Den varmekjære bakterien kan være livsformen med den aller lengste livssyklusen i verden. Britiske forskere fant den i avleiringer på havbunnen utenfor Svalbard.

Casey Hubert og kolleger fra Newcastle University hadde ventet å finne bakterier som trives i kulde og dør når det blir for hett. Men da de varmet opp avleiringene, fikk de en overraskelse.

Da temperaturen steg opp mot 55 grader pluss, ble det riktig livlig.

Varmekjære bakterier

En helt uventet klasse av varmekjære mikroorganismer var blitt innfelt i avleiringene som sporer.

De formerte seg bare når temperaturene steg over 50 grader, melder New Scientist.

Forskerne studerte arvestoffet til bakteriene, og fant ut at de nærmeste slektningene deres lever i de oksygenfattige dypene av jordskorpen eller i petroleumsreservoarer, der varmen kommer fra jordas indre.

Forskerne har lansert en teori for hvordan bakteriene forvillet seg til den iskalde havbunnen utenfor Svalbard.

Dyttet opp i kulda

Kanskje levde de lunt og godt langt dypere ned, men så ble de skjøvet oppover av strømninger i jordas indre.

I de kalde, øvre lagene ble de så liggende i millioner av år som sporer. Der ligger de fortsatt og venter på å få synke dypere ned under dynen av nye avleiringer, ned til varmen igjen.

- Det er som om det er en frøbank av forskjellige varmekjære bakterier i avleiringene, sier Hubert til New Scientist.

- Dette kan forklare hvordan disse varmekjære eller termofile bakteriene koloniserer nisjer under overflaten og utgjør den dype biosfæren, fortsetter han.

Teoriene til Hubert ble lagt fram på et møte i den britiske Society for General Microbiology tidligere i september.

Alternativ teori

En forsker fra Cardiff University mener det kan være en annen forklaring på hvordan bakteriene har kommet til Svalbard.

- Hele havet gjennomstrømmer den dype jordskorpen under havbunnen med noen millioner års mellomrom, sier John Parkes til New Scientist.

- Begravede avleiringer kan ha blitt tilført levende organismer når vannet strømmer tilbake opp fra dypet, foreslår han.

Lenke:

Nyhetsmelding i New Scientist