I nesten 50 år har det vært forbud mot reketrål på Tanafjorden og Porsangen. Nå kan redskapet bli tillatt igjen. Forskere skal undersøke tilstanden i fjordene før og etter – dersom de åpnes for reketråling.

Reketråleren «Katla» legger fra kai ved Havforskningsinstituttets forskningsstasjon i Holmfjord i Porsanger.

På Porsangen er det godt sjøføre. Havet er flatt, nesten speilblankt, og sola stikker fram fra skylaget rett som det er.

En og annen kortvarig snøbyge ødelegger ikke førpåskeidyllen, og både havforskere og mannskap har kaffe i koppen og spenning i blikket når de er på veg til dagens første trålstasjon.

Havforskningsinstituttet (HI) har leid «Katla» for å kartlegge rekebestanden i Porsangen – og økosystemet reka lever i.

– Dette er et spennende oppdrag, sier havforsker og toktleder Kjell Nedreaas.

– For første gang kan vi få kartlagt områder som har vært verna mot et fiskeredskap før fisket starter – og etter at fiskeriet har kommet i gang.

47 år uten reketråling

I 1972 ble det innført forbud mot reketrål på Tanafjorden og Porsangen. En reketrål er en finmaska, stor pose som tar med seg nesten alt som kommer i dens veg.

I gamle dager fikk reketrålen skylda for neddreping av fisk på fjordene, og dermed kom det krav om å stenge fjorder for dette redskapet. I dag er ikke reketrålen like skadelig, noe vi skal komme tilbake til seinere.

– Vi kan gå ut fra at Tanafjorden og Porsangen i praksis er tilbakeført til naturlig tilstand for rekebestanden. Foreløpig er det ikke bestemt om disse fjordene skal åpnes for reketrål, men det har kommet krav om åpning fra fiskerhold. Da er det fint at vi får kartlagt disse fjordene før reketrålinga eventuelt starter opp igjen, sier Nedreaas.

Se video om prosjektet her:

Sammenligner

Kvænangen i Nord-Troms er den tredje fjorden som undersøkes i forbindelse med rekeprosjektet.

– Vi trenger å sammenligne de to freda fjordene i Finnmark med en fjord hvor det har foregått reketråling helt fram til nå. Dermed falt valget på Kvænangen. Geografisk og klimatisk er den svært lik Tanafjorden og Porsangen, og det har vært fiska – og fiskes – med reketrål i Kvænangen både før 1972 og til dags dato, sier Nedreaas.

Porsangen er Norges fjerde lengste fjord og strekker seg 120 kilometer fra Helnes fyr på kysten og til Brennelv. To av trålstasjonene som skal undersøkes denne dagen, ligger omtrent midtvegs i fjorden, to av dem ligger så langt inne i Porsangen som det er mulig å komme. Den aller innerste delen er utilgjengelig på grunn av is.

Tråler i 15 minutter

«Katla» nærmer seg den første av dagens fire stasjoner. Skipper Dag Olav Mollan og fisker Jan Egil Hansen gjør seg klare til å skyte av trålen. Botnen i Porsangen er godt undersøkt og kartplotteren forteller at det er sandgrunn der trålposen skal ut.

– Vi tauer trålen i 15 minutter på hver stasjon. Det er alltid spennende å se hva som er i trålposen når den tømmes, og her i Porsangen har vi fått gode rekefangster, sier Nedreaas.

– Ja, her er det så store mengder reke at det kunne gitt gode inntekter, skyter skipper Mollan inn. Denne gangen må han likevel følge retningslinjene som havforskerne har laga for forskningsfangst.

Det er ikke bare reker som havner i trålen denne dagen. På en av stasjonene utgjør hyse hoveddelen av fangsten, og det dukker opp både sildeyngel, loddeyngel, ungtorsk og mange andre arter i løpet av dagen.

Arktisk område

Jo lenger inn i Porsangen vi kommer, jo kaldere blir det. Termometeret på trålen viser at det er én kuldegrad i vannet. Det er like kaldt som helt nord i Barentshavet.

– Artssammensetninga i den indre delen av Porsangen er helt spesiell. Her er det arter som man ellers finner i området mellom Svalbard og Frans Josefs land. Blant annet er det polartorsk og glattulke i dette området. I Aschehougs store fiskebok er glattulka beskrevet som en høyarktisk art. Vi har også fått panserreke og tiskjegg i trålen. Begge disse artene er også arktiske, forteller Nedreaas.

I tillegg har årets undersøkelser vist at Porsangen og Tanafjorden er viktige oppvekstområder for sild, lodde og hyse.

Måles og veies

Når fangsten kommer om bord blir den veid. Deretter blir en del av den plukka ut til prøvetaking. Rekenes lengde måles og de stadiebestemmes – det vil si at forskerne ser på om det er en hunn eller en hann, om den har rogn og om den eventuelt har sluppet rogna.

– I alt deler vi reka inn i åtte stadier, sier Nedreaas.

Hver enkelt fisk i de sorterte prøvene blir målt og veid, øresteinene plukkes ut og det tas mageprøver.

– Øresteinene er fiskens ferdskriver. Vi kan bruke dem til å aldersbestemme fisken, og vi kan finne informasjon om vekstraten. I tillegg tar vi mageprøver for å se hva fisken har spist, forteller han videre. Foreløpig ønsker ikke Nedreaas å si noe om eventuelle forskjeller mellom de freda fjordene i Finnmark på den ene sida og Kvænangen på den andre.

– Det er likevel én åpenbar forskjell – det er atskillig mer kongekrabbe i Tanafjorden og Porsangen enn i Kvænangen. Samtidig registrerer jeg at vi har fått svært lite kongekrabbe i reketrålen.

Mageinnhold avslører mye

Prøvene som havforskerne tar hjelper dem med å forstå økosystemet i fjordene som de undersøker.

– Ved å analysere mageinnholdet kan vi finne ut hvem som spiser hvem, noe som i neste omgang er viktig for rådene HI skal gi om eventuelle kvoter. Vi kan for eksempel finne ut hvor viktig reka er som mat for andre arter. I prinsippet skal et eventuelt fiskeri høste av overskuddet i økosystemet, det vil si etter at fisk og andre arter har spist det de trenger.

– Hva skjer videre med dataene dere samler inn her?

– De skal settes inn i et modellverktøy som vi har utvikla ved HI, og det er der vi gjennomfører regnestykkene som skal fortelle oss om det bør åpnes for rekefiske eller ikke, sier Nedreaas.

Teinefiske

«Katla» har ikke vært eneste fartøy som har jobba for HI på Kvænangen, Tanafjorden og Porsangen. Sjarken «Henriette» har drevet forsøksfiske med reketeiner omtrent side om side med trålen.

– I det siste har det vært fiska en del med reketeiner i et par fjorder i Finnmark, og vi ønsker å se hvor mye som fanges i slikt fiske. I Nord-Norge er det ikke lov å fiske reker med trål i områder som er grunnere enn 170 meter. Da kan det være aktuelt å bruke teiner for å fiske på rekefelt hvor det ikke er lov å bruke trål, sier Nedreaas.

Skipper Dag Olav Mollan peker på kartet i plotteren og sier at rekefiskerne på langt nær kommer til å fiske i hele Porsangen.

– Området som er djupere enn 170 meter utgjør mellom 20 og 25 prosent av fjorden, sier han.

Store endringer

I gamle dager fikk som nevnt reketrålen skylda for å sope med seg alt under fisket. I dag er redskapet mer ressursvennlig.

– På begynnelsen av 1990-tallet kom det påbud om å bruke sorteringsrist i reketrålen. Den sørger for at fisk som er større enn reka ikke havner i trålposen, men blir sendt tilbake i sjøen, forklarer Nedreaas.

– I tillegg finnes det regler om at rekefelt skal stenges når det blir for stor innblanding av yngel, det være seg silde-, lodde-, torske- eller hyseyngel – eller yngel fra andre arter. Feltene skal også stenges dersom det er for stor innblanding av reker under minstemålet. Dermed er ikke rekefisket like skadelig som det var før forbudet ble innført på Tanafjorden og Porsangen i 1972, sier Nedreaas.

Berømmer mannskapet

«Katla» har vært leid inn til å gjennomføre toktene på både Kvænangen, Tanafjorden og Porsangen.

– De to om bord har gjort en fantastisk jobb i mer enn tre uker. En ting er at de har stått på fra morgen til kveld, en annen er at de har gjennomført oppdraget uten å rive sund trålen, få motortrøbbel eller få andre problemer som fører til avbrudd i toktet. Dessuten lager de farlig god mat, og vi har fått mange herlige fiskemiddager om bord, forteller Nedreaas.

Ordføreren på besøk

Midt på dagen tar forskere og mannskap på «Katla» pause i Indre Billefjord. Der kommer Porsanger-ordfører Aina Borch om bord, og Nedreaas forklarer hva toktet går ut på.

– Jeg synes det er flott at Havforskningsinstituttet kartlegger økosystemet i Porsangen, og vi ser fram til å få ta del i kunnskapen som kommer ut av dette arbeidet. Foreløpig er jeg svært skeptisk til å åpne fjorden for reketrål, men vil ta endelig stilling til dette når resultatene foreligger, sier Borch.

– Omvisningen i dag gjør meg trygg på at vi får et godt kunnskapsgrunnlag før beslutninga skal tas. I Porsanger kommune mener vi at ressursene i fjorden må gi lokal verdiskaping og komme lokalbefolkninga til gode. Derfor venter vi spent på resultatene fra rekeundersøkelsene, sier Borch.

Sånn passe

Før 1972 var det stort sett fartøy utenfra som dreiv rekefiske på Porsangen. Det er få beretninger om hvor omfattende fisket var, men det finnes noen. Grunnlegger og direktør Helge Richardsen i H.R. A/S skreiv litt om fiskeriet i erindringsboka han ga ut i forbindelse med 25-årsjubileeet til bedriften. Skildringene hans tyder på at fisket var «sånn passe» og varierte mellom dårlige fangster og «gode forekomster inne i fjorden. Men rekene var småfalne.»

– Vi fikk mye småreke inne fjorden, så Richardsens betraktninger stemmer overens med det vi har registrert under toktet, avslutter Nedreaas.

Referanse:

Richardsen, H.: Nordnorsk fiskeindustri, erindringer og tanker (1984).