Lange netter med pinsetter

Det krever en spesiell type tålmodighet for å plukke minihavdyr med pinsett, natt ut og natt inn i ukevis.

Publisert
Telle, måle, plukke, telle. Natt etter natt har forskerne på G. O. Sars sittet slik. Foran Thor Klevjer, bakover Øystein Leiknes, Nicholas Dupont og Espen Strand. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Telle, måle, plukke, telle. Natt etter natt har forskerne på G. O. Sars sittet slik. Foran Thor Klevjer, bakover Øystein Leiknes, Nicholas Dupont og Espen Strand. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-Basin.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

Tre uker til sjøs kan høres lenge ut. Når du skal ta prøver av så mye som mulig, og undersøke og helst forstå hele økosystemet i fire havbasseng, er det egentlig bare et øyeblikk.

Konsekvensen er at det alltid er liv på skipet G.O. Sars. Toktdeltagerne går på skift – seks til 12 og 12 til seks, om hverandre, i en runddans på totalt seks uker for de som er med hele veien.

På tilbakeveien fra Nuuk til Bergen har forskerne Thor Klevjer, Espen Strand og Nicholas Dupont fra Havforskningsinstituttet, og iblant Øystein Leiknes fra NTNU, sørget for at forskninga holder frem, også om natta.

En natt i nitrogenrøyk og rekelukt

Det krakler og syder i laben på andre dekk. Dupont, Leiknes og Strand sitter bøyd over hvert sitt mikroskop med pinsett i hånd, ved siden av står små beholdere med flytende nitrogen. Det koker ved -195,8 °C, og ryker som ei heksegryte når du blåser på det.

Klokka har så vidt bikket halv to. Skiftet begynte ved midnatt, etter noen brødskiver og flere kopper kaffe. Alina Rey, en av teknikerne på det andre skiftet, kunne da fortelle at MOCNESS-en nettopp var kommet opp av sjøen.

MOCNESS er en håv med ni forskjellige nett. Fra åtte av nettene skal forskerne plukke ut levende dyr, i tillegg til at prøvene skal bevares på sprit og formalin. Det tar typisk rundt tre timer å gjøre ferdig prøvene fra én MOCNESS.

I lunsjen for noen dager siden dukket det opp et mer uformelt navn: Møkka-MOC-en.

Det lukter sjø og tørka krill, omtrent som gamle reker. Lørdag og onsdag er vaskedag, men båten var i Reykjavik på onsdag. Fast grunn under føttene fristet, og dermed gikk vaskinga fløyten.

Nattens program ligger klart: MOCNESS-en er nettopp oppe av havet. I går var det rolig og forskerne fikk sett film, men i natt er det pinsetten som kaller. Strand gjør prøvene. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Nattens program ligger klart: MOCNESS-en er nettopp oppe av havet. I går var det rolig og forskerne fikk sett film, men i natt er det pinsetten som kaller. Strand gjør prøvene. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Mest prøver om natta denne gangen

– Har dere funnet mange Euchaeta? spør Leikens ut i rommet.

Euchaeta er en type dyreplankton. Dupont kan rapportere om tre, mens Strand har funnet fem i sin prøve. Det skal bevares ti av dem, og av en hel haug andre arter, fra hver MOCNESS. Da må pinsettplukkerne koordinere arbeidet.

– Jeg har en hel masse her, så jeg tror vi er good, sier Strand.

Det er toktleder som bestemmer når det skal fiskes etter prøver på toktet. Tilfeldighetene har gjort at en overvekt av stasjonene denne turen har havnet på 12-6-skiftets vakter.

– På dette toktet har det vært en 80/20 arbeidsfordeling mellom natt- og dagskiftet. Det har jo sikkert ikke vært ille, men det føles slik, sier Klevjer.

Han har vært med helt fra Bergen – rett over fem uker med seks timer arbeid og seks timer fri, døgnet rundt, sju dager i uka.

Journalisten fomler med pinsetten

Kari Slaattsveen og P1-pop siger ut av radioen. Selv snakker forskerne lite. Dyreplankton sender tydeligvis ikke snakketøyet i spinn på dem som har stirret på smådyra i flere titalls netter i strekk.

Etter en stund reiser Strand seg fra mikroskopet og strekker armene på ryggen.

– Vil du prøve?

Det tar et øyeblikk før jeg skjønner at han snakker til meg. Det er vel dette de mener med deltagende observasjon, tenker jeg, og setter meg foran mikroskopet. Oppgaven er å finne ishavsåter på femte stadium i utviklinga.

Femmer-ishavsåter er litt mindre enn fullvoksne individer, har fire haleledd og de mangler en flekk under rumpa som de voksne hunnene har. For et trent forskerøye er det sikkert en vesentlig forskjell. For meg er de små, halvgjennomsiktige klumpene i isboksen like alle sammen.

– Ta tak i følehornene med pinsetten, men ikke for langt ute, for da brekker de, forklarer Strand.

Forskjellen mellom ”ikke for langt ute” og ”akkurat passe langt ute” er på noen tidels millimeter.

Fikk'n! Det tok bare tre ganger så lang tid for journalisten som for en forsker å fange ishavsåta. Noen sekunder senere var den frosset ned til en bitte liten isklump. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Fikk'n! Det tok bare tre ganger så lang tid for journalisten som for en forsker å fange ishavsåta. Noen sekunder senere var den frosset ned til en bitte liten isklump. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

På leting etter fire haleledd

Det lille dyret skal plukkes ut av isboksen og legges under lupen. Der sjekker du rumpa. Riktig antall haleledd, ingen klump?

Om svaret er ja, plukker du knøttet opp igjen, skyller det i ferskvann, og så bærer det ned i nitrogenboksen. Etter noen sekunder passer ishavsåta enda bedre til navnet sitt: Den er omgjort til en liten isklump.

Klumpen putter du i et prøveglass, før nummer på glasset, art og stadium noteres på et skjema. For Strand og de andre tar det bare noen øyeblikk å bevare et dyr. Jeg roter fortsatt rundt med pinsetten i isboksen, mens de små krypene smetter unna pinsettspissen.

– Hva med den der, den ser ut til å ha riktig størrelse.

Strand peker ned i boksen på et dyr som ser klin likt ut som alle de andre. Men jo da, det er en femmer og etter bare litt mer fomling ligger den nedfrosset ved siden av sine artsfrender.

Jeg får fanget fire-fem forskjellige dyr før jeg kaster inn håndkleet. Proffene gjør dette både mer nøyaktig og kjappere, og det er litt hast. Jo friskere dyrene er når de fryses, jo bedre er det for de som skal analysere prøvene senere.

Skylle, plukke, telle, tørke, skylle, plukke, telle, tørke

Ganske nøyaktig 24 timer senere titter sola så vidt ut fra skydekket. Klokka er fire om morgenen. Det blir ikke mørkt, vi er 68 grader nord og det er midnattssol. Strengt tatt er det vel midnattsoverskyet.

Solgløtt, et kort øyeblikk. Det er bare journalisten som får det med seg, for de andre plukker prøver på femte timen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Solgløtt, et kort øyeblikk. Det er bare journalisten som får det med seg, for de andre plukker prøver på femte timen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Noen timer søvn, et dagskift med vasking av laben, litt mat, litt trening og ganske mange kopper kaffe - og så er det på’n igjen. Det er tettere mellom gjespene, og markert tredagersskjegg på de fleste kjaker.

Siden i går har vi kommet inn i et område med sild, og fokus om bord på G.O. Sars er å finne ut hva fisken spiser. Dermed skal det ikke lenger plukkes levende dyr fra MOCNESS-en som igjen står og drypper seg tørr i hangaren.

De forskjellige håvene deles opp for å gjøre mengden dyr litt mer håndterlig. Så filtreres vannet ut i tre omganger, med stadig større maskevidde på filtrene. Til slutt sorteres dyrene som ligger igjen etter art, og så skal de tørkes.

Det gir svar på hvor mye fisken har å spise der nede.

Strand splitter og filtrerer prøver i time etter time. Litervis med vann forsvinner mellom fingrene. Han skyller filteret med en spruteflaske, slik at hvert lille dyr kommer med, og huker seg ned og sjekker at ingenting ligger igjen langs kanten.

Dupont og Klevjer har fått jobben med å sortere og telle opp. Det virker som at det er aller mest pileorm. Klevjer fant 116 av de gjennomsiktige, geléaktige ormene i en sekstendedel av én prøve.

Arbeid som dette krever tålmodighet. Skylle, plukke, telle, tørke. Det både sukkes og gjespes, men tempoet holder seg oppe. Blir de virkelig aldri lei? Jeg har vært med i bare to netter, og attpåtil bare sett på, og er ganske sikker på at jeg ville tenkt ”close enough!” og stappet alle dyra i én skål for lenge siden.

– Det blir jo ikke så god forskning av det, da, sier Strand tørt.

På et tidspunkt stikker tre-fire grindhvaler ryggen opp utenfor laboratorievinduet. De dukker opp og ned noen ganger, kanskje 30 meter fra båten, før de blir borte igjen. Forskerne gløtter såvidt opp, før de bøyer seg over arbeidet igjen.

Grindhvalen viser seg såvidt frem, før den dukker ned i dypet igjen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Grindhvalen viser seg såvidt frem, før den dukker ned i dypet igjen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

En kamp mot klokka

Tilbake til den første natta: Vakta går mot slutten. Klokka har tikket seg frem til ti på fem. En dyphavstrål er i ferd med å hente opp krill, reker og andre større kryp, men den skal ikke være på dekk før om en halvtimes tid. Det gir tid til litt nattmat.

Brødskiver med hvitost, kjeks og yoghurt, vann og juice. Ingen drikker kaffe nå. De korte timene på puta frem til neste vakt går best uten koffein.

Nede i laben en halv time senere får forskerne beskjed fra mannskapet om at trålen ennå er 10-15 minutter unna. Det ser ut til at fangsten akkurat rekker å bli det andre skiftet sitt ansvar.

Tilbakelent mot benker og stoler forteller forskerne historier om tidligere tokt. Leiknes minnes en kollega av ham som våknet med sin lugarkamerat fra overkøya i senga hver natt i en uke. Hun var redd for sjøen.

Klokka tikker bort minuttene. Ti minutter blir til 15, blir til 20. Trålen er fortsatt ikke på dekk.

Minuttene tikker seg sakte avgårde. Når kommer trålen, på vår vakt eller til neste skift? (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Minuttene tikker seg sakte avgårde. Når kommer trålen, på vår vakt eller til neste skift? (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

For sent – eller akkurat tidsnok?

Etter lydene å dømme er det ikke lenge igjen før fangsten er på dekk. Forskerne lytter. Klokka er et par minutter på seks.

– Nå våkner Alina, og…

Strand blir stille. Ingen sier noe. 20 sekunder senere drønner det i båten, en dump klang av metall mot metall.

– …der er tråldørene inne, utbryter han.

Alle ler. Høyt.

Tråldørene er to svære metallplater som holder trålmunningen åpen i vannet. Når de er oppe, betyr det at fangsten er på dekk og klar til sortering i løpet av omtrent ti minutter. Klokka er seks, og Rey og de andre på dagskiftet får gleden av å sortere denne.

– Egen lykke er fint, men andres ulykke er ikke så verst, det heller, ler Klevjer.

Nysgjerrigheten vinner likevel til slutt

Det klør i øya, og jeg er klar for å krype til køys umiddelbart. Likevel blir forskerne stående. Nysgjerrigheten har tatt over.

– Fangsten er jo på dekk nå, det skader ikke å vente og se hva som er der, sier Klevjer.

Dermed går vi ut, i hjelm og vernesko, og venter på at mannskapet får åpnet nota og tømt den i bøtta.

Lyset lurer deg - det er faktisk grytidlig om morgenen. Forskerne får likevel ikke ro til å legge seg før de har sett hva som faktisk dukker opp fra havet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Lyset lurer deg - det er faktisk grytidlig om morgenen. Forskerne får likevel ikke ro til å legge seg før de har sett hva som faktisk dukker opp fra havet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Ei blåse har implodert på grunn av trykket nede i dypet, så små biter av oransje hardplast blander seg med rekene og fisken. En ganske stor blekksprut, nesten ikke maneter. Det er lite i trålen, for Islandshavet med sitt arktiske vann er tommere enn Labrador- og Irmingerhavet.

Jeg endte opp med bare tre netter på nattskiftet. Forskerne har holdt det gående i minst 17 netter så langt – rundt 40 for Klevjer. Nå er det likevel bare en liten håndfull vakter igjen. Båten skal være inne i Bergen torsdag kveld.

– Jeg har begynt å telle dager nå, jeg skal innrømme det, sier Klevjer.