Håkonsson fra Østlandet til Nidaros for å bringe ham i sikkerhet. Den dramatiske flukten på ski foregikk blant annet i området hvor dagens birkebeinerrenn finner sted. 

Håkon Håkonsson fikk etter hvert makten i Norge som enekonge. Det innledet en fase i norsk historie der kongedømmets makt og posisjon ble styrket i betydelig grad.

Håkons sønn Magnus Lagabøte videreførte utbyggingen og styrkingen av kongemakten. Navnet Lagabøte fikk han på grunn av landsloven han innførte. Han «bøtet» på lovene. 

Lagabøte betyr lovforbedreren og viser til at han gjennomførte det mest omfattende  arbeidet med lovgivning noensinne i Norge.

Ikke bare var dette et omfattende arbeid. Lovens utforming bidro også til at nordmenn fikk tillit til loven. Det er noe som også gjenspeiles i dag.

– Det norske samfunnet er et rettssamfunn og har en rettstradisjon. Vi har generelt stor tillit til loven og til forvaltningen. En viktig grunn til dette ligger i landets historie og i Magnus Lagabøtes landslov, sier Erik Opsahl.

Han er professor i middelalderhistorie ved NTNU og leder Middelaldersenteret der. Opsahl er involvert i mange av arrangementene knyttet til 750-årsubiléet.

Viktig for norsk identitet

Magnus Lagabøtes landslov har også hatt stor betydning for en felles norsk identitet. Loven hadde dessuten betydning for opprettholdelsen av norsk identitet og bevisstheten om et norsk samfunn i den lange unionstida med Danmark. 

Selv om Landsloven ble erstattet av Kristian 5. norske lov i 1687, hadde den bidratt til å opprettholde Norge som et eget lovområde innenfor unionsfellesskapet.

– Vi var i mange hundre år en del av et større politisk fellesskap. Landsloven er et viktig grunnlag for det norske innenfor dette fellesskapet, sier Opsahl.

– Landsloven er en viktig institusjon i norsk historie. Selv om Norge ble sterkt påvirket av dansk lov og forvaltning i unionen, var likevel norsk lov utgangspunkt for unionsmonarkenes styre av Norge.

En human lov som ivaretok de sårbare

Den nye loven i 1274 avskaffet hevndrap. Det var ikke lenger lov til å utføre blodhevn. Det hadde vært forventet at familie og slekt skulle hevne drap med drap. Den nye loven begrenset også omfanget av selvtekt, altså det å ta loven i egne hender.

– Dette bryter med gamle tradisjoner og viser et steg mot et moderne tankesett der enkeltindividets ansvar kommer mer fram. Loven viser også stor bevissthet om at sårbare individer skulle tas ekstra hånd om, understreker Opsahl.

For eksempel: Hvis fattige stjal mat for å stagge sulten hos seg selv eller familiemedlemmer, skulle de ikke straffes. De ble ansett som verdig trengende.

– Loven ble oppfattet som rettferdig, og den ga forutsigbarhet og trygghet. Den ble åpenbart ikke oppfattet som et redskap for elitens rettigheter og interesser. Hvis Landsloven hadde blitt oppfattet som dårlig og urettferdig, ville den ikke blitt så godt forankret som den ble, sier Opsahl.

Lekmenn som domsmenn 

Tidligere var landet delt i fire lovområder med hvert sitt lagting. Det fungerte blant annet som en domstol: Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting. 

De fire tingene forble viktige møteplasser og domstoler, men fra 1274 med en felles lov og sterkere innordnet i det landsomfattende kongelige forvaltningsapparatet.

Ved siden av dommeren, lagmannen, var det lekmenn som fylte rollen som domsmenn på tinget.

– Om en skal våge å trekke lange historiske linjer, kan en påstå at det er spor etter Magnus Lagabøtes landslov i dagens norske rettsapparat. Det er fortsatt et stort innslag av lekfolk i domstolene, og med et enklere og mer direkte hierarkisk domstolsystem enn mange andre land, sier Opsahl.

En av grunnene til at Landsloven fikk så godt fotfeste, var at den ble forankret lokalt. Ifølge Landsloven er det «bare tåpen som bruker loven etter sin bokstav dersom loven er for streng eller for mild». 

Loven skulle derimot brukes slik at den ga en rettferdig dom. Den la opp til at teksten i lovboka var et utgangspunkt som kunne tilpasses lokalt.

Loven åpner opp for bruk av skjønn

Måten det fungerte på, var at lagmenn reiste rundt i sine ombudsdistrikt og samarbeidet med lokale tingmenn for å komme fram til domsavsigelser. Lagmennene var oppnevnt av kongen, mens de lokale tingmennene var lekfolk.

Landsloven åpnet altså opp for å bruke skjønn.

– Og når loven åpner opp for bruk av skjønn, åpner den også opp for dialog, sier Erik Opsahl.

Landsloven la grunnlaget for en tillit til rettsapparatet.

– Så er det en diskusjon om denne tilliten til tider kan slå ut i litt naivitet overfor stat og politikere. Korrupsjon i en eller annen form ser ut til å være mer utbredt i Norge enn vi liker å tro. Habilitet kan det også virke som nordmenn innimellom kan ha problemer med å forstå fullt ut, sier Opsahl.

Modell for andre land

Landsloven fungerte høyst sannsynlig som modell for den svenske landsloven fra rundt 1350. 

De ulike delene av den norske kongens maktvelde i høymiddelalderen fikk enten den norske landsloven direkte, for eksempel Shetland og Færøyene, eller sin egen variant, som Island. Kongens maktvelde ble populært kalt Norgesveldet.

Islendingene henvendte seg til Norge og kong Magnus Lagabøte for å få hjelp til å lage en islandsk lov som kunne få orden på lov og rett etter uro i landet.

Kirkens og kongens makt

Magnus Lagabøtes landslov ble over tid et samlende norsk symbol. Den omtales i kilder som Vår hellige lovbok og St. Olavs lov.

I middelalderen var det vi i dag kaller statsmakt, delt mellom de to samfunnsmaktene kongedømme og kirke. På 1200-tallet opererte kirken og kongen side om side. Begge hadde makt og myndighet til være både lovgivende og dømmende.

Landsloven avklarte ikke hvor grensen mellom de to samfunnsmaktene skulle gå. Kong Magnus inngikk da en avtale med kirken i 1273 og 1277. Det er den såkalte Sættargjerden (forlik).

Avtalen framstod som et kompromiss, men etterfølgerne etter Magnus nektet å godkjenne avtalen. Den ble oppfattet som å gi kirken for mye makt. Først i 1458 ble den godkjent av unionskongen Kristian 1.

Dansketiden

Magnus Lagabøtes lov hadde sin viktige plass i det norske samfunnet fra den ble innført og fram til 1687. Selv da Norge ble underlagt Danmark som lydrike under reformasjonen i 1537, fortsatte den norske loven å gjelde.

Da den danske «kuppmakeren» Kristian 3. sendte sønnen Fredrik (den senere Fredrik 2.) til Norge, som representant for faren og seg selv, for å bli hyllet, instruerte danskekongen Kristian sønnen om at han skulle love på vegne av faren og seg selv å holde nordmennene ved «Sankt Olavs og Norges rikes lov».

Et unikt og velbrukt eksemplar

Det finnes 42 bevarte eksemplarer av Magnus Lagabøte landslov. Tre av dem er i norsk eie, og ett av disse befinner seg i Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Dette er et brukseksemplar. Det vil si en lommelovbok som lagmenn lett kunne bære med seg rundt på sine reiser til de lokale tingene.

Lovboken som er fra siste halvdel av 1300-tallet, bærer også preg av å ha vært flittig i bruk.

– Denne bruksutgaven av Magnus Lagabøtes landslov er noe av det viktigste vi har i samlingen vår. Den er ett av de få bevarte bokverkene vi har i Norge som er skrevet på norrønt. Etter hvert som dansketiden skred fram, forsvant det norrøne språket. Denne lovboken representerer derfor en viktig del av norsk historie og identitet.

Det sier Per-Olav Broback Rasch, historiker og universitetsbibliotekar ved Gunnerusbiblioteket.

Da Norge kom ut av unionen med Danmark, ble alt som kunne vise til norsk identitet, kultur og historie svært viktig. Dette unike brukseksemplaret av Magnus Lagabøtes landslov er en del av denne arven.

Broback Rasch forteller at den har vært i Christoffer Hammers eie. Hammer var embetsmann, forfatter og samler. Hans omfattende bibliotek på 2000 bind, en naturaliesamling, samt 20.000 riksdaler ble i 1804 testamentert til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim. En naturaliesamling er en samling av objekter eller gjenstander.

Med Hammers legat kunne DKNVS på 1800-tallet fungere som et forskningsråd. Det var av stor betydning i en tid da det ellers ikke var mange muligheter for støtte til forskning.

NTNU har overtatt ansvaret for de historiske samlingene til DKNVS. I dag er det Universitetsbibliotekets spesialsamlinger som forvalter dem.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Slik kan du redusere strømregningen

• 

  1.000 dager med krig i Ukraina – hva nå?

• 

  – Kvinner som har mistet et barn, fortsetter å få reklame og påminnelser om barnet som skulle vært der

• 

  Frivillige bør ikke bli venn med pasienten: – Kan havne i en følelses­messig skvis

• 

  Masterstudent fant klimatall som forskerne trenger

• 

  Neppe flere kriser enn før – men flere kriseoppslag

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER