Da fastlegeordningen ble innført i Norge i 2001, fikk hver allmennlege ansvar for en fast gruppe pasienter (listepasienter). Fastlegene får et fast statlig tilskudd per pasient.

Dessuten blir legene finansiert ved fast stykkprisrefusjon for ulike typer diagnose og behandling.

Enkelte fastleger har ansvar for svært mange pasienter, og kan faktisk ha mer enn 2500 navn på sine pasientlister. Andre fastleger har langt kortere pasientlister.

Bekymring

Internasjonalt har helseøkonomer vært bekymret for to sider ved dette systemet:

Den første er at enkelte leger skulle sikre seg en lang liste med pasienter for å få et høyt statlig tilskudd, for deretter å begrense pasientenes tilgang til fastlegen.

Den andre bekymringen var at andre leger skulle få korte lister med pasienter. Disse legene kan se seg tjent med å foreta for omfattende diagnose og behandling av sine pasienter for å motta høye statlig stykkpris-finansiering.

- Hvis disse bekymringene er beretttigede er fastlegesystemet dyrt og dårlig, fremholder Rune Sørensen, som er professor ved Institutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI.

Fastlegenes tjenesteproduksjon

Sørensen har sammen med Jostein Grytten ved Universitetet i Oslo har gjennomført en omfattende studie av fastlegenes tjenesteproduksjon.

Høsten 2002 sendte de ut et spørreskjema til alle fastlegene i Norge, og fikk svar fra 2306 fastleger. Det gir en svarprosent på 70 prosent. I tillegg har de brukt data fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse.

Resultatene av studien er nå publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Journal of Health Economics.

Lik tilgang til legen

Det er minst like god tilgjengelighet til fastleger med lange lister som med korte lister, konkluderer Sørensen og Grytten.

Forskerne antar at fastleger med lange pasientlister har utviklet effektive rutiner for å håndtere sine mange pasienter for å sikre at de får behandling når de trenger det.

Studien gir imidlertid ikke svar på om fastlegene med mange pasienter, bruker like mye tid på hver pasient eller om pasientene er like fornøyde med den behandlingen de får. Misfornøyde pasienter har imidlertid anledning til å bytte fastlege.

Ikke flere behandlinger

Fastleger med få pasienter å ta hånd om, innkaller ikke pasientene sine hyppigere enn legene med middels eller lange pasientlister, viser studien av de norske fastlegene. De tar heller ikke flere laboratorieprøver enn leger med lengre lister.

Trolig skyldes dette at de fastlegene som har få pasienter på sin liste, har valgt dette selv, og derfor ikke har noe ønske om foreta hyppigere pasientinnkalling enn det som er faglig begrunnet.

Forskerne peker også på yrkesetikk og medisinske normer som en mulig forklaring på at egeninteressen ikke styrer deres pasienthåndtering.

Eldre oftere til legen

Ikke overraskende finner forskerne at pasienter over 60 år, og pasienter som mener helsen skranter, går oftere til legen enn de som er yngre og føler seg friske.

Fastleger med relativt høy kvinneandel blant sine pasienter, gjennomfører flere konsultasjoner per pasient enn leger med færre kvinner blant sine pasienter.

Kvinnelige fastleger gjennomfører i snitt færre konsultasjoner enn mannlige fastleger. Det forklarer forskerne med kortere arbeidstid. Mannlige fastleger arbeider i snitt 42 timer i uken, mens kvinnelige fastleger har i snitt 37 timers arbeidsuke.

Referanse:
Grytten, J. and Sørensen, R.J. 2007. Primary Physician Services – List size and Primary Physicians’ Service Production. Journal of Health Economics 26: 721-741