Bakgrunn: Juletradisjoner – en målestokk for velferd
– Det er den norske velstanden som holder juletradisjonene i hevd. Det sier folkeminneforsker Ørnulf Hodne.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

– Julefeiringen i Norge har alltid handlet om å ta frem det gildeste av alt - mat, dekketøy, duker klær og gaver. Slik var julen i det gamle bondesamfunnet og sånn er det i dag også, forteller statsstipendiat Ørnulf Hodne.
Han står som forfatter av nærmere sytti utgivelser om norsk folkloristikk.
I 2007 ga han ut boken Jul i Norge – om hvordan nordmenn har feiret jul gjennom tidene.
Flere tradisjoner
– Juletradisjonene kan ses som en målestokk for velferden. Når økonomien i samfunnet er god, har vi også råd til å dyrke flere juletradisjoner.
– Noen skikker er selvsagt glemt eller på vei ut. Likevel er det langt flere som befester sin rolle og nye blir stadig skapt. Slik som adventskalenderen, sier Hodne.
– Opprinnelig fikk ungene i familien en kalender på deling for å komme i førjulsstemning. Nå skal alle ha en. Kjærester gir søte førjulsgaver til hverandre, ungene har flere, de henges opp på arbeidsplassene og kommer i posten som reklame.
Jul på luksushytta
Et annet tegn på at økonomien utvider repertoaret av tradisjoner er at mange ønsker å feire jul på hytta.
Nå går man gjerne først på en juleforestilling i teateret for så å kjøre til hytta for å delta på kanefart i hyttegrenda. Vi får på den måten både med oss by- og bygdetradisjoner i samme jula.
– Tidligere var det ikke så vanlig å tilbringe jula på hytta, fordi den ikke var godt nok utstyrt. I dag holder hyttene en standard som gjør at man like gjerne kan være der som hjemme, sier han.
I dårlige tider tvinges vi naturlig nok til å knipe inn på forbruket og dermed også tradisjonene.
– De overdådige julebordene for eksempel, er noe av det første som ryker når næringslivet sliter, sier Hodne.
Gi bort og ta imot
Han forteller at mange juletradisjoner er utviklet rundt ideen om å gi bort og å ta imot.
– Den mest markante skikken er selvsagt julegavene, som har to utspring. For det første skulle man vise at man var glade i hverandre ved å strikke, snekre – siden også å kjøpe noe fint til hverandre.
– For det andre skulle man gi almisser til trengende i takknemlighet over jesusbarnet – den største gaven av alle.
Hodne forteller at i det gamle bondesamfunnet var det ansett som en plikt å gi. Om man ikke ga noe til de fattige som kom til gården i håp om å få en liten del av overfloden, var man redd de kunne «gå ut med jula», noe som var en skam for huset.
Også i dag åpner juletradisjonene for at de rike får vist seg frem som gode, gavmilde og takknemlige, mens de mindre bemidlede kan ta imot innenfor en verdigere ramme enn å tigge.
På godt og ondt

– I dag er de gamle almisse-tradisjonene er overført til de veldedige organisasjonene – ribbemiddager for ensomme, julegryter for trengende og en voldsom økning i forespørsler om økonomiske bidrag i postkassen, sier Hodne.
Han mener den voldsomme gavekulturen kan være nokså slitsom.
– Kommersialiseringen tar bort litt av gleden ved både å gi og få gaver. Likevel greier vi ikke å stoppe karusellen. Samtidig er det jo hyggelig også, legger han til.
– I løpet av de siste 100-150 år er julen blitt vår største kirkehøytid. Slik var det jo ikke før, og for katolikkene er det jo fortsatt påsken som er størst.
– Fordi all pomp og prakt ble strippet ned etter reformasjonen, har ikke påsken hatt samme betydning for oss, sier Hodne.
Han tror at det tross alt passet oss nordboere godt med en høytid fylt med lys, varme og et budskap om håp i årets mørkeste måned.
Se Ørnulf Hodnes eksempler på hvordan populariteten til norske juletradisjoner varierer med tiden i faktaboksene til høyre.