– De lydsignalene som vi har brukt,
fungerte veldig bra på spekkhoggere, men ikke så bra på knølhvalene. Spekkhoggerne
forsvant stort sett umiddelbart fra området rundt fiskebåtene hver gang lydene
ble spilt av.
Det sier havforsker Maria Tenningen.
Smidigere spekkhoggere
Under vinterfisket etter sild i fjordene i
Troms har forskerne testet ut ulike lydsignaler.
– Da er det enormt med hval rundt
fiskebåtene. Så det er alltid en risiko for at de blir fanget i nota, sier Tenningen.
– Og det er viktig å unngå dette av flere
grunner. Hvis hvalene blir fanget, blir det problemer både for dem og fiskerne.
Hvalene kan bli skadet eller i verste fall drukne. Fiskerne kan miste fangst
og få redskaper ødelagt, legger hun til.
Det er knølhvalene som er det største
problemet for fiskerne.
– De setter seg oftere fast i nota og er
også vanskeligere å få ut på grunn av størrelsen, de lange brystfinnene og de
vortelignende knølene på kroppen. Spekkhoggerne havner ikke like ofte i nota,
sier havforskeren.
Sluttrapporten er klar
Forskningsprosjektet Kartlegging og testing av
metoder for å redusere interaksjoner mellom fiskeri og hval er nå blitt fullført. Det har blitt ledet av Tenningen.
Da Tenningen og forskerkollegaene testet
ut forskjellige lydsignaler på knølhvalene, fikk de liten respons. Selv om
signalene så ut til å lede til en kortvarig skremmerespons, klarte ingen av dem
å holde hvalene unna fiskebåtene.
Men da det også var spekkhoggere i
området, oppførte knølhvalene seg annerledes.
– Da reagerte knølhvalene. Det virker som
om de fulgte etter spekkhoggerne. Men da knølhvalene var alene, reagerte de
ikke på lydsignalene, sier Tenningen.
I forsøkene har forskerne imidlertid kun brukt
lydsignaler med en frekvens som passer best for spekkhoggere. Knølhvalene hører
lavere frekvenser, men de blir ikke godt nok avspilt uten en kraftigere
høyttaler enn det som var tilgjengelig da forsøkene ble gjort.
Korte og raske lyder
Annonse
Lydene som fungerte på spekkhoggerne, kan
også høres av mennesker. De ble utviklet av forskere ved universitetet i St.
Andrews i Skottland.
– Lydene som ble testet, baserer seg på den
beste tilgjengelige kunnskapen om hørselen til spekkhogger og knølhval. Signalene
er veldig korte, 200 millisekunder, og så stiger de raskt i styrke, forteller
Tenningen.
Den raske stigningen i styrken til lyden
er nøkkelen. Det skal gi en ubevisst skremmerespons som dyrene ikke kan
venne seg til over tid. For ytterligere å unngå at dyrene kan forutsi når
lydene kommer, ble lydsignalene ble også spilt i tilfeldige intervaller og
frekvenser.
– Tanken er at når signalene kommer raskt
og er korte, så skaper det en ubevisst fluktreaksjon, forklarer havforskeren.
Ulike lydsignaler ble testet ut under vinterfisket etter sild i fjordene i Troms.(Foto: Audun Rikardsen / Havforskningsinstituttet)
Talte antall hvalblåst
Da forskerne testet lydsignalene i de
nordnorske fjordene, brukte de rett og slett en høyttaler som de senket ned i
vannet. Dette gjorde de enten fra en vanlig fiskebåt eller fra en mindre båt
ved siden av.
Forskerne talte antall hvalblåst rundt
fiskebåten i en gitt tidsperiode før lyden ble spilt av, mens lyden ble spilt av, og etter at avspillingen var ferdig.
På denne måten kunne de se endringer i antall
hvaler som var til stede, mellom de tre periodene.
Skal finne lydene som funker på
knølhvalene
Prosjektet blir nå utvidet i ytterligere to år. Det har vært et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, universitetet i St. Andrews og UiT Norges Arktiske universitet.
Da skal forskerne blant annet finne mer
praktiske måter som fiskerne kan ta denne lydmetoden i bruk på. Slik slipper de store høyttalere med masse ledninger hengende nedi vannet fra båtene.
– Og så skal vi prøve å finne de riktige
lydsignalene som vil holde knølhvalene unna fiskebåtene. Også når de er alene –
uten hjelp fra spekkhoggerne, sier Tenningen.
