Denne brugda ble funnet strandet i Sørreisa høsten 2023. Det er sjelden kost for haiforsker Claudia Junge.

– Det er første gang jeg opplever å få ta en hel brugde i øyesyn på denne måten, så det er stort. Og det gir oss en utrolig mulighet til å finne ut mer om denne mystiske haien, forteller Junge.

Ut for å hente hai

Da meldingen om brugda i Sørreisa kom inn, tok hun med seg et team og rykket ut.

– Vi målte lengde og omfang og tok en del prøver mens den enda lå i fjæra. Siden brugda var i god forfatning, bestemte vi oss for å frakte den med oss til Tromsø, hvor vi la den på frys.

Med god hjelp lokalt ble brugda kjørt opp fra fjæra og lastet inn i en frysebil. Brugda kan bli opptil 11 meter lang. Denne måler fire meter i lengde og er en ung hunn.

Å få undersøke et eksemplar av denne planktonspisende haiarten er ingen vanlig dag på jobben for forskerne. Stipendiat Antonia Klöcker er midtveis i sin doktorgrad om nettopp haier i Norge. For henne er dette en milepæl.

– Det er også en milepæl i forskningen på brugde. Internasjonalt finner vi bare to rapporter om brugdedissekering, begge fra 50-tallet. Det å få ta en hel brugde i øyesyn som nå, er noe jeg aldri vil glemme, sier Klöcker.

Brugde i skiver

Opprinnelig var planen å dissekere brugda på vanlig måte, hvor man skjærer opp buken på haien, henter ut innvollene, veier og måler dem og tar ulike prøver.

Men etter initiativ fra Klöcker valgte forskerne en helt annen fremgangsmåte. Haien ble nemlig målt opp og kuttet i 17 cm tykke skiver, i frossen tilstand.

– Vi ønsker å undersøke om brugda er en endoterm hai. Med veldig enkle ord betyr det at den er selvvarmende. Endoterme arter har varmebevarende egenskaper. De tilpasser seg kulde gjennom å bevare og forflytte egen kroppsvarme, for eksempel til indre organer og viktig muskulatur, forklarer Klöcker.

De fleste fisk i havet har ikke selvvarmende egenskaper, men det er påvist hos noen få haiarter og andre større fisk som svømmer langt, som tunfisk og sverdfisk. For å finne ut om brugda faktisk er endoterm, leter forskerne etter spesielle strukturer inne i muskulaturen til haien.

– Det er derfor vi vil ha skiver av haien. Da kan vi analysere muskulaturen på ulike steder langs haikroppen og kanskje finne bevis på at brugda har varmebevarende egenskaper. Irske forskere har allerede gjort funn som tyder på nettopp dette.

Grisete og tungt

Å sage fire meter beinfrossen brugde opp i tolv like store biter er ikke en jobb for lettvektere. Det er heller ikke gjort tidligere, så det var banebrytende arbeid som foregikk på prøvetakingsrommet til HI i Tromsø.

– Det var mye tyngre enn forventet, og det tok lang tid. Det var også ganske så grisete etter hvert, forteller marinbiolog Caroline Aas Tranang.

Sammen med kollega Ingrid Marie Bruvold var hun en av de som fikk brukt brødkniv, handsag, muskler, teknikk og tålmodighet da brugda skulle sages opp.

– Vi brukte to hele dager på å sage opp haien. Det var veldig spennende, og veldig annerledes enn det vi jobber med til daglig. Ingen av oss har dissekert brugde før, så vi visste jo ikke hva som ventet oss, sier Bruvold.

– De første bitene gikk ganske radig, men da vi etter hvert traff på lever og magesekk, ble det mye gørr. Da ble det seigt å sage og mye søl. Lukta trenger vi ikke å snakke om en gang. Men for å si det sånn: Det ble noen kommentarer da jeg kom tilbake på kontoret, fortsetter Tranang.

Godt dokumentert

Mens en gjeng byttet på den etter hvert seige sagejobben, tok Klöcker seg av de ferdige brugdebitene.

– Vi tar høyoppløselige bilder av «sushibitene» for å se etter strukturer, et nettverk av blodkar, som fungerer som varmeveksler for haien. Tilstanden på vevet var god nok til at vi også tok ut muskelprøver som etter grundige analyser kan bidra til at vi forstår hvordan haiens varmeregulering foregår, forklarer hun.

Etter to dager med intenst arbeid med haien i frossen tilstand var alle tolv brugdeskivene saget, renset og fotografert.

Puslespill

Men forskerne gav seg ikke der. Nå gjenstod nemlig den enda mer grisete delen av arbeidet, hvor innvollene tas ut for veiing og prøvetaking.

– Det ble litt av et puslespill. For å kunne å veie ulike innvoller, som magesekk, lever og tarm, måtte vi skjære dem ut fra hver enkelt skive, sortere og samle dem i kar hver for seg. Vanligvis er vi vant til å se hele og pene organer inne i haiene, men dette er en helt annen måte å arbeide på. Nå måtte vi identifisere hvilke strukturer vi så på basert på innholdet i dem og omtrentlig plassering. Det var ikke alltid like lett, og da er det godt å ha et solid team med mye ulik kompetanse på hai-anatomi, forklarer Bruvold.

Hodet til haien fikk en annen skjebne. Kjeven, resten av hodet, finnene og en del andre prøver ble hentet av forskere fra Universitetet i Bergen. De skal arkiveres og oppbevares i samlingen til Universitetsmuseet i Bergen.

Artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er én av over 80 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?

• 

  Spis fisk, lyder kostrådene. Men hva med skalldyr, er de nyttige på matfatet?

• 

  Porsanger-torsk spiser mer reker enn naboen

• 

  Multiresistente bakterier fra sykehuset i Bergen gikk rett gjennom renseanlegget og ut i fjorden

• 

  Dei siste tre åra har den norske, vårgytande silda gjort noko snålt

• 

  Hvordan kan bitte små plankton være synlig fra verdensrommet?

• 

  Godt nedkjølt fisk hadde færre parasitter i fileten

Les flere saker fra Havforskningsinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER