Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En av de mer sympatiske sakene vi mennesker driver med, er å dele blodet vårt med andre. Mange lar seg frivillig tappe på det lokale sykehuset, i håp om at akkurat deres dråper kan redde et liv.
Av og til kan det være temmelig langt mellom de som gir og de som får, og når de trengende tilfeldigvis oppholder seg i ei krigssone i Midtøsten, blir det mye bæring for å få blodet fram før datoen går ut.
Nå er imidlertid et amerikansk forskerteam på sporet av en løsning på problemet. De har klart å frysetørke blod uten at cellene stryker med. Kanskje framtidas tropper kan ha med seg lette pakker med langtidsholdbart blodpulver i sekken? Skulle uhellet være ute er det bare å vekke det opp igjen med en klunk vann.
Bare blodplater
Foreløpig har forskerne bare klart å utføre opplivingsmirakelet med blodplater, skriver Nature. Disse er viktige når kroppen skal få sår til å gro, og frysetørkingsteknikken har forlenget holdbarheten fra ei knapp uke til nesten to år.
- Like etter at blodet er tappet, blir de forskjellige cellene skilt fra hverandre, forteller Jens Kjeldsen-Kragh fra Blodbanken ved Ullevål Sykehus.
Røde blodceller, blodplasma og blodplater blir oppbevart hver for seg, og under forskjellige forhold.
Kort holdbarhet
Posene med røde blodceller kan for eksempel lagres i kjøleskap med en temperatur på fire grader, hvor de holder seg i 35 dager før de må kastes. Blodplater tåler derimot ikke kulde, og må oppbevares i 22 grader for ikke å bli ødelagte.
Det betyr dessverre også kortere holdbarhet. Blodplatene må brukes innen seks og en halv dag, og dermed kan det være vrient å få dem fram til skadede soldater i tide. Kjeldsen-Kragh tror frysetørkede blodplater vil være et stort framskritt.
- I en operasjonssituasjon hvor pasienten har skiftet ut mye av blodvolumet og fått mange røde blodceller, bør man også fylle på med blodplater som gjør at blod kan koagulere og tette sår, sier han.
Utfordring
Dessverre er det hakket mer komplisert å tørke blod enn å lage tørrmelk. Hele vitsen er jo at cellene i blodet skal overleve, men prosessen de må gjennom er temmelig røff. Når blodet fryser, dannes det for eksempel fort iskrystaller som klipper cellene opp i fillebiter.
Kulda gjør også cellene ganske dehydrerte, slik at cellemembranene lett skrukker seg og klistrer seg sammen. Og selv når man klarer å unngå både iskrystaller og skrukker med hurtigfrysing i flytende nitrogen, kan cellene lett stryke med under oppvekkinga.
Men etter tre års hardt arbeid har forskerteamet fra Defence Advanced Research Projects Agency (DARPA) pønsket ut en metode som virker. Inspirasjonen kom fra kjemikalier i reker og gjær, som kan tåle både frost og ekstrem uttørking.
Sukker i cellene
Hemmeligheten er sukkeret trehalose, som kan beskytte celler både under frost og tørke. Trehalosen erstatter en del av vannet i cella, og hindrer dehydrering når temperaturene raser. Samtidig beskytter det cellemembranen.
Under frysepunktet forvandler stoffet seg til ikke-krystallisk glass inne i cella, og hindrer farlige iskrystaller i å vokse fram. Når cella til slutt tørkes helt, blir trehaloseglasset stabilt, og dermed kan blodplatene langtidslagres i romtemperatur.
Annonse
Dessverre blir det nok ikke like enkelt å bruke teknikken på andre typer blodceller, som er mer kompliserte og har cellekjerne.
- Vi har nok et stykke å gå før vi kan tørke slike celler, sier Mehmet Toner fra Harvard Medical School til Nature.
For øyeblikket jobber forskerne med å finne brukbare måter å få sukkeret inn i blodplatecellene. De tror det bare er snakk om noen få år før amerikanske soldater kan få med seg kriselagre av blodplater i sekken.
Ikke bare i krig
Nå kan man selvsagt innvende at det hadde vært mye smartere å holde opp med den idiotiske slåssinga i utgangspunktet. Men forskningen på tørketeknikker vil ikke være forgjeves, selv om verdensmaktene ved ett eller annet mirakel skulle få slutt på vederstyggelighetene.
Med effektiv frysetørking kan det bli mulig å lagre celler fra eksperimenter i årevis på hylla i laboratoriet, og stamceller og levende egg kunne i teorien sendes rundt halve kloden i en konvolutt.
Det eneste du trenger er et glass vann.
Referanse:
Geoff Brumfield, Cell biology: Just add Water, Nature 428, 14 - 15 (04. mars 2004), doi:10.1038/428014a