Skedsmo kommunes historie er skrevet, over 650 sider og mer enn 2 kilo.

Og jobben er gjort av forsker, historiker og forfatter Hilde Gunn Slottemo.

Da hun fikk oppdraget av Skedsmo kommune, bestemte hun seg for å bruke utradisjonell fortellerform og virkemidler som fornyer og levendegjør sjangeren lokalhistorie.

Mange mener hun har gjort noe helt nytt innenfor lokalhistorieskriving.

- Boka er primært skrevet for kommunens innbyggere og ikke faghistorikere. Oppdraget ga meg nye muligheter, og jeg bestemte meg raskt for å eksperimentere med sjangeren, sier Slottemo.

Skaper stemninger

I “Skedsmo - en historie om samhold og splittelse», bruker hun virkemidler fra skjønnlitteraturen, som malende beskrivelser, miljøskildringer, personkarakteristikker og formidling av lyder, lukter og farger.

- Jeg valgte skrivemåter som levendegjør, skaper stemninger og fargelegger den historiske situasjonen, sier Slottemo.

Et annet viktig grep er at hun personifiserer fortida med både ekte og fiktive skikkelser basert på et stort og sammensatt kildemateriale. Målet er å skape innlevelse og identifikasjon, og gjøre teksten leservennlig.

Her er for eksempel husmannssønnen og sagbruksarbeideren Johan, 50-tallshusmora Bjørg, og dagens yrkesaktive småbarnsmor Monica – for å nevne noen.

- Ved hjelp av slike enkeltpersoner, både ekte og skapte, formidler jeg det jeg mener har vært vesentlige trekk ved kommunens historie. De skapte skikkelsene er et nyttig tillegg til fortidas virkelige personer.

Vil ha kritisk blikk

Gjennom hele kommunehistoria er hun dessuten tydelig og åpen mot leseren på hvilke grep hun tar. Slottemo bringer inn seg selv i formidlinga, og viser fram det historiefaglige arbeidet.

Hun problematiserer egne grep, deriblant sin egen rolle som autoritær forteller, og inviterer folk til å lese med et kritisk blikk.

- Teksten som historisk realisme problematiseres på flere måter, mellom annet ved å synliggjøre kildematerialets styrker og svakheter og meg selv som forsker. Gjennom det har jeg ønsket å synliggjøre den sårbarheten og skjørheten som finnes i de fortellingene som ellers lett kan framtre som endelige, autoriserte sannheter.

- Det har vært et mål å skrive på måter som bryter illusjonen om den allvitende fortelleren som lett har dominert mye forskningsformidling, sier Slottemo.

Hun mener det er viktig at historiefaget gir rom for å prøve ut nye grep, og med det også gir rom for å feile.

- Dette er forskningens vesen, og gjelder også for fortelling- og formidlingsgrep. Jeg har valgt en leken måte å tenke formidling på, men det betyr ikke at jeg mener alle skal gjøre som meg. Det viktigste er at vi har et mangfold av formidlingsmåter og at vi som driver med forsknings- og historieformidling bryner oss på hverandre og stadig utfordrer sjangeren, forklarer hun.

Mange ting på en gang

Slottemo mener lokalhistoriens problem har vært, og i en viss grad fortsatt er, at den forsøker å ri for mange hester samtidig. Den skal være oppslagsbok, historisk fortelling og gi en historisk analyse, på en og samme tid.

I tilknytning til bokprosjektet inngikk Skedsmo kommune et samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt om å være pilotkommune i et prosjekt om lokalhistorisk wikipedia. Slik dekkes funksjonen oppslagsverk.

- Da kunne faktastoffet om kommunen legges ut der, mens jeg i større grad kunne konsentrere meg om lokalhistoriesjangerens andre funksjoner, nemlig lesebok- og fortellingsfunksjonen og de historiske analysene.

- Faktastoffet blir godt ivaretatt på nettet, og det er viktig, for vår jobb er jo også å ivareta den typen kunnskap for ettertida. Men dermed kan vi tenke formidling på andre måter i dag enn de kunne for noen tiår siden, da denne muligheten for nettformidling ikke fantes, sier Slottemo.

Ønsker debatt velkommen

Slottemos formidlingsgrep er blitt svært godt mottatt, og oppfattes av flere som nybrottsarbeid. Akkurat det overrasker forfatteren selv.

- Ja, det forbauser meg. Jeg trodde ikke det var så radikalt, sier Slottemo, som håper å bidra til en debatt om hvordan man kan drive historieformidling, skrivemåter og metodevalg.

- Det er viktig med refleksjon rundt dette, også blant alle lokalhistorikere, siden det utgis mye lokalhistorisk materiale. Hvorfor er det slik at skjønnlitteraturen som sjanger er mye mer eksperimenterende enn historiefaget, som på til dels har stivna som form? Jeg ønsker mye mer bevegelse også i denne sjangeren.

Lek og glimt i øyet

Forskeren, forfatteren og historikeren er veldig glad for at hun fikk nettopp dette oppdraget av Skedsmo kommune, og applauderer deres raushet knyttet til å gi henne frie tøyler rundt det å velge en utradisjonell arbeidsform.

- Jeg håper folk opplever at det er masse glimt i øyet i teksten, og at dette gjør noe med leseropplevelsen sier Slottemo.

Hun vil endre det respektfulle og ærbødige synet folk har på forskning, og synes ikke alt må være bare ramme alvor.

Slottemo har også skrevet Rana kommunes historie.

- Den erfaringen ga en trygghet som gjorde det lettere å være eksperimenterende da jeg startet opp en ny kommunehistorie, sier hun.