Folkehelseinstituttet (FHI) er både et forskningsinstitutt og et forvaltningsorgan.

Det ligger det i deres mandat at de skal gi råd til myndigheter, helsevesen og befolkningen om helsespørsmål.

FHI-forskeren Pape mener at et forskningsinstitutt ikke burde gi råd i det hele tatt.

– Det er et kvantesprang mellom det å drive forskning og gir råd, mener hun.

– Den ene virksomheten er å søke kunnskap. Forskere søker etter hvordan ting er. Å gi råd handler om å formidle kunnskap om hva folk bør gjøre. Det er stor forskjell mellom disse rollene. Bør-budskapene vil ofte være farget av ideologi og befinner seg fjernt fra forskningens verden, mener Pape.

Tror ikke på den objektive forsker

Hilde Pape er psykolog har og har jobbet ved en rekke samfunnsvitenskapelige institutter i sitt forskerliv. Hennes forskning dreier seg først og fremst om rusmiddelbruk blant ungdom.

Da hennes forrige forskningsinstitutt, Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), ble fusjonert med Folkehelseinstituttet opplever hun å komme til et helt annerledes forskningsinstitutt enn de hun hadde vært ved tidligere.

Tidligere hadde det vært et ideal at forskerne skulle levere forskningsbasert kunnskap, og ikke ha en mening om politikken på området de forsker på, mener hun.

Pape tror ikke på den absolutt objektive forsker.

– Det er vanskelig å få forskning helt uten ideologiske føringer. Men vi forskere bør bestrebe oss på det, og ha som mål at vi ikke skjener til politiske eller personlige preferanser.

Risikerer å miste tillit

forskning.no skriver i dag om tobakksforsker Karl-Erik Lund ved Folkehelseinstituttet som møtte sjefen sin i retten i høst.

Bakgrunnen var at de er faglig uenig om forskningen på snus. Lund reagerer på at Folkehelseinstituttet ledelse gir råd til myndighetene om snus som ikke er basert på forskning, men ideologi.

Debatten om snus er kanskje den mest åpenbare konfliktfylte forskningen ved Folkehelseinstituttet, mener Pape.

Det mest alvorlige med å blande roller mellom forskning og rådgivning er at man risikerer å undergrave tilliten til forskningen, mener Pape.

– Det settes stadig oftere spørsmålstegn ved forskningens troverdighet.

Og det er bra, mener Pape.

– Men nettopp derfor mener jeg det er viktigere enn noen gang at vi forskere står å stå rakrygget i forskerrollen. Forskningen konkurrerer stadig mer med falske nyheter. Politikere driver kanskje mer enn noen gang «cherry picking» der de plukker ut enkeltstudier som passer dem best.

– Folkehelseinstituttet må ta usikkerhet på alvor

Pape mener at Folkehelseinstituttet bør legge større vekt på å formidle usikkerheten i forskningen.

Hun har også sittet i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Hun peker på at det står i det etiske regelverket at kravene til etterrettelighet er like store i forskningsformidlingen som i publiseringen av resultater.

– Vi forskere er jo sikkert irriterende ofte forbeholdne. Men dette handler jo nettopp om at vi ikke skal underslå usikkerhet. I det øyeblikket vi beveger seg fra «er» til «bør», så underslår vi all usikkerhet.

Når nyansene blir borte og alt er svart eller hvitt kan det kan slå uheldig ut, mener Pape.

– For eksempel sier Folkehelseinstituttet at gravide ikke bør drikke alkohol i det hele tatt. Men det er ingen ting i forskningen som tyder på at et lavt inntak, for eksempel et glass vin i uka, gir fosterskader. Dette framstår som ren ideologi, sier alkoholforskeren.

Pape spør seg om Folkehelseinstituttets råd om totalavhold bygger på en antakelse om at gravide kvinner ikke evner å ta til seg et nyanserte budskap. Hun mener at det også har en kostnad å gi slike råd.

– Sannsynligvis vil en del kvinner som har drukket alkohol tidlig i svangerskapet, før graviditeten ble fastslått, engste seg helt unødvendig for hvordan det skal gå med barnet.

Kontroversiell forskning må også ut

Pape har selv opplevd at kampen om sannheten kan være tøff. Det skjedde lenge før hun begynte å jobbe ved Folkehelseinstituttet.

Da hun for mange år siden gjorde en studie som viste at de ungdommene som begynte å drikke i midten av tenårene ble bedre sosialt tilpasset enn de som debuterte tidlig eller sent, ble folk sinte på henne.

– Mange, særlig i avholdsbevegelsen, mente at resultatene mine ikke burde bli publisert. De mente at dette resultatet ville slå uheldig ut om dette kom ut i mediene og nådde ut til folk.

Men hva skjer i den offentlige debatten hvis det er noe forskning vi ikke skal kunne snakke høyt om? spør hun.

– Ingen mediestrategi ved FHI

– La oss ta et tenkt eksempel: at du som forsker ved Folkehelseinstituttet hadde funnet ut at ungdom som drikker hjemme sammen med foreldrene sine, hadde fått bedre alkoholvaner. Hvordan hadde det blitt tatt imot av din arbeidsgiver?

– Det hadde nok gått helt fint om jeg hadde publisert resultatet i et vitenskapelig tidsskrift. Men det hadde neppe blitt slått opp på førstesiden av Folkehelseinstituttets hjemmeside. Resultatene ville nok heller ikke nådd media fordi de ikke har noen utadrettet mediestrategi her. Hvis jeg ønsker at interessante forskningsfunn skal nå offentligheten, må jeg ta kontakt med media selv. Studien hadde nok dødd stille hen, bortsett fra at spesielt interesserte forskningskolleger hadde lest den.

– Hva med vaksineråd? Er det problematisk at Folkehelseinstituttet kommer med råd til befolkningen om at vi bør vaksinere barna våre?

– Selv om jeg er veldig for vaksiner, mener jeg at det uansett er uheldig at et institutt som driver med forskning, også skal gi råd til befolkningen. Ledelsen argumenterer for at rådgivningsfunksjonen gir Folkehelseinstituttet større gjennomslagskraft i befolkningen. Jeg mener at det ikke er et forskningsinstitutts anliggende å ha gjennomslagskraft for en bestemt politikk. Som forskere kan vi imidlertid påvirke samfunnet ved å spre forskningsbasert kunnskap.

– Det som bør være viktig for oss, er at forskningen vår kommer ut, slik at politikerne kan ta informerte valg. Det er den viktigste påvirkningen vi kan ha, mener Pape.

– Vi diskuterer dette hele tiden

Områdedirektør i Folkehelseinstituttet, Knut-Inge Klepp, sier at de hele tiden diskuterer hva det vil si å gi kunnskapsbaserte råd ved Folkehelseinstituttet.

En tverrfaglig gruppe har nylig vært satt ned for å diskutere akkurat dette. De har sett at det er ulike tradisjoner på instituttet, som fra gammelt av er et smitteverninstitutt og hvor det er lang tradisjon for å gi myndighetsråd, forteller han.

– På smittevernområdet har vi hatt og har fortsatt en rolle som kan minne litt om det et direktorat har. Vi gir råd til kommunene i forhold til vaksinespørsmål og andre hendelser. Når det gjelder tobakksspørsmål, ernæring, alkohol osv. så gir Folkehelseinstituttet kun kunnskapsgrunnlaget til rådene, mener Klepp.

–  Vi bestemmer  for eksempel ikke hvordan kostholdsrådene og aktivitetsrådene skal se ut. Det er Helsedirektoratets oppgaver. Vi gir det faglige grunnlaget. I blant kommer vi med ny kunnskap som utfordrer eksisterende råd. Det gir grunnlag for dialog. 

– Faglig uenighet blir verdsatt

Klepp mener at helsesektoren faktisk er en sektor som er veldig åpen for dialog.

Han sier at det ligger tungt i Folkehelseinstituttet instruks at forskerne skal være frie til å uttale seg basert på egen forskning. Faglig uenighet blir verdsatt, mener han.

– Vi har en egen mediepolicy internt hos oss om at forskere ikke bare kan, men faktisk oppfordres til, å være aktive i samfunnsdebatten.

Mistet SIRUS-forskerne ytringsfriheten?

I 2016 ble SIRUS lagt inn under Folkehelseinstituttet.

Da forskning.no skrev om denne sammenslåingen, var SIRUS-forskerne redd for å miste muligheten for å ytre seg fritt. Blant annet om den faglige uenighet de hadde med FHI om snus.

• Les også: Rusforskere er redd de mister ytringsfriheten sin

Tobakksforsker Karl Erik Lund mener at han og SIRUS-kollegene ikke har mistet sin akademiske frihet ved å bli en del av Folkehelseinstituttet.

Men noe er likevel endret.

Han har fortsatt tittelen forskningsleder for tobakk, også ved Folkehelseinstituttet.

Likevel føler han at han ikke uten videre uttale seg som han vil om sitt eget forskningsfelt.

Han får mange henvendelser fra journalister som kjenner hans standpunkter på skadereduksjon på området e-sigaretter og snus.

– Jeg har fått noen tilbakemeldinger om at når jeg uttaler meg som forskningsleder for tobakk på forskningsinstituttet, så synes ledelsen det har vært problematisk fordi det kan oppleves som om det er Folkehelseinstituttets offisielle uttalelser.

Lund sier han har fått instruks om å sende alle sitatsjekker til medievakten ved FHI. Han eller hun ser da på om dette er noe kontroversielt. Hvis det er det, tar de kontakt med ledelsen. Hvis det er TV eller radio, orienterer han om at han skal på Dagsnytt, for eksempel.

– Ikke ment som et direktiv

Hans overordnede, Knut-Inge Klepp, mener at dette ikke er ment som en instruks men som en hjelp til forskerne.

– Karl Erik Lund er blant de mest erfarne forskerne når det gjelder å uttale seg til mediene. Dette med å sende sitatsjekk til medievakten er mer tenkt som en hjelp til forskere som ikke er så vant til å uttale seg til media. Det er ikke en instruks. Vi ønsker å være på tilbudssiden og hjelpe.

– Det er fint å bli orientert når noen har uttalt seg til mediene fordi vi i mange saker opplever at det kommer oppfølgingsspørsmål hvor andre deler av instituttet kan bli utfordret. Det er ikke pålagt å informere, men når det kommer oppslag som direktøren, departementet eller andre kan bli utfordret på, er det fint å være forberedt, sier Klepp.

Lik organisering, men ulik kultur

Folkehelseinstituttet er organisert direkte under Helsedepartementet. Det samme var SIRUS. Men det var likevel en stor forskjell mellom dem, mener tobakksforskeren Lund.

– Som leder for tobakksfeltet på SIRUS uttalte jeg meg fritt om mitt felt og skrev høringsuttalelser, uten nødvendigvis å søke faglig godkjenning fra direktøren eller informasjonssjefen. En ledelse besitter jo ikke den tobakksfaglige kompetansen som vi forskere har, og bør etter mitt skjønn holde distanse til faglige spørsmål.

Ved SIRUS tenkte aldri Lund på om det han sa kunne oppfattes som kritikk av eierdepartementet. Det tenker han på nå.

Han oppfatter at Folkehelseinstituttet er svært forsiktige med å komme ut med informasjon som ikke støtter igangsatt rus- og tobakkspolitikk.

– Jeg frykter at forskere på Folkehelseinstituttet er i ferd med å få de rolleforventninger som gjelder for byråkrater – lojalitet til ledelse og ikke nødvendigvis til data, sier han.

– Ved SIRUS fikk forskerne støtte fra ekspedisjonssjefen i departementet på vi skulle bidra til og stimulere til debatt i rusforskningen. 

Hvorfor så forskjellige?

Lund spekulerer på hvorfor to forskningsmiljøer har så forskjellig forhold til ett og samme departement. Han mener at det både handler om organiseringen og kulturen.

Ved Folkehelseinstituttet er det langt mellom forsker og øverste sjef. Karl-Erik Lund har fire sjefer over seg før han kommer til Camilla Stoltenberg, som er den øverste.

Det at forskningen ligger direkte under et sektordepartement og ikke under Kunnskapsdepartementet som de fleste forskningsinstitusjoner, krever mye av forskningslederne, mener han.

– De må ha mot nok til å forsvare også de upopulære resultatene når de kommer.

Der stiller han noen spørsmål ved ledelsen i Folkehelseinstituttet.

Politikkbasert evidens

Lund har jobbet med tobakk i over 30 år og under mange ulike helseministre.

– De henvender seg til oss forskerne for å få utredet fordelene og ulempene ved et tiltak. Det gjør de for å lage det de kaller en evidensbasert politikk, altså en politikk basert på kunnskap.

Dette har endret seg ganske dramatisk, mener han.

– Vi ser nå eksempler på at helsemyndighetene har gått bort fra den evidensbaserte politikken og lager en politikkbasert evidens. De henter ut den forskningen som passer for å støtte opp under et tiltak som de allerede har bestemt å gjennomføre.