I den svenske skjærgården, en strålende sommerdag en gang tidlig på 90-tallet, fanget jeg, mine søsken og noen venner av oss krabber. Til slutt ble det en hel bøtte av dem, og selve fiskinga var stor stas for en som tilbrakte alt for store deler av året ved Mjøsa.

Det beste kom likevel etter lunsj:

Vi valgte oss hver vår krabbe, behørig døpt med navn som Storklo og Krabbe-Lars, og sendte dem nedover svabergene. Førstemann til vannet!

Tankene vandret til krabbeløpet da Øystein Leiknes fra NTNU i Trondheim og Mette Dalgaard Agersted fra Danmarks Tekniske Universitet fortalte om sine prosjekter den første dagen om bord på forskningsskipet G. O. Sars.

Også de har valgt seg hver sin slåsskjempe, og skal se hvem av dem som gjør det best i en idrettsgren.

Men der vi brukte krabber, bruker forskerne to bitte små skapninger som svømmer fritt rundt i havet. Og mens våre krabber konkurrerte – uten å vite det – om å komme først til sjøen, konkurrerer Agersted og Leiknes’ like uvitende organismer om å ete mest.

Og, ikke minst: I motsetning til krabbeløpet er dette en kamp som ender i døden for deltagerne.

24 glupske timer

Agersteds utvalgte art er krill, nærmere bestemt Meganyctiphanes norvegica. Målet er å finne ut mer om krillens plass i havets klimasystem, under den større EURO-BASIN-paraplyen.

• Les mer: Teller bæsj på båt

Leiknes studerer tanglopper, helst den som heter Themisto libellula. Den kan kanskje høstes og brukes som fôr i oppdrettsnæringen, men ennå vet vi for lite om den til å være sikre på at vi kan fange den i stor skala uten å gjøre skade på havet.

De neste ukene skal i hvert fall matvanene til de to havdyra avsløres i kjølerommene på G. O. Sars. 

Grunnideen er ganske enkelt: Agersted og Leiknes legger tanglopper og krill, én og én, i flakser med vann og dyreplankton, som de begge lever av. Så lar de flaskene stå i ro og mak et døgn, og så teller de hvor mye mat som er igjen.

Resultatene for begge arter skal publiseres uansett, og det kåres ingen vinner, selv om den ene nok vil spise mer enn den andre. Et visst snev av spenning er det likevel.

Det er ikke hver dag at vitenskapen setter to ulike arter opp mot hverandre så direkte.

Nattlig tokt etter friske dyr

Først og fremst må de ha tak i forsøksdyr. Et krabbesnøre med blåskjellinnmat i enden gjør ikke samme nytte på mange tusen meters dyp som på et svensk svaberg.

Derfor står Agersted, Leiknes og to av Agersteds danske kolleger på dekk i isnende vind. Klokka er halv fire om morgenen, og forskerne venter på en trål som er på vei opp fra det beksvarte havet.

Både krill og Themisto gjemmer seg i dypet om dagen, så langt unna rovfisk som mulig, men kommer opp til overflaten for å spise om natten. Iblant drar båten derfor en ekstra nattfangst, spesielt for Agersted og Leiknes.

Trålen går kjapt ut og kommer kjapt inn igjen – etter en halv time er fangsten på dekk. Jo kortere tid dyra tilbringer i trålen, jo større sjanse er det for at de er friske og raske og klare til å stappe i seg plankton.

Svære dunker med dyr, og noen uten

Fangsten dumpes ned i et enormt kar, og så er det bare å brette opp ermene. Ved hjelp av kjøkkensleiver flytter forskeren unna maneter og fisker opp alt de kan finne av krill og tanglopper.

Når begge har fått mange nok – helst ti dyr hver – da er moroa i gang:

13-litersdunker fylles med vann og planktonmat. De forskjellige dunkene inneholder omtrent like mye plankton, slik at forsøkene blir sammenlignbare.

Hvordan vet forskerne hvor mye de startet med? Svaret er i hvert fall ikke å telle på forhånd, som journalisten trodde.

I tillegg til eksperimentdunkene setter de heller opp kontrolldunker, som ikke inneholder verken krill eller Themisto. Ved å telle også dem på slutten av eksperimentet får de et omtrentlig tall for hvor mange krill som var i dunkene til å begynne med.

Det er selvsagt ikke noe nøyaktig tall de får ut av hver enkelt bøtte, men gjentatt mange nok ganger vil statistikken avsløre hvem som er den virkelige storspiseren.

Savnet: Ett dyreplankton

22 timer senere står forskerne igjen i bunnen av båten, i kjølerommet der forsøket har stått det siste døgnet. Krill og tanglopper spiser best når det er mørkt og kaldt – rundt tre grader. Agersted og Leiknes er kledd i skjerf, luer og fleecejakker.

Dunkene hentes ut, én etter én. Det lille rovdyret plukkes ut, og noen ørsmå planktonrester filtreres vekk fra litervis med vann. Det hele er en ganske fuktig affære.

Så skjer det.

Agersted er i ferd med å skylle en trakt og gjøre klar til å hente ut neste prøve, men en liten planktonloppe har hengt seg fast på kanten – og nå er den vekk. Det er ikke bra. Hver eneste bit teller i disse forsøkene.

– Den var stor også, sukker Agersted.

Men den er borte, og en kjapp letetur på huk gir intet resultat. Dermed er det bare å notere: Én loppe mangler i prøve nummer 16. Slikt skal kontrolleres for i utregningen.

Dette er hakket mer pirkete enn det pleide å være da vi i tvilstilfeller avgjorde hvilken krabbe som kom først til vannet ved å rope høyest og lengst.

Et døgns spising, og så er det slutt

Og så ender historien for storspiserne fra det arktiske hav.

Useremonielt puttes krillen og Themistoen ned i hver sin lille beholder – og der dør de. Forskerne må nemlig undersøke forsøksdyrene for å fullføre analysen.

For sarte lesere er det forhåpentligvis en trøst i det at å ende livet med et 24 timers etegilde, uten frykt for rovdyr, det er de færreste her i verden forunt.

Selve eksperimentet er bare halve jobben for Leiknes og Agersted, eller kanskje ikke det engang. Nå har de ti flasker hver med døde plankton stående i en skuff på laboratoriet, og de må telles.

Både hvor mange plankton som er igjen i prøven, hvilke arter som er der og hvor store plankton som ligger igjen er viktig å finne ut av. Kanskje liker rovdyra noen typer mat bedre enn andre? Kanskje spiser de bare de små planktonene, eller bare de store?

Det er ikke spesielt behagelig å stirre ned i et mikroskop mens bølgene ruller på båten. Leiknes foreller at man selv på land kan bli uggen av lange arbeidsøkter ved lupen.

Men det er ingen bønn, og med sjøsyketabletter lett tilgjengelig begynner Agersted og Leiknes (og de andre danskene, når de har noen ledige stunder) den nitide jobben det er å telle hver enkelt lille kryp.

Themisto, en foreløpig vinner

Et par dager senere sitter Agersted og Leiknes bøyd over dataen og oppsummerer de foreløpige resultatene fra eksperimentene. Grafen forteller en tydelig historie:

– Themisto vinner lett, utbryter Agersted.

Det er den store maten som gjør forskjellen, for både krillene og tangloppene har spist i gjennomsnitt 12 små plankton hver. Tangloppene har imidlertid hivd i seg hele 22 av de store - de som er over to millimeter lange. Krillen har bare spist 12 slike. 

Men motsetning til da min krabbe løp feil vei oppover svaberget, ned i en sprekk og satte seg fast, er det ingen sure miner å spore. Forsøksoppsettet ser ut til å fungere godt og resultatet er tydelig.

Hva mer kan en forsker ønske seg?

Det er langt til Bergen ennå, og Leiknes og Agersted skal gjenta eksperimentet så mange ganger de rekker innen vi kommer i land. Muligens kan ting endre seg. Krill kan være mer storspist i Norskehavet, eller favorittmaten dens kan være mer tallrike andre steder enn her.

Og dermed står Mette Agersted og Øystein Leiknes igjen på kne i et kaldt rom, med hodelykt i pannen og kjøkkensleiv i hånda. En ny runde skal til å begynne.