Norsk og russisk havforskning starta omtrent samtidig.

I 1860 utførte en russisk vitenskapelig ekspedisjon en rekke undersøkelser langs norskekysten, blant annet for å skaffe seg kunnskap om silde- og torskestammenes vandringer.

Omtrent samtidig arbeidet havforskningspionérer som Michael Sars og Axel Boeck i Bergen, og omtrent 15 år etterpå starta den norske nordhavsekspedisjonen som blei leda av Georg Ossian Sars og Henrik Mohn.

– Det er mange eksempler på at forskere brukte nasjonale motiver og konkurranse med andre nordlige stater som argument for å presse fram finansiering, sier historiker Kari Myklebost ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Samtidig fantes det en autonom vitenskapelig agenda, uavhengig av statlige prioriteringer, og den fremma samarbeidsrelasjoner på tvers av grensene, blant annet innenfor havforskning, sier hun.

Myklebost har skrevet om norsk-russisk forskningssamarbeid fra 1814 og fram til andre verdenskrig i historieverket Det asymmetriske naboskap. Norge og Russland 1814-2014.

Møttes jevnlig

Rundt forrige århundreskifte var det flere møter mellom norske og russiske havforskerpionerer, blant andre Nikolaj M. Knipovtisj, Johan Hjort, Georg Ossian Sars og Fridtjof Nansen.

I 1898 sjøsatte russerne verdens første spesialbygde skip for fiskeriforskning, og fartøyet besøkte norskekysten i 1899.  Norge fulgte opp med et tilsvarende forskningsskip i 1900.

I tillegg foregikk mye av det norsk-russiske havforskningssamarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet gjennom Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

– De samarbeidet om å kartlegge fiskebestandenes migrasjonsmønster i Barentshavet, og det ble gitt ut felles forskningsartikler, blant annet om selbestanden langs Murmansk- og Finnmarkskysten og dens innvirkning på fiskebestandene.

– Johan Hjort var Havforskningsinstituttets første direktør. Han ga Knipovitsj æren for å være den første som kartla Golfstrømmens ulike forgreininger i Barentshavet og sammenhengen mellom det og fiskebestandenes fordeling i området, sier Myklebost.

Kursvirksomhet

Hun forteller også at kursvirksomhet var en viktig del av kontakten mellom norske og russiske havforskere.

• Les også: Sovjetiske torsketokt gull verdt for dagens forskere

Bergen marinbiologiske stasjon, Bergen Museum og Fiskeridirektoratet organiserte fra 1903 til 1913 en rekke såkalte oseanografiske kurs, med deltakere fra ulike medlemsland.

– Formålet var å utdanne nok kvalifisert personell til ICES sine prosjekter. Til sammen 171 deltakere gjennomgikk kurset, av disse 20 fra Russland, sier Myklebost.

Stopp i 1915

Russland trakk seg ut av ICES i 1915, og Sovjetunionen meldte ikke landet inn i igjen før i 1955.

Derfor var det liten aktivitet innenfor havforskningssamarbeidet i denne 40-årsperioden, men Myklebost viser til at det var en viss aktivitet innenfor rammene til Det internasjonale selskapet for utforsking av Arktis ved hjelp av luftskip.

• Les også: Isfri seilas i Nansens kjølvann

– Norske polarforskere samarbeidet tett med særlig tyske, sovjetiske og amerikanske kolleger om å få i stand en vitenskapelig luftskipsekspedisjon fra Europa over nordpolområdet til Alaska, forteller forskeren.

Formålet var blant annet å kartlegge havstrømmer, is og meteorologiske forhold. Manglende finansiering gjorde imidlertid at selskapet til slutt bare klarte å gjennomføre en sterkt redusert flygning. Den foregikk sommeren 1931 over sovjetiske nordområder.

Praktisk, ikke nasjonsbygging

Fra slutten av 1950-tallet og helt opp i våre dager har det norsk-russiske fiskeri- og havforskningssamarbeidet igjen blomstret.

– Den praktiske samarbeidsdimensjonen innenfor havforskninga er lite beskrevet i den eksisterende historielitteraturen om norsk og russisk polarforskning, sier Myklebost.

Hun mener dette kan forklares med at nasjonaliseringsprosessene innenfor den framvoksende polarforskninga har vært sterke. Disse prosessene har handlet om å fremme nasjonalstatenes interesser og status gjennom vitenskapelige oppdagelser og ekspedisjoner.

– Historikere har pekt på at 1800-tallets polarforskning hadde stor symbolsk betydning og raskt ble knyttet til etableringen av nasjonal identitet – om enn i sterkere grad i den unge nasjonalstaten Norge enn i det enorme russiske imperiet, sier Myklebost.

Den gradvise erobringen av polområdene gjennom ekspedisjoner som Nansens drift med skipet «Fram» og Amundsens sydpolferd har blitt nedfelt som sentrale elementer i forståelsen av norsk identitet.

Også i Russland har polarforskninga blitt nasjonalisert; den har blitt beskrevet som del av et statlig interessefelt, hvor fangsttradisjoner, politiske interesser og militærstrategiske vurderinger har hatt stor betydning.

Etter 1905 ble økonomiske og politiske faktorer viktigere også i norsk polarforskning, noe suverenitetsforhandlingene og konfliktene rundt Spitsbergen og Novaja Semlja i mellomkrigstida er talende eksempler på.

– I dette bildet har man glemt eller oversett den renskårne vitenskapelige agendaen som drev mange forskere. Fra et forskningssynspunkt har det vært viktig å samarbeide for å innhente data på tvers av nasjonale grenser i det enorme polarområdet, avslutter Myklebost.