Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - les mer.
Stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, mener helsearbeiderne at systemet ikke gir de afrikanske kvinnene likeverdig behandling.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Overraskende funn om diskriminering i helsevesenet
Innvandrerkvinner fra Afrika blir diskriminert i helsevesenet, hevder helsearbeidere. Kvinnene derimot sier de får likeverdig behandling, men ønsker bedre hjelp for plager som skyldes kjønnslemlestelse.
Ny forskning fra NKVTS viser at norske helsearbeidere og afrikanske kvinner bosatt i Norge har ulike oppfatninger av om det foregår diskriminering i det norske helsevesenet.
Forskerne har intervjuet 55 voksne kvinner som er født og oppvokst i Eritrea, Gambia eller Somalia og som i dag bor i Norge.
Blant de hundre helsearbeiderne som er intervjuet, er det både fastleger, psykologer, psykiatere, gynekologer, nevrologer, jordmødre, sykepleiere, sexologer og administrativt helsepersonell.
Føler at de får lik behandling
Stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, mener helsearbeiderne at systemet ikke gir de afrikanske kvinnene likeverdig behandling.
Kvinnene selv har en annen oppfatning.
– På et overordnet nivå er de veldig fornøyde med det norske helsevesenet. Bare noen ytterst få hadde opplevd eller kjente noen som hadde opplevd diskriminering i helsevesenet, sier forsker Inger-Lise Lien. Hun er ansvarlig for studien.
Mange av kvinnene er fulle av lovord om helsevesenet. En gambisk kvinne sier følgende:
«Jeg har hatt to fastleger. Den første kunne jeg ha giftet meg med, og den andre kunne vært søsteren min.»
En eritreisk kvinne sier det slik:
«De sier ikke at du er afrikansk og at vi må ta de norske først. Nei, nei, nei. Det er likhet. Vi får samme behandling og prioritet som de norske. Jeg er fornøyd.»
Helsearbeiderne mener systemet diskriminerer
Helsearbeiderne mener altså ikke at afrikanske kvinner får et likeverdig helsetilbud.
En fastlege sier:
«Nei, de får bare trekvart tilbud. Innvandrerkvinnene må vente lenger fordi de er vanskeligere å behandle. De bytter fastlege ofte, og jeg tror det er fordi de ikke får den behandlingen de ønsker. Noen kommer ikke til avtalt time eller betaler ikke, og det betyr at de ikke er ønsket som pasienter.»
Flere av helsearbeiderne, som denne jordmoren, forbinder ulikheten i tilgang til helsetjenester med språkproblemer og vansker med å navigere i helsevesenet:
De har ikke lik tilgang. Systemet vårt er komplisert, og det er vanskelig å finne frem. Bruken av tolker gjør også situasjonen vanskelig. Når vi har konsultasjoner med tolk i rommet, tar det dobbelt så lang tid.
Lien er ikke overrasket over det hun kaller en «mismatch» i oppfatning mellom helsearbeiderne og de afrikanske kvinnene.
– Når man tenker litt over det, er det ikke overraskende i det hele tatt. Det har med referansebakgrunn å gjøre. Hvis man sammenligner helsevesenet i Norge med helsevesenet i landene kvinnene kommer fra, er det ikke rart at det norske blir beskrevet som tipp-topp, sier hun.
Savner mer tid
Selv om de afrikanske kvinnenes generelle inntrykk av helsevesenet er godt, kommer de også med kritikk. På flere områder er helsearbeiderne enige i kritikken.
– Begge gruppene trekker frem at konsultasjonene er for korte. Ofte er det ikke nok tid til å identifisere symptomer og komme til bunns i årsakene til ulike helseplager. De er også enige om at det er vanskelig å navigere i systemet og at henvisninger til spesialist tar for lang tid.
– At de afrikanske kvinnene likevel føler seg godt ivaretatt, har nok sammenheng med at svakhetene de opplever, ikke forbindes med rasistisk tenkning hos helsepersonellet, legger hun til.
Mangler kunnskap om kjønnslemlestelse
Studien er del av et større forskningsprosjekt om kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse er inngrep som fjerner eller endrer kjønnsdeler som klitoris og kjønnslepper.
Inngrepene kan gi en rekke plager, som blant annet smerter i underlivet, problemer med vannlating, gjentatte infeksjoner, nedsatt sexlyst og -evne, menstruasjonsproblemer og psykiske reaksjoner.
I Norge er alle former for kjønnslemlestelse forbudt, men praksisen er utbredt i deler av Midtøsten og Afrika. Alle kvinnene i denne studien har vært utsatt for kjønnslemlestelse.
– De var kjønnslemlestet på ulike måter i ulike alder og hadde dermed også ulike plager og ulike behov for helsehjelp, sier Lien.
En gambisk kvinne forteller:
«Når jeg sitter på en bussholdeplass og det er kaldt, får jeg urinveisinfeksjon. Det er fordi kjønnsleppene mine som ble fjernet under omskjæring, ikke beskytter mot kulden. Jeg får antibiotika. Jeg har smerter når jeg tisser, og det er vanskelig å ha sex, og jeg føler meg dårlig hele tiden. Da blir du deprimert.»
– Dette er dessverre et ganske typisk eksempel på at konsekvensene av kjønnslemlestelse kan være både fysiske og psykiske og vedvare hele livet. Mange opplever også at plagene går ut over det sosiale og i mange tilfeller også forholdet til mannen, sier Lien.
Får ikke hjelp for plagene sine
Forskeren forteller at selv om kvinnene i utgangspunktet har høy tillit til de norske legenes kompetanse, er de ikke imponert over kunnskapen om plager som skriver seg fra kjønnslemlestelse.
– Mange opplever at legene ikke er interesserte i å spørre om slike plager, eller at de ikke er i stand til å gi hjelp, sier Lien.
En somalisk kvinne forteller:
«Hvordan kan det ha seg at du har smerter dag ut og dag inn, og likevel forteller fastlegen deg at det ikke er noe galt med deg?»
En annen somalisk kvinne sier:
«Jeg kan ikke forstå at når jeg går til fastlegen og forteller at jeg har vondt, så forklarer han bare at jeg ikke er syk. Da tenker jeg at jeg blir nødt til å leve med smerte resten av livet. Jeg må bare bli vant til smerte. Men jeg tenker også at denne smerten ikke er normal, at fastlegen er dum, at det er mye legene ikke vet.»
Kritikken om at legene ikke spør, tror Lien til en viss grad kan forklares med kulturforskjeller og ulike forventninger til legetimen.
– Leger i Norge er vant til at pasientene spesifiserer plagene sine. En del av de afrikanske kvinnene har lav utdanning, begrenset anatomisk kunnskap og overdreven tro på at legene kan se rett igjennom dem og med én gang finne ut hva som er galt. I tillegg kan underliv være et vanskelig tema å ta opp for både pasient og lege, sier hun.
Referanse:
Inger-Lise Lien: Health workers and Sub Saharan African women’s understanding of equal access to healthcare in Norway. PLoS ONE, 2021. Doi.org/10.1371/journal.pone.0255934
Fikk du med deg disse artiklene fra NKVTS?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
