Et spørreskjema som kan hjelpe terapeuter med slik kartlegging, har nå blitt testet ut for bruk i behandling.

– Som mor eller far er din viktigste oppgave å beskytte barnet ditt. Når barnet opplever noe vondt, rammer det din rolle som beskytter, sier forsker og psykolog Tonje Holt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

– Derfor er det ikke overraskende at foreldre får sterke følelser når barna opplever noe traumatisk.

Slike følelser kan spenne fra tristhet, uro og sinne til utilstrekkelighet, hjelpeløshet, skyld og skam. Ulike foreldre reagerer på ulike måter, og typen hendelse har selvsagt også betydning.

Holt mener det er viktig at også foreldres følelser kartlegges når barn kommer i behandling etter en traumatisk hendelse. Det trengs både fordi foreldrene selv sliter med mange vonde følelser som må bearbeides, og fordi slike følelser kan påvirke hvordan foreldrene møter barna sine.

Hvordan kartlegge foreldres følelser?

Innenfor forskning brukes et skjema som kartlegger omsorgsgiveres følelser knyttet til barnas traumatiske opplevelser, kalt Parent Emotional Reaction Questionnaire (PERQ). Skjemaet måler et bredt spekter av følelser hos foreldrene. I tillegg tas det utgangspunkt i følelser knyttet til barnets spesifikke traume.

For at skjemaet skal kunne tas i bruk i behandlingen, må det testes for slik bruk. Det har Holt nå gjort som del av en studie ved NKVTS.

120 omsorgspersoner fylte ut PERQ-skjemaet når barna deres startet i behandling og de fleste også etter at behandlingen var avsluttet. Disse skjemaene danner datagrunnlaget for studien.

Sammen med to kolleger fra Center for Traumatic Stress in Children and Adolescents i Pittsburgh, som har utviklet skjemaet, har Holt publisert resultatene i European Journal of Psychotraumatology.

Uro, skyld og skam

I PERQ-skjemaet stilles en rekke spørsmål som kartlegger ulike reaksjoner og følelser.

– Omsorgspersonene reagerte på en rekke ulike måter, men svarene fra foreldrene i denne studien delte seg i tre ulike hovedgrupper av følelser i forhold til barnets traume, forteller Holt.

De tre hovedgruppene av følelser var uro, skyld og skam.

Det som slo høyest ut på skalaen, var uro. Dette dekker blant annet tristhet, konsentrasjonsvansker, gråt, grubling og kroppslige symptomer som hodepine og søvnproblemer.

De to andre kategoriene som fikk stort utslag, skyld og skam, blir ofte ansett som selvbevisste følelser, og de er knyttet til moral.

Viktig å avdekke foreldres følelser av skam

Det er en viktig forskjell på skyld og skam. Skyldfølelse knyttes ofte til en handling, noe man har gjort eller ikke gjort, og som kan rettes opp i. Det er en følelse som kan føre til at man forsøker å reparere det som har gått galt, for eksempel ved å be om unnskyldning. Foreldre som føler skyld vil ofte kontakte hjelpeapparatet.

Skam er på sin side knyttet til noe man er og er en mer sosial følelse enn skyld: Hva tenker andre om meg nå? Dette kan lett føre til en unnvikende atferd fordi man ønsker å skjule det som har skjedd for omverdenen. Dette er spesielt alvorlig med tanke på barns traumatiske opplevelser fordi foreldres skamfølelse kan føre til at de ikke oppsøker hjelpeapparatet på vegne av barnet.

– For mye skam kan gjøre at foreldrene blir unnvikende, for eksempel fordi de kan være redde for at terapeuten vil legge skylden for hendelsen på dem. Når barn kommer i behandling, er det derfor viktig å kartlegge hvilke reaksjoner som er dominerende hos foreldrene, sier Holt.

Foreldres reaksjoner kan lett overses

Psykologen mener at det er lett å overse foreldrenes reaksjoner når barn og unge som har opplevd traumer kommer i behandling.

– Det er uheldig fordi foreldrenes reaksjoner kan påvirke foreldreskapet og foreldrerollen. Mye uro, stress og lite søvn kan for eksempel gjøre at foreldrene blir utålmodige og ufokuserte når de er sammen med barna sine, og mye bekymring og engstelighet kan gjøre at foreldrene blir overbeskyttende.

– Foreldrene ofte er den viktigste nøkkelen til å hjelpe barna. Ikke minst blir de viktige når behandlingen er avsluttet, og foreldrene er de som skal følge opp barna videre, sier Holt.

Nyttig verktøy i behandling

– Så langt vi vet, finnes det ikke andre skjemaer som kartlegger foreldres følelser i tilknytning til egne barns traumer, og vi mener at dette skjemaet gjør det på en god måte. Vi tenker at skjemaet absolutt kan være nyttig å bruke i behandling, sier Holt.

Hun understreker at det er behov for ytterligere testing i et større utvalg enn denne studien besto av. Blant annet var nesten 80 prosent av de som besvarte skjemaet mødre. Denne studien kan derfor ikke si noe sikkert om eventuelle forskjeller i mødres og fedres reaksjoner.

Referanse:

Tonje Holt mfl: Factor structure of the Parent Emotional Reaction Questionnaire: analysis and validation. European Journal of Psychotraumatology, september 2015, doi: 10.3402/ejpt.v6.28733. Sammendrag