Den offentlige diskusjonen om havbruk foregår på mange arenaer, også i norske aviser. Siden 2012 har forskere fulgt havbruksdebatten i ni aviser. 

– Vi har sett på hva som debatteres, hvem som deltar i debatten og hvordan det argumenteres. Samtidig registrerer vi at de samme diskusjonene gjerne vedvarer, og at det er de samme argumentene som blir gjentatt om og om igjen, sier Tonje C. Osmundsen ved NTNU Samfunnsforskning. Hun leder også det såkalte STARR-prosjektet, som står for Sustainable aquaculture – regulation and reputation. 

Konspirasjon og skyttergrav

Osmundsen har plassert de knappe 300 registrerte kronikkene og leserinnleggene i tre kategorier:

• Sjømat som industri og økonomisk sektor.
• Laks som mat og som dyr.
• Lakseoppdrett som virksomhet.

Det er særlig den siste kategorien som vies mest oppmerksomhet og som diskuteres heftigst.

– Her diskuteres det både hva som skjer innen miljø og bærekraft, hvor effektiv lakseoppdrett er og hvem det er som produserer. Det er mye fokus på profitt, og det antydes ofte konspirasjoner – spesielt mellom næring, forvaltning og myndigheter, sier Osmundsen.

Privatpersoner og sportsfiskere har signert over 20 prosent av innleggene. Deretter er politikere, forskere/eksperter, journalister og ministre – spesielt fiskeriministere – stadig frampå. Ulike organisasjoner, spesielt naturvernorganisasjoner og elvefiskerlag, har skrevet nært tolv prosent av innleggene. Drøyt halvparten av debattinnleggene er negative, 36 prosent er positive til havbruk. Den mer nøytrale delen av innleggene er det forskere og forvaltningen som står for.

– På den negative siden finner vi privatpersonene, sportsfiskerne, journalistene og interesseorganisasjonene. Ministere, næringen selv og advokater står på den andre siden. De driver skyttergravsargumentasjon fra hver sin side, sier Osmundsen.

Debatten er den samme som i 2012

Forskerne har dokumentert at den positive debattleiren bruker tall og fakta for å vise hvor viktig oppdrett er, både lokalt og globalt. Gjentakende ord er «vekstpotensial», «innovasjon» og «ringvirkninger».

Fra den andre siden fortelles det gjerne om en milliardbransje som ved hjelp av korrupte politikere får lov til å ødelegge fjordene våre.

– Disse historiene bygges gjerne opp retorisk med metaforer, analogier, klisjeer og historiske referanser, forklarer Osmundsen.

De fleste mediedebatter endrer seg over tid, ved at nye ting tas opp etter hvert som debattantene løser gamle uenigheter. Slik er ikke mediedebatten om havbruk. Dagens debatt ligner svært mye på den som forskerne startet med i 2012, ifølge Osmundsen.

– Den utstrakte bruken av metaforer og retoriske virkemidler gir legitimitet til å snakke om problemene uten å være ekspert. Med felles retorikk ser det ut som om motstanderne snakker om det samme, samtidig som de blir svært motstandsdyktige mot fakta og andre synspunkter, sier hun.

Først og fremst miljø

Forskerne har lest alle artikler om lakseoppdrett i tre nasjonale, tre regionale og tre lokalaviser i 2012, 2013 og 2014. De fant totalt 1304 artikler der havbruksnæringen ble omtalt. Av disse sto nesten 30 prosent på trykk i Dagens Næringsliv (DN) og bare to prosent i lokalavisa Nord-Salten. Det er kanskje ikke så overraskende at «næring» var et dominerende tema for utvalget, tett fulgt av «politikk» og «miljø».

– Kildene i miljøsakene er ofte interesseorganisasjoner og opposisjonspolitikere. Artiklene er i større grad enn de andre sensasjonspreget, med kraftigere virkemidler, fokus på konsekvenser og utfordringer. Ofte blir næringen satt opp mot andre interessenter og verdier i disse artiklene, sier forsker Marit Schei Olsen, som tar doktorgrad på legitimeringsprosesser i havbruksnæringen.

Artikler med miljøfokus tar typisk for seg lus, rømming, sykdom, risiko for villfisk og trusler mot miljø og bærekraft.

– Vi ser at miljø engasjerer. Andre kontroverser blir ikke tilsvarende belyst. Samtidig kobles bærekraft i media kun til miljømessige aspekter, sier Schei Olsen.