Arktisk vågehval med det karakteristiske hvite båndet over brystfinnen. I tilllegg er den arktiske vågehvalen litt mindre enn den antarktiske. (Foto: George McCallum)
Vågehval – de nye polfarerne
En antarktisk vågehval krysser ekvator, og fanges helt oppe i Nordishavet i 1996. Det skal likevel gå mange år før den langveisfarende gjestens egentlige identitet blir avslørt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
For historien begynner først i 2007, samme år som Havforskningsinstituttet også overtar arbeidet med DNA-analysene i vågehvalregisteret.
Kevin Glover skal gjøre en rutinemessig DNA-test av en vågehval. Den erfarne genetikeren tror ikke sine egne øyne når han ser DNA-mønsteret.
– Jeg lurte først på hva i all verden de hadde fanget. Det var i alle fall ikke en arktisk vågehval, forteller Kevin Glover.
Han og kollegaene på lab’en er først sikre på at det ugjenkjennelige mønsteret skyldes tekniske problemer med dataanlegget, og de kjører prøven 5–6 ganger for å sjekke. Men mønsteret viser seg å være riktig.
Det avviker sterkt fra de etterhvert tusenvis av vågehvalprofilene i DNA-registeret, og mistanken om en hybrid vekkes hos Glover.
Avdekker en hybrid
Mistanken viser seg å stemme. Hybriden har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er arktisk vågehval. Det er en teoretisk mulighet for at faren tilhører en underart av arktisk vågehval.
De to underartene lever i Stillehavet og i Antarktis, og skiller seg utseendemessig lite fra arktisk vågehval.
– Statistisk sett, men også rent praktisk, er det mest trolig at faren er fra våre strøk. Det er lite sannsynlig at en vågehval fra Stillehavet skulle svømme til Antarktis og pare seg med en vågehval som så drar til Arktisk for å føde hybriden, sier Glover.
Første vågehvalhybrid
Det er første gang det er påvist hybridisering mellom arktisk vågehval og antarktisk vågehval.
Fra før er hybridisering mellom hvalarter kun kjent for blåhval og finnhval, som har overlappende leve- og beiteområder hvor de naturlig treffer på hverandre. Antarktisk og arktisk vågehval har derimot et såkalt asynkronisert vandringsmønster, og møtes aldri på felles beitemark, forteller Glover.
Når det er vinter på Sydpolen, svømmer den antarktiske vågehvalen nordover mot tempererte strøk for å beite. For den arktiske vågehvalen er årstidene og dermed vandringsmønsteret motsatt.
Frem fra glemselen
Genetiker Kevin Glover på Havforskningsinstituttet.
I forbindelse med hybriden blir Kevin Glover tipset av kollegaer om den spesielle fangsten fra 1996.
Selv om både hvalfangere og fangstinspektørene den gangen registrerte at hvalen så annerledes ut enn den gjengse vågehval – av ytre tegn er det først og fremst brystfinnen som skiller de to artene; arktisk vågehval har et tydelig hvitt bånd på finnen som den antarktiske mangler – så skjedde det ikke noe mer med prøvene der og da.
DNA-registeret var helt nytt. Det var ingen referansepunkter som kunne brukes til å identifisere vågehvalen.
Antarktisk hval i Arktis
Annonse
Ti år senere er situasjonen en annen. Glover har et hav av DNA’er å sammenligne med, og han får også oversendt prøver på antarktisk vågehval fra japanske kollegaer.
DNA-register vågehval
Da vågehvalfangsten startet opp igjen opprettet norske myndigheter et DNA-register (1996) med prøver fra samtlige hval fanget av norske hvalfangere.
Havforskningsinstituttet har hatt ansvar for de praktiske detaljene siden starten, og for DNA-analysene siden 2007.
DNA-analysene som inngår i vågehvalregisteret er basert på de samme prinsippene som ligger til grunn for politiets DNA-register.
Formålet med databasen er blant annet å overvåke handel med hval fanget på norsk kvote. På den måten vet kjøpere av norsk hvalkjøtt at produktet er fra lovlig fangst.
Informasjon fra databasen brukes også av forskere i arbeidet med å utvikle nye metoder for å beregne bestanden av vågehval.
Etter noen runder i laboratoriet kan Glover slå fast at hvalen fra 1996 er en antarktisk vågehval (men ikke mor til hybriden fra 2007). Det er første gang antarktisk vågehval er fanget så langt nord.
At hval svømmer store distanser er kjent, men vågehvalen har ikke tidligere foretatt den typen langdistanseturer. De har holdt seg nær i sine respektive polhav, og ikke vandret stort lenger enn over ekvator før de har vendt nesen hjemover igjen.
– Vi vet ikke om disse funnene skyldes tilfeldigheter eller et skifte i vågehvalenes vandringsmønster, sier Kevin Glover.
En mulig forklaring
Hans forskerkollega Nils Øien, som arbeider med sjøpattedyr på Havforskningsinstituttet, tror forklaringen kan være å finne i Antarktis. Isen i Sørishavet har gått tilbake, og med det har også mengden krill blitt betydelig redusert. Krill er en av de viktigste næringskildene for vågehvalen i Sørishavet.
Japansk forskning viser at antall vågehval i Sørishavet har minket i senere tid. Spekklaget på den gjenværende vågehvalen er redusert; noe som kan bety at det er redusert tilgang på mat.
– Hvalen følger maten. Det er mulig at matmangelen i sør gjør at den antarktiske vågehvalen må helt nord til våre havområder for å finne nok å spise, sier Nils Øien.
Internasjonal hvalfangstskepsis
Selv om det foreløpig ikke er vitenskapelig bevist hvorfor vågehvalen begir seg på slike lange vandringer, om dette er en ren tilfeldighet eller starten på en trend, har funnene fra DNA-registeret vekket internasjonal interesse.
Hvalene troner øverst i næringskjeden, og drastiske endringer i deres oppførsel kan være en indikator på miljøforandringer.
I tillegg er hvalfangst omdiskutert, noe Kevin Glover og kollegaene har fått merke. Til tross for at disse hvalene ikke er fanget for forskningsformål, prøvene kommer fra kommersiell fangst, var det ikke lett å få publisert arbeidet.
Annonse
Det tok to år og flere avslag fra andre tidsskrift før artikkelen ble antatt i tidsskriftet Plos One.
– Vi opplevde å bli avvist uten vitenskaplig begrunnelse. Andre sa rett ut at de ”ikke tok” i hvalsaker fra Norge. Det viser at selv i vitenskaplige miljøer, så er det mye synsing og følelser som blir lagt til grunn når det kommer til hvalfangst og hvalforskning, sier Kevin Glover.
I 1986 klassifiserer IWC (the International Whaling Commission) vågehval i Nord-Atlanteren som fredet. Norge vedtar å stoppe fangsten til bestanden er bedre undersøkt.
Norge starter opp igjen fangst på kommersiell vågehval i 1993 under forutsetning at forvaltningen er bærekraftig.
Siden har fangstene holdt seg stabile på rundt 500 hval per år.
Vågehval beskattes i Nordsjøen, langs Norskesjøen, i Barentshavet, ved Jan Mayen og Svalbard. Det ferskeste estimatet fra dette området er på 81 400 dyr (2005).
