Denne artikkelen er en del av en artikkelserie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Å utvikle byer og samfunn til å bli bærekraftige, inkluderende og trygge er et av FNs bærekraftmål. Gjennom å gjøre byene våre og samfunnene våre grønnere, smartere, åpnere og mer robuste, kan vi minimere vår påvirkning på miljøet og redusere våre avtrykk og vår belastning på naturen.
En type sjøgress som danner enger på grunne bløtbunnsområder.
Sjøgressenger er i nedgang i global skala, noe som hovedsakelig skyldes at de vokser i kystnære, grunne områder som i stor grad er utsatt for utbygging, overgjødsling og andre menneskelige aktiviteter og påvirkninger.
Ålegresset har en viktig funksjon gjennom å stabilisere og modifisere bunnsedimentet gjennom sitt omfattende rotsystem. I tillegg til å binde sedimentet, fører rotsystemet også til at oksygen fraktes fra bladene og ned i røttene.
Engsamfunnene tar opp næringssalter fra både vann og sediment og renser dermed vannet.
Ålegress utgjør en betydelig andel av dietten til svaner.
Engene gir husrom til et mangfold av marine planter og dyr.
– Kjenn etter. Det lukter ikke sjø her. Jeg har hørt flere marinbiologer og dykkere kalle havbunnen i Indre Oslofjord for en «sjøbunnsørken». Livløs og full av avfall og plast. Hadde det vært slik på land, hadde det vært sett på som en skandale, sier Elin Tanding Sørensen.
Strandpromenaden i hovedstaden
Landskapsarkitekten og billedkunstneren snakker om Oslos havnepromenade: En planlagt turvei på ni kilometer fra Frognerkilen i vest til Alnas omlagte utløp ved Kongshavn i øst. Promenaden skal åpne byen mot fjorden. Den skal «foredle eller skape ny kontakt med fjorden og vannflaten, samtidig som den skal gi rom for sambruk med maritim virksomhet» heter det i kommunens beskrivelser.
– Det gjør den så langt ikke, mener Sørensen.
– Foreløpig er mange av havnepromenadens landskapsrom fattige både på opplevelser og biologisk mangfold.
Sørensen mener utbyggere, planleggere og arkitekter fokuserer alt for lite på landskapet i overgangen mellom land og ned under vann.
– Men det kan vi absolutt gjøre noe med, sier hun.
Nå er hun i gang med sin doktorgradsavhandling ved Institutt for landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Hun skriver om å synliggjøre den urbane sjøfronten og overgangen fra land til vann som et sammenhengende landskap. Her benytter hun seg av og utforsker metoden Naturhermende prosjektering, hvor sammenhengen mellom økologiske, økonomiske og sosiale forhold i utformingen av menneskeskapte økosystemer står sentralt.
Elin Tanding Sørensen er doktorstipendiat ved NMBU. (Foto: Morten Ellingsen)
Bare se, ikke røre!
Vi har tatt følge med Sørensen en tur langs havnepromenaden. Dette er et av områdene hun skriver om i avhandlingen.
– Se ned her, sier Sørensen og lener seg utover kanten. Det er over to meter ned til vannflaten.
– Vannet og det potensielle livet i fjorden er ikke ordentlig tilgjengelig, bare visuelt. Du kan se vannet, men du kan ikke stikke tåen din nedi. Du ser krusningene på overflaten og regndråpene som treffer vannflaten, men ikke noe mer. Bare se, men ikke røre, sier hun.
Det finnes riktignok noen urbane strender ved Frognerstranda, Tjuvholmen, Operaen og Sørenga hvor sjøen er eller skal gjøres mer tilgjengelig, men langs mesteparten av den ni kilometer lange strekningen er det ikke lagt til rette for at mennesker skal ha reell kontakt med vannet.
– Det skyldes at fjæresonen er et område som deles av livet på land og livet i havet. Dermed faller området mellom to stoler i byplanleggingen, og det kan virke som om ingen har ordentlig ansvar for det.
– Vi burde jobbe med havet og sjøbunnens flora og fauna på samme måte som det lages parker på land. Da kan vi snakke om Oslo som en fjordby som foredler og skaper ny kontakt med vannet, sier Sørensen.
Hun vil gjerne hjelpe utbyggere og arkitektstanden til å tenke annerledes når de bygger ut i sjø, for her i Oslo er denne muligheten nærmest oversett, påpeker hun.
– Det er et kunnskapshull i denne sonen der to ulike verdener møter hverandre. Vi som jobber med byutvikling og landskapsarkitektur på land, bør samarbeide med fagfolk som marinbiologer og oseanografer som kjenner forholdene under vann.
– Jeg vil jobbe frem løsninger for en bedre landskapsarkitektur. Det kan handle om mykere og mer variert kantutforming og det samme gjelder for former, strukturer og materialbruken. Det handler også om å snakke om disse landskapsrommene med et nytt språk som kan bidra til en felles forståelse og fungere som et verktøy for å tenke annerledes, sier Sørensen.
Hvis man hadde tenkt mer som man gjør med grønnstrukturen på land, kunne man fått et helt annet inntrykk enn det som møter oss nå, der stål, glass, betong og tre dominerer. Og, det kunne bidratt til mer biologisk mangfold, mener forskeren.
– Kjenn etter her, sier Sørensen og stryker hånden nedover en glatt betongvegg.
– På en sånn glatt, vertikal flate så er det veldig få muligheter for levende organismer å bosette seg. Det som forsøker å feste seg vaskes lett bort, fordi det ikke er noe å henge seg fast i, sier Sørensen.
Dette kan vi gjøre noe med. Sørensen viser oss to minimodeller av bølgebrytere som et eksempel.
Bølgebrytere brukes ofte langs moloer for at sjøen skal bli rolig med lite bølger. De lages ofte i standard betong med glatte overflater. Disse modellene derimot, kan brukes til å skape bedre leveforhold.
De er fortsatt firkantede og laget i betong, men de er til fordel for marine planter og dyr. De har masse hulrom, sprekker og rifler i overflaten som gir husrom og skjulesteder til ulike marine organismer. Særlig hvis de støpes med betongblandinger som er spesiallaget for at disse smådyrene og planter, for eksempel ålegress, kan trives på denne strukturen.
Annonse
Ålegressplantene fungerer som erosjonssikring, de renser vannet, de huser hundrevis av marineorganismer og utgjør et viktig yngleområde for torskebestanden – også i Indre Oslofjord.
Slike bølgebrytere kan fungere som små boliger for ulike organismer i havet. (Foto: Morten Ellingsen)
Blågrønn park
Vi går videre utover havnepromenaden, forbi Operaen og Sørenga, til vi kommer til Lohavna. Her suser tungtrafikken, lokaltog og trikk forbi i bakgrunnen, mens Ekebergrestauranten tårner i bakgrunnen. Herfra og utover til Kongshavn med Alnas omlagte elveutløp i øst, står den siste resten av Havnepromenaden fortsatt igjen som uutviklet.
I samarbeid med Bjørvika Utvikling, NIVA og dykkere i Project Baseline, planlegger hun et levende laboratorium her, der det blant annet skal plantes ut ålegress. Forsøkene vil peke på ulike muligheter for urbane tidevannslandskap som gir mer liv i fjorden. Forhåpentligvis vil det da lukte mer av sjø langs havnepromenaden.
– Her er det ekstra relevant å komme med forslag til en blågrønn strategi som også tar for seg undervannslandskapet, sier Sørensen.
I strategien til gruppen som planlegger det levende laboratoriet heter det:
Tiden er inne for å utvikle en spektakulær bærekraftig blågrønn park i Oslo sjøfront. En marinpark. En undervannspark. En park som hjelper fram bedre vannkvalitet og økt marin flora og fauna og som etter hvert kan tilby gratis underholdning til folket som opplever byen. Et byrom som gir barna mulighet til å vasse i en levende vannkant, fiske krabber og høste tang i et spennende fjærelandskap med varierte tidevannshager. Lukt av sjø og bølgeskvulp.
– Jeg er opptatt av å skape bedre betingelser både for kystøkologien og for mennesker, avslutter Sørensen.
