Den asiatiske sjøpungen har etter hvert blitt forholdsvis vanlig på tau og brygger i Stavanger-området. På Sørlandet er den funnet i flere båthavner i området Grimstad-Arendal de to siste årene.

– Det er usikkert hvor lenge arten har vært i Norge. I 1990 tok undervannsfotografer et bilde av en sjøpung på et teinetau ved Stavanger uten at de kunne identifisere hvilken art det var.

– Den er nå sikkert identifisert som Styela clava, forteller forsker Vivian Husa ved Havforskningsinstituttet.

Alt i 1954 ble denne arten oppdaget i Europa, derfor var det ventet at den kunne etablere seg også i Norge.

Konsekvenser av etableringen

– Vi vet foreløpig svært lite om utbredelsen av Styela clava i Norge, og hvilken effekt den har på lokale artssamfunn. Arten kan trolig trives godt i Sør-Norge der sommertemperaturene lett kommer over 15 °C, noe som er nødvendig for at arten skal formere seg.

– I områder der arten trives godt, kan man gjerne finne tettheter på 500–1500 dyr per kvadratmeter, de kan dermed utkonkurrere andre lokale arter. Styela clava kan ha negative konsekvenser for skjelldyrkere, da den kan vokse i store mengder på skjell, dyrkerkasser for skjell og tauverk, sier Husa.

I det viktige blåskjellområdet på Prince Edward Island (Canada) har etableringen av denne arten ført til en markant nedgang i produksjonen. Sjøpungen konkurrerer med skjellene om mat og reduserer vanngjennomstrømmingen i anlegget.

Fjerning av sjøpunger fører til store ekstrakostnader for dyrkerne, og dyrene inneholder i tillegg en gift som kan føre til pusteproblemer for mennesker dersom fjerning av sjøpungene utføres under dårlige ventilasjonsforhold.

– Vi har ikke fått rapporter fra norske anlegg om unormalt store problemer med begroing av sjøpunger. Vi oppfordrer likevel skjelldyrkere til å sjekke om de har denne arten på anleggene sine, og ta kontakt dersom de finner den, sier Vivian Husa.

Kan spre seg mer

Styela clava har liten naturlig spredningsevne siden larvene slår seg ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Den raske spredningen verden over har derfor skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet.

Begroing på fritidsbåter, skjell og andre marine redskaper er den mest sannsynlige spredningsveien.

– Selv om Styela clava har liten evne til å spre seg naturlig over større områder, vil den sannsynligvis spres videre fra havn til havn med båter og annet utstyr. Dette er observert i andre deler av verden, forteller Husa.

Lett å gjenkjenne

Styela clava er ganske lett å kjenne igjen på de stripete sifonene (blåserør, trakter) og den knudrete overflaten på øverste del av dyret.

De voksne individene har også en tydelig stilk, og kan bli opp til 20 cm lange. Det finnes ingen norske arter den kan forveksles med.

Styela clava ble registrert første gang i Europa i 1954 da den ble oppdaget på de britiske øyer. Trolig kom den dit med krigsskip som hadde deltatt i Koreakrigen.

I ettertid har arten spredd seg langs den europeiske kysten, og den er også introdusert til USA, Canada, New Zealand og Australia. I 1978 ble den registrert i Danmark, og nå er den ganske vanlig i Limfjorden og i Kattegat.