Det tok rundt 15 år fra russerne satte ut kongekrabbe i Murmanskfjorden til den var etablert også i norske farvann.

I de bråbratte norske fjordene lever kongekrabben mer konsentrert, og dermed blir det større belastning på bunnen og bunndyrene.

Russiske forskere har data på kongekrabben som går tilbake til 1960-tallet. På norsk side er forskningen trappet opp etter at bestanden i Varangerfjorden vokste kraftig i siste halvdel av 1990-tallet.

Norske og russiske forskere var nylig samlet i Tromsø. Forskerne – både kongekrabbe- og bunndyreksperter – sammenholdt og drøftet data fra bunnundersøkelser som er gjort i krabberike områder på begge sider av grensen.

Forskjell på norsk og russisk side

Både hos russerne og her hjemme (blant annet i Porsangerfjorden og Varangerfjorden) er flere arter av bunndyr redusert eller helt borte fra områder med mye krabbe. Det forteller benthosforsker Lis Lindal Jørgensen fra Havforskningsinstituttet.

Kongekrabben er kjent som en effektiv invasjonsart hvor enn den kommer. Krabben ser likevel ut til å gjøre mindre skade i russiske farvann, der den først ble satt ut.

Forklaringen kan ligge i topografien, som forandrer seg jo lenger øst i Barentshavet en kommer.

– Russisk farvann har langgrunne kyster. Krabben må vandre langt til havs for å komme på vinterbeite på dypt vann. Det gjør at kongekrabben lever mer spredt hos våre naboer i øst. I de bråbratte fjordene langs norskekysten finner krabben både grunt og dypt vann tett inne ved kysten.

– Det gir større konsentrasjoner av kongekrabbe, som i sin tur kan forklare hvorfor bunnen er mer påvirket hos oss, sier Jørgensen.

Robust stein- og berggrunn

Hordene av kongekrabber er blitt beskyldt for å etterlate seg rene ørkenområder når de er ferdigbeitet. Jørgensen nyanserer bildet noe.

– Kongekrabben har effekt, men graden av påvirkning er mest avhengig av hvilken type havbunn det er snakk om. På grunne kyststrekninger med stein- og berggrunn er det lite eller ingenting som tyder på at bunnen lider belastning.

– Disse gruntvannsområdene er tilpasset tøffe forhold, og kan takle stormer, store temperaturforskjeller og kraftig strøm. Derfor har de foreløpig virket robust overfor invasjon fra kongekrabbe, sier hun.

Bløtbunnen er sårbar

På dypere vann er det annerledes. Spesielt havbunn med bløtt sediment er sårbar for stor tetthet av kongekrabbe.

– Store forandringer i artssammensetningen er registrert flere steder både i norske og russiske farvann. Men mengden av bunndyr har gått mye mer tilbake norske farvann. Det har skjedd i samme tidsrom som krabben har vokst i antall.

– Tilbakegangen er også påvist i områder som ellers ikke har vært utsatt for andre påvirkninger som for eksempel bunntrål, unormale temperaturendringer eller andre stressfaktorer, forklarer Jørgensen.

Norske undersøkelser viser også at sjøbunn som lenge har hatt mye kongekrabbe er blitt tømt for dyr som holder bunnen frisk; bunndyrene som skaper gode oksygenforhold. Bunnen er blitt ”sur”.

De kjappe slipper unna

Noen arter – som små muslinger og rørbyggende børstemakker – er imidlertid godt rustet til å unnslippe kongekrabben.

Disse artene har flere fordeler, forklarer Jørgensen. De er små og reproduserer seg hurtig (kortlevde arter). I tillegg har de gode skjulesteder i de lange rørene og er kjappe til å komme seg vekk når krabben nærmer seg.

– Vi har sett at disse artene har økt i antall i de områdene som er invadert av kongekrabben. Samtidig reduseres antall og vekt av kongekrabbens foretrukne byttedyr; arter med en flerårig livssyklus.

Mulige indikatorarter

Denne kombinasjonen av oppgang og nedgang i mengden av bunndyr kan tenkes å fungere som en indikator i forhold til høy tetthet av kongekrabbe.

Jørgensen understreker imidlertid at disse kortlevde og hurtigreproduserende artene også forekommer i store mengder i områder uten krabbe.