Vi har vært tre uker på sjøen, kun avbrutt av noen få glimt av land. Ved Kapp Farvel var det isfjell å holde utkikk for, mens kysten av Island så ut som noe fra en saga, med svære fjordmunninger innhyllet i morgentåke.

Ut over det har det vært tre uker med hav, hav, og mer hav: Bølgete og blågrått og enormt.

Slik er inntrykket for den uinnvidde, ferske toktdeltageren. Forskerne på G. O. Sars er verken ferske eller uinnvidde. Hvert havområde og hver nye målestasjon – de har hatt mer enn 100 av dem – har gitt ny kunnskap om livet under oss.

Landskapet styrer strømmene

Se for deg havet uten vann: Bunnen ville vært som landskap på land. Det er daler og fjell, sletter og åser. Noen steder er det svære, åpne områder, andre steder finner du undersjøiske fjellkjeder.

Det er de åpne slettene som blir bassengene. De er egne økosystem, adskilt fra nærliggende havområder av både bunnens buktninger, og av vannet selv.

Ken Drinkwater arbeider med hydrografi, læren om havets kjemi og fysikk. Han har sett på målinger av blant annet temperatur, saltinnhold og vannets tetthet i områdene vi har passert gjennom. Målingene bekrefter det inntrykket forskerne hadde før de dro:

Et par store strømmer påvirker alle de fire havene og knytter dem løst sammen. En kald strøm, kalt Østgrønlandsstrømmen, kommer ned langs Grønland fra Arktis. Der møter den blant annet den varme nordatlantiske strømmen, som skyter av fra Gulfstrømmen sør for Norge.

Begge beveger seg videre vestover, gjennom Irmingerhavet til Labrador.

Det betyr at det varme vannet vi nå seiler gjennom, langs den vestnorske kysten, kommer fra samme sted som vannet Drinkwater fant både ved nordspissen av Island og i Labradorhavet, mange tusen kilometer lenger vest.

(NASA har laget denne videoen som viser klodens havstrømmer. Området G. O. Sars har passert gjennom sees helt i starten. Video: NASA)

Planktonboom i vest

Før avreise hadde toktleder Webjørn Melle og de andre forskerne på cruiset en anelse om at Labradorhavet og Irmingerhavet kom til å være de mest produktive områdene. Akkurat hvor fruktbart det kom til å være der, det var de imidlertid ikke forberedt på.

I en periode var håvene tette av alger, og det lukta søtt, metallisk og emment i hele skipet – inkludert dusjen – fra det planktonfylte vannet.

– Det er nok noe av det mest overraskende på toktet, den ekstreme primærproduksjonen i Labradorhavet. Med de dataene vi har samlet inn, tror jeg vi har god sjanse til å etter hvert beskrive årsakene til at det er slik, sier Melle.

Algeoppblomstring skjer gjerne når vannet deles opp i lag, for eksempel når det kommer kaldere og ferskere vann på toppen av saltere, varmere vann. Saltvann og ferskvann har forskjellig tetthet, og dermed blandes det ikke – ferskvannet forblir øverst.

Når det er nok næring og lys i det øverste laget, starter oppblomstringen. Planktonboomen i Labradorhavet fulgte imidlertid ikke det mønsteret.

– Vi hadde trodd at det var i ganske ferskt vann at vi kom til å se oppblomstringen, men det viste seg å være i det salte vannet. Det er interessant, og noe vi må se nærmere på for å forstå, sier Drinkwater.

Masse mat, men ingen fisk

Irmingerhavet og Labradorhavet var altså tjåka fulle av liv, sammenlignet med Norskehavet og Islandshavet. Både alger, og dermed også dyreplankton, krill og småfisk, levde i hopetall i de vestlige områdene.

Likevel er det ikke pelagisk fisk i Irminger- og Labradorhavet. Silda, makrellen og de andre kommersielle fiskeartene har vi først funnet de siste dagene, etter at vi krysset inn i Norskehavet.

Hvorfor i all verden er ikke fisken der?

Forskerne er forsiktige med å spekulere, men Melle antyder én forklaring: Labradorhavet og Irmingerhavet kan være dypvannsartenes domene.

Småfisken, skalldyrene, manetene og alt det andre som lever ned mot 1000 meter, beveget seg mye høyere i vannet i de vestlige havene enn de gjør i Norskehavet. Kanskje spiser de så mye av maten at det ikke er bryet verdt for de store stimene å ta veien over.

Uansett forklaring er det et lykketreff for Norge. Vi har overlevd i århundrer på at de store fiskestammene har foretrukket våre hav for spising og gyting.

Knølhval, akkurat der man kan forvente den

Et transatlantisk tokt innebærer unektelig mye titting mot horisonten, ofte uten å se annet enn bølger, skyer og måker. Men noen øyeblikk har brutt monotonien.

Ta for eksempel den kvelden, noen timer nord for Island, da en flokk knølhval plutselig dukket opp utenfor skipet. I mer enn en time lå de rett ved oss og jaktet. Det var et spektakulært skue, som journalisten sov seg rolig gjennom på lugaren.

Heldigvis har andre toktdeltagere også med seg kamera.

Oppvisningen var imponerende for tilskuerne på dekk, og ikke egentlig overraskende for Drinkwater som studerte vannmålingen fra området hvalene boltret seg.

– På den stasjonen hadde vi den største konsentrasjonen av klorofyll vi har sett noe sted på turen, forklarer han.

Mye klorofyll er det samme som mye alger, og det betyr mye dyreplankton, som spiser algene. Dyreplankton er mat for krill, og krill er mat for hvalen. Alt henger sammen med alt.

10 års utvikling rett i bakken

Det er ingen tokt uten uforutsette hendelser. På denne turen kan det oppsummeres i ett ord: MUST.

MUST er en liten farkost som henger bak skipet og som kan gå opp og ned i vannet mens vi seiler. Der kan den måle temperatur, telle plankton, kjøre ekkolodd og ta en hel bråte andre målinger i sanntid.

En farkost under havoverflaten gir mye mer detaljerte målinger enn måleinstrumenter som er montert på båten. Planen var at MUST-en skulle taues bak båten stort sett hele veien, slik at havet mellom Bergen og Nuuk ble kartlagt i et stort, høyoppløselig og sammenhengende bilde.

MUST har vært under utvikling hos Havforskningsinstituttet i ti år, siden 2003.

– Det er fremtiden for havforskninga å taue slike farkoster, sier Melle.

Fremtiden lar imidlertid vente på seg. Det aller første som skjedde da båten skulle lastes og gjøres klar til tokt i mai, var at MUST-en vippet av lasteplanet på bilen som brakte den til kaia og gikk i bakken.

Skadene den fikk lot seg reparere, men da det var gjort viste det seg at kabelen som kobler MUST til skipet ikke fungerte. MUST-en trenger tre fibre for å kunne sende data til båten, men kabelen om bord har bare én.

Dermed har farkosten ligget som en stor gul klump i hangaren, ubrukt, i seks uker.

Mindre tauing, mer prøver

Forskerne hadde med en erstatning, kalt MESSOR, som gjør mye av samme jobben som MUST. I motsetning til MUST-en er den brukt tidligere, og forskerne visste at den kom til å fungere.

Problemet med MESSOR at den kun kan taues i seks knop. MUST-en hadde kunnet hengt bak oss i marsjfart, ved ti knop.

Toktplanen krevde et høyere tempo enn seks knop om båten skulle rekke til Nuuk og tilbake på seks uker. Dermed har det blitt mindre tauing enn planlagt. Vi har tauet MESSOR i de sentrale områdene av de forskjellige havbassengene. Over frontene mellom havområdene har vi passert stort sett uten farkost på slep.

– En konsekvens av mindre tauing er at vi har fått gjort mye mer stasjonsarbeid. Det er ikke sikkert det er bare dumt, vi har fått utrolig gode data på for eksempel artsmangfold, sier Melle.

– Men det er jo leit, det ville vært spektakulært å ha tauet MUST-en hele veien.

Til kai med tusenvis av prøver 

Forskning tar tid. Lang tid. Deltagerne på toktet har noen anelser og hypoteser om ting de har sett på her ute allerede nå, men de kan ikke si noe sikkert før om flere måneder. Noen analyser kan ta mange år.

Ideelt sett, for å virkelig forstå områdene vi har reist gjennom, burde forskerne ha kommet tilbake hvert år, på forskjellige tider av året, og gjentatt de samme målingene.

Det koster imidlertid å dra på tokt, så det er ikke godt å si når Havforskningsinstituttet neste gang legger i vei til Labradorhavet eller Irmingerhavet.

Da er det fint at når G. O. Sars om noen timer legger til kai i Bergen, kan forskerne laste ut noen terabyte med dataregistreringer, mer enn 400 kilo frosne fisk, maneter, reker og lignende, og dessuten flere tusen dypfryste raudåter og annet plankton.

Det blir ikke mangel på forskningsarbeid i månedene og årene fremover.